Eirik Vinje

Et evig problem for oss alle er valget mellom en lange rekke gode formål å bruke begrenset tid og ressurser på. Man vil gjøre karriere, dyrke familie og vennskap, trene frem en sexy kropp, nyte mat og drikke, reise jorda rundt osv. Men alt kan ikke realiseres maksimalt, og da må det prioriteres. Dette vet alle åndsfriske individer fra de er ca. fem år.

Den jernharde prioriteringsloven gjelder selvsagt også i samfunnet som helhet. Men politikere later ofte som samtlige gode formål kan tilgodeses maksimalt samtidig. Alle driver med dette, men norsk venstreside er spesielt realitetsfornektende. For dem foregår den politiske kampen på en rett akse mellom godt og ondt. Slik sett har venstresiden pussig nok et verdensbilde som ligner hollywoodfilmene de elsker å hate.

La oss ta et sentralt eksempel. De rødgrønne har som to av sine fremste mål å kjempe mot fattigdom og for miljøet. De hevder at det omtrent er samme sak som kan løses med same tiltak. Derfor ble Erik Solheim i sin tid utpekt til minister både for miljø og utvikling. Et eksempel på hvordan fattigdom og miljø kobles sammen er at staten bruker en del av CO2-avgiften på flyreiser til vaksiner og medisiner i U-land.

Men er dette samme sak?

Klimakrisen har selvsagt komplekse årsaker. Men fundamentalt sett er problemet stigende befolkning og økt ressursforbruk per person. Jo større totalforbruk, jo verre for miljøet. Alle typer forbruk er selvsagt ikke like ille, men generelt er forbruk mer eller mindre negativt. Å gjøre en person mindre fattig betyr nærmest per definisjon å øke forbruket, noe som altså skader miljøet. For å sette det på spissen: At folk dør av enkelt kurerbare sykdommer er grusomt, men det er en gevinst for klimaet. Og å bekjempe epidemier i Afrika øker faktisk utslippet av klimagasser.

Særlig miljøskadelig er det når fattigdom bekjempes ved omfordeling fra rike til fattige. Grunnen er at det såkalte marginalforbruket synker med økt rikdom. Gir man 100 kr til de 10 % rikeste i samfunnet, vil de kanskje bruke 80, og spare 20 kr. Gir du derimot 100 kroner til de 10 % fattigste, bruker de 100 kr, ganske enkelt fordi de trenger hver krone. I tillegg kommer at luksusforbruk målt i verdi ofte forurenser mindre enn nødvendig forbruk. Å bruke 2 millioner på en ferrari er mye mindre klimabelastende enn å bruke beløpet på 400 mopeder til bønder i Bangladesh. Og det er mer miljøvennlig om Kjell Inge Røkke kjøper en ny yacht enn om han sprer pengene på titusenvis av ansatte i Aker, som deretter bruker lønnen på sydenturer og nye biler. Et samfunn med en liten styrtrik elite og en stor underklasse er faktisk best for miljøet. Og den største trusselen mot klimaet i dag er fremveksten av en stor kjøpesterk middelklasse i utviklingsland. Selvsagt fortjener denne velstand like mye som oss i Vesten; det benektes ikke at fattigdom normalt er urettferdig. Men rettferdighet og miljøvern er ikke synonymer. Et ekstremt eksempel på det er de to verdenskrigene. Begge medførte enorme menneskelige lidelser, samtidig har krigene bremset global oppvarming på grunn av mindre befolkning, forurensende infrastruktur og forbruk.

Menneskerettigheter er blitt en sekulær helligdom, som den norske staten misjonerer for med patos til alle som orker å høre. Slike rettigheter er vel og bra, men kan konflikt med andre hensyn. Som eksempel kan nevnes den indiske befolkningseksplosjonen som truer både miljø, velferd og fred. Etterhvert kan det bli helt nødvendig for indiske myndigheter å bruke metoder som krenker individets rettigheter. Kina har allerede spart kloden for 300 millioner innbyggere med sin brutale ettbarnspolitikk. For norske politikere er imidlertid menneskerettigheter utelukkende et gode – i hvertfall i utlandet. Og miljøvernminister Solhjell snakker aldri om befolkningsbegrensing. Han predikerer i stedet at klimakrisen skal løses på grünerløkkahipt vis gjennom svært synlige, men ineffektive, eller skadelige tiltak som kildesortering, vindmøller, el-biler og økologisk mat. Slikt er miljøestetikk, ikke miljøpolitikk. SV er også varm tilhenger av innvandring fra tredje verden, noe som medfører en ekstrem forbruksvekst for innvandrerne. Samtidig driver venstresiden demonisering av etniske europeere som årsaken til alle miljøproblemer. Og europeisk forbruk er selvsagt en stor belastning. På den annen side synker antallet etniske europeere. Og mange europeiske land – som Norge – er tynt befolket. Dersom man måler i karbonutslipp per arealenhet har faktisk Pakistan 70 % høyere utslipp enn Norge. Gjennom innvandring kombineres imidlertid europeisk forbruksnivå med asiatisk fertilitetsnivå, noe som kan bli katastrofalt.

Hva er så poenget med dette? Mest mulig fattigdom, avvikling av menneskerettigheter og folkemord som miljøpolitiske virkemiddel? Overhodet ikke. Poenget er at det er politikernes jobb å gjøre ærlige og tydelige prioriteringer mellom motstridende gode formål. Det betyr at Regjeringen må velge om den vil prioritere miljø eller kampen mot fattigdom, eventuelt kan den gjøre litt av begge deler. Og Regjeringen må gjerne vaksinere barn i Afrika. Bare kutt ut pratet om at slike velgjerninger også redder klimaet – for det gjør det ikke.

En viktig kontraktsform over hele næringslivet er garantier for penge- eller naturforpliktelser. Eksempler på det første er en aksjonærs kausjon for selskapets lån, eller at en bank garanterer for betaling av kjøpesummen i en kjøpsavtale. Et eksempel på det siste er garanti for at en entreprenør eller skipsverft leverer kontraktsmessig.
Et klassisk spørsmål i garantiretten er på hvilket tidspunkt kreditor kan fremme krav mot garantisten. I utgangspunktet anses en garanti som simpel, det vil si at garantikreditor må bevise at hoveddebitor har misligholdt sin forpliktelse, og at han er betalingsudyktig. I praksis utformes imidlertid de fleste garantier som selvskyldnergarantier, det vil si at garantisten kan kreves så snart hovedskyldneren har misligholdt. Ved en kausjon for et pengelån kan garantisten i så fall kreves dagen etter forfall.

Dessuten finnes imidlertid en tredje kategori, vanligvis omtalt som demandgaranti. Det vil si at garantikreditor i utgangspunktet bare trenger å fremme påkrav (demand) mot garantisten; det er ikke nødvendig å bevise at han har noe krav mot hoveddebitor. Bare dersom kravet er åpenbart ubegrunnet kan utbetaling nektes. For øvrig vil garantisten eller hoveddebitor være henvist til å kreve beløpet tilbake etter utbetaling. Hovedpoenget med en demandgaranti er dermed at søksmålsbyrden forflyttes fra (garanti)kreditor til hoveddebitor og garantist. Dette er grunnen til at demandgarantier særlig brukes i internasjonale forhold. For en garantikreditor er det en stor fordel å slippe å saksøke motparten utenlands; i stedet kan han kreve utbetaling under garantien, og deretter avvente et søksmål på hjemmebane.

Spørsmålet om hva som skal til for at det foreligger demandgaranti ble behandlet i en høyesterettsdom fra 22. august i år. Saken gjaldt en aksjonærgaranti som skulle sikre at riggselskapet Thule Drilling tilbakebetalte et obligasjonslån som ble administrert av Norsk Tillitsmann. Garantisten var et norsk selskap.

Høyesterett tok utgangspunkt i garantiteksten, og viste til at det ved forretningskontrakter må legges stor vekt på ordlyden. Det ble vist til at uttrykket «immediately due on first demand» og flere andre fraser tydet på at det forelå en demandgaranti. Det ble henvist til juridisk teori (herunder min egen bok om garantitolking) som fremhever at demandgarantier utstedes ved bruk av visse standardformuleringer. Det indikerte altså at garantistens ansvar var uavhengig av det underliggende kravforhold.

Høyesterett kom likevel til at denne garantien ikke var en demandgaranti, men en vanlig selvskyldnergaranti. Det ble lagt vekt på at andre elementer i den omfangsrike ordlyden sterkt indikerte at garantistens ansvar ikke var uavhengig av det underliggende forhold. Retten viste til at det spesifikt var angitt at garantisten frasa seg retten til å gjøre gjeldende en rekke spesifiserte innsigelser. Det gir imidlertid ingen mening ved en demandgaranti der garantisten generelt sett ikke har noen innsigelser overhodet. Høyesteretts oppfatning syntes å være at garantidokumentet var så vagt, ordrikt og selvmotsigende at det var vanskelig å forstå meningen. Og mye av poenget med en demandgaranti er jo at den skal gi klarhet og forutberegnelighet.

Et særtrekk ved dommen er Høyesteretts uvanlig sterke kritikk av Norsk Tillitsmanns advokater som både hadde skrevet garantien, og som deretter førte saken for retten. Det ble vist til at advokatfirmaet hadde omtalt garantien som en selvskyldnergaranti en rekke ganger i stevningen, og at de først på et senere stadium anførte at det dreide seg om en demandgaranti. I tillegg hadde firmaet altså skrevet en lite forståelig garantitekst.

For oss som lever av å skrive avtaler gir dommen grunn til generell refleksjon. I de siste 20 årene har kontraktspraksis i Norge utviklet seg til det ugjenkjennelige. Bruken av informasjonsteknologi medfører at avtaler i stor grad blir til gjennom kopi av andre avtaler. Vi er også blitt sterkt preget av den angloamerikanske kontraktskulturen, der avtaletekstene er mye mer omfangsrike og detaljerte enn det det har vært tradisjon for i Norge. Dessverre lider mange norske advokater under et provinsialistisk mindreverdighetskompleks i form av en nesegrus beundring av våre kolleger i City of London. Det innebærer at klausuler som er spesialtilpasset det engelske rettssystemet, ofte ukritisk kopieres inn i kontrakter underlagt norsk rett, der de får ingen eller negativ effekt.  Kontraktsutforming kan dessverre utvikle seg til en type nevrose der skribenten pøser på med mer eller mindre treffende vilkår utfra antagelsen om at jo mer man skriver, dess bedre sikrer man klienten. Dessuten ser det jo mye mer profesjonelt ut å oversende et avtaleutkast på hundre sider i stedet for ti. Resultatet kan bli ekstremt voluminøse tekster uten konsistens, som er helt ugjennomtrengelige for en utenforstående leser. Og et hovedpoeng med en avtale er faktisk at den en dag skal kunne forstås av en utenforstående dommer. Finansavtaler blir imidlertid sjelden gjenstand for rettspraksis. Og kontraktspraksis har dermed ikke fått nødvendige korreksjon fra domstolene. Høyesteretts dom av 22. august var slik sett en nødvendig vekker for kontraktsskribentene; vi skriver faktisk avtaler for at noen andre skal kunne lese dem.

Å drikke vin er praktisk sett enkel form for konsum. Teknisk sett er det vanskeligere å spise en kokosbolle. Men i motsetning til de fleste andre mat- og drikkevarer er det en utbredt oppfatning at å drikke kvalitetsvin krever omfattende intellektuelle evner og erfaring; det er liksom ikke bare å helle vinen i munnen og svelge. Vin omtales følgelig i avisenes kulturseksjoner og i akademiske fagblader, slik det du nå leser. I langt større grad enn annet luksusforbruk er samling av eksklusiv vin anerkjent ikke bare i den finansielle, men også i den kulturelle eliten. Det kanskje litt kjetterske spørsmålet som drøftes i denne artikkelen er om det virkelig er grunn til å anse vindrikking som intellektuell aktivitet.

Først en presisering: Det er selvsagt hevet over tvil at det å lage, selge eller skrive om vin krever kunnskap og dyktighet. Denne artikkelen handler imidlertid ikke om det, men om vindrikkingen fra et konsumentperspektiv. Med andre ord: Trenger vi forbrukere kunnskap og trening for å smake og nyte vin?

Evnen til å sanse vin
Det krever selvsagt en viss innlæring for i det hele tatt å like vin. I motsetning til for eksempel lysten på sukker, som er nedarvet hos alle friske mennesker, trengs det en viss alder og litt tilvenning for å kunne ha glede av smaken av vin. Dette er imidlertid ikke unikt for vin, men gjelder også de fleste andre alkoholvarer, kaffe og sterke oster. Store deler av vestens voksne befolkning har imidlertid vent seg til å like vin i utgangspunktet. Når vinsmaking av mange anses som en akademisk disiplin er det imidlertid ikke denne basalkompetansen det siktes til, men en raffinert videreutvikling.

Utgangspunktet er at vin oppleves gjennom lukt, smak og annen påvirkning av nerver i munnhulen. For øvrig gir vinen et synsinntrykk som psykologisk kan påvirke smaksopplevelsen. Disse sanseinntrykkene formidles til hjernen, som bedømmer hva man drikker og om dette oppfattes som behagelig. I utgangspunktet anses ikke denne prosessen som utpreget intellektuell. Gir jeg hunden min indrefilet og vanlig hundemat i to skåler ved siden av hverandre, velger hun uten betenkningstid fileten. Og selv om min hund har sensoriske evner som enhver MW bare kan drømme om, vil de færreste anse hennes aromavurderinger som avansert åndsarbeid. Paradoksalt nok kan det faktisk være en ulempe med ekstremt godt sanseapparat i forhold til vin, fordi inntrykkene blir for sterke og ubehaglige. En bekjent av meg har en så god luktesans at hun plages av lukten av fett hår på offentlige transportmidler, en lidelse som meg bekjent er lite utbredt. Den samme damen liker sjelden champagne fordi de fleste utgaver for henne stinker gjær. Det vi andre registrerer som et hint av brøddeig eller kjeks, blir tydeligvis ubehagelig for den som virkelig lukter godt. Og personer med ekstremt god smakssans overfor bitterhet misliker de fleste typer rødvin på grunn av tannininnholdet. I forhold til vin er derfor trolig et godt, men ikke ekstremt godt sanseapparat det beste.

Erfaringer og analyse ved vinsmakning
Selve smaks- og luktesansen lar seg neppe intellektuelt styre. Det er heller neppe mulig å trene den opp fysisk, og den vil ubønnhørlig forfalle med alderen. Derimot er det nødvendig med erfaring og analytiske evner for å kunne identifisere hva man sanser. En litt erfaren vindrikker vil kunne identifisere en distinkt duft av stikkelsbær i en hvitvin, og derved slutte seg til at det er en sauvignon blanc i glasset. Og mineralske tilleggskomponenter vil kunne fortelle smakeren at vinen er fra Loire. En ukyndig smaker vil få de samme smaksinntrykkene, men vil ikke vite hva det er og hvorfor. I en undersøkelse ved Universitetet i Roma (Castriota Scanderbeg et al. 2005) ble en gruppe forsøkspersoner hjerneskannet med såkalt fMRI, mens de smakte vin. Halvparten av testgruppen var sommelierer og halvparten var vanlige sosiale vindrikkere. Begge grupper viste stor aktivitet i hjernedeler som prosesserer lukt, smak, samt områder knyttet til emosjoner. Men hos sommelierene var det dessuten stor aktivitet i hjernedeler som håndterer analyse, språk og arbeidsminne.

Det er derfor neppe noen tvil om at identifisering av vin krever erfaring og analytiske evner. Spørsmålet er imidlertid om disse evnene er nødvendig for å nyte vinen. Det er fint mulig å kunne identifisere en vin med stor presisjon og samtidig finne den motbydelig. Motsatt kan man elske en vin uten å ane hva man drikker. Det er altså ingen direkte sammenheng mellom kunnskap og evnen til å nyte vinen i glasset. Som filosofen Kent Bach sier: ”Ignorance can keep you from knowing what wines to drink but it can’t keep you from enjoying good ones when they’re put in front of you”. Min egen erfaring etter at jeg uten kommentar har servert anerkjent vin til relativt ukyndige gjester, er at de fleste uten veiledning kommer frem til at de synes vinen er god; bra vin trenger simpelthen ingen forklaring.

Faktisk kan det spørres om erfaring snarere forringer enn forbedrer smaksopplevelsen. Man kan bli lei av en vintype; som ellers i livet er ofte førstegangsopplevelsen den beste. Og man kan bli blasert; det gode er ikke like godt etter at man har smakt det beste. Men det skal sies at i noen sammenhenger kan erfaring være en fordel for kunne nyte en vin på dens rette premisser. Skoleeksempelet er rød burgund som kan virke tynn og ustrukturert hvis man forventer den struktur og fylde som rødvin vanligvis har, for eksempel i Rhone eller Bordeaux. Men slike forventningsjusteringer kan gjøres relativt raskt og enkelt. For min del løsnet det da jeg begynte å tenke på burgund som en separat vintype ved siden av (annen) rødvin. Det skal også erkjennes at enkelte ganger kan kunnskap om konteksten til en vin bidra til nytelsen. Legendariske årganger som Bordeaux 1982 og Burgund 2005 smaker kanskje enda bedre for den som kjenner godt til hva disse distriktene gjennomsnittlig presterer.

Det er en selvfølge at det som vindrikker kan være svært nyttig å registrere og systematisere smakserfaringer. Det gjør det lettere å finne den vinen man liker, bedømme lagringstid, kombinere med matretter osv. Og det finnes neppe noe annet næringsmiddel der inngående forbrukerkunnskap er like viktig. For mange blir imidlertid analysen ikke bare middelet, men også målet. En litt pussig, men utbredt sosial norm blant vinamatører er at enhver skal innta rollen som anmelder. Ved smakninger deles det ofte ut spesifiserte notatark som deltagerne kaster seg over som flittige studenter. Jeg har til sammenligning aldri sett at vanlige tilskuere skriver egne anmeldelser under teaterforestillinger. De fleste vininteresserte er også opptatt av mat. Men til tross for at mat i likhet med vin er noe man lukter og smaker, forholder de fleste seg langt mindre analyserende og arkiverende til det de spiser. Jeg har aldri hørt om noen som ”tolker” en skinke, men vin tolkes stadig vekk. Noen ganger får jeg følelsen av at vin betraktes som en slags gåte som skal løses. Og mange vininteresserte mener at detaljkunnskap om produksjonsmetoder eller produsenthistorikk er nødvendig for å nyte en vin, mens de færreste skaffer seg tilsvarende informasjon om maten de spiser.

Selvsagt kan evnen til å analysere og systematisere vin gi en rent intellektuell glede; på linje med frimerkesamlerens hygge ved å kategorisere egen samling eller hobbyhistorikerens memorering av troppebevegelser i Stalingrad. Denne evnen er imidlertid ingen forutsetning for den sanselige nytelsen ved å like vin. Tvert imot har jeg inntrykk av at den systematiseringsgleden kan undertrykke den sanselige nytelsen. Det er vanskelig å være analytisk samtidig som man gir seg hen til hedonistisk nytelse. Og enkelte synes mer opptatt av om en vin gir ”korrekt” uttrykk for terroir og årgang, enn om den faktisk er god å drikke. Det finnes dem som er så monomant opptatt av jordsmonnet i de ulike markene i Burgund, at man i ondskapsfulle øyeblikk lurer på hvorfor de går den kostbare omveien om å drikke vin og ikke heller legger seg ned og gnager løs på jordskorpen.

En annen fare ved dette intellektuelle perspektivet er at det kan villede nybegynnere i vinverden. De gis et inntrykk av at vinsmakning forutsetter masse forhåndskunnskap og trening, og fokuset flyttes fra det eneste som egentlig betyr noe – det som her og nå er i glasset.

Et ytterligere problem ved intellektualiseringen er at man som vindrikker kan forledes til å tro at eksperter kan fortelle deg hva du synes er godt. Det fører til at noen mister fokus på sin egen smak. En indikasjon på dette er at man innimellom ser vinsamlinger komplett uten personlighet. Samlinger som inneholder vin fra alle verdens anerkjente distrikter, men uten noen vekting eller spesialisering. Alle vinene er innkjøpt på grunnlag av ekspertvurderinger, men uten at samleren har noen tanke eller mening om hva han eller hun egentlig liker selv. Samme holdning ser man når restaurantgjester helt ukritisk og uten føringer godtar sommelierens råd. Vindrikking er imidlertid en svært personlig og intim aktivitet, og det er bare vindrikkeren selv som kan avgjøre hva hun eller han liker. Det er også et vitenskapelig faktum at smakspreferanser av psykiske og fysiske årsaker varierer svært mye, både mellom enkeltindivider og mellom kulturer. Akademiseringen av vinmiljøet har imidlertid ført til en konformisering i strid med disse forskjellene. De fleste godtar at en person ikke liker broccoli eller bacon. Hvis man derimot ikke liker hvit burgunder, kan man bli møtt med at ”man ikke har forstått vinen”, implisitt at man er tungnem eller en undermåler. Og det vil jo ingen være, så da velger noen i stedet å late for seg selv og andre at man liker vinen likevel. Slikt er bortkastet vin og penger.

Vin og språk

I vinmiljøet er det en utbredt oppfatning at vinen skal beskrives. Og det er i den sammenheng utviklet en omfattende og eksklusiv fagterminologi. Spørsmålet er om fokuset på beskrivelser og retorikk kan ødelegge sansegleden.

En fare er at smakeren blir så opphengt i identifisering og benevning av aromakomponenter at dette forstyrrer sansingen. For egen del har jeg merket meg at hvis jeg etter litt smakning kommer til at for eksempel en rød burgunder smaker bringebær, blir det vanskelig å finne andre aspekter ved smaken etter at  bringebæraromaen er ”offisielt vedtatt” i mitt hode. Vinen smaker rett og slett mer bringebær og mindre annet fra da av. Det kan skyldes det fenomenet som på psykologisk fagterminologi kalles verbal overskygging. I et eksperiment ved Universitetet i Pittsburgh (Melcher og Schooler 1996) ble en gruppe gitt en vin som de fikk i oppgave å peke ut senere blant tre andre viner. Gruppen var delt inn i eksperter og vanlige vinkonsumenter. Halvparten av smakerne i begge grupper ble gitt i oppgave å beskrive målvinen språklig før de ble bedt om å gjenfinne den. For de vanlige vindrikkerne sank identifikasjonsevnen vesentlig dersom de hadde beskrevet vinen først. For vinekspertene syntes beskrivelse derimot uten betydning for identifikasjonsevnen. De villedet altså ikke seg selv, men beskrivelsene ga heller ikke hjelp i den senere identifiseringen. Fra andre sammenhenger vet vi at utenforliggende psykologiske faktorer vesentlig kan påvirke smaksopplevelsen. Det finnes blant annet et forsøk som viser at tilsetning av smakløs rødfarge til hvitvin får utdannede vineksperter til å tro de drikker rødvin (Brochet 2001). Den mest autentiske og presise måten å smake vin på er trolig ved å unngå mest mulig inntrykk utenom vinen, herunder din egen beskrivelse.

En annen grunn til skepsis mot vinbeskrivelser er at språk er et dårlig presisjonsverktøy for å gjengi aromaer. Elvis Costellos kommentar – ”å snakke om musikk er som å danse om arkitektur”- er vel så treffende om vin. Beskrivelser av smaken på en vin må normalt gjøres med referanser til andre smaker. Noen ganger er referansene presise. Den sedvanlige duften av pepper i mange rødviner fra Nord-Rhône skyldes at syrahdruen inneholder rotundon – et stoff som finnes i pepper, men da i minst 10.000 ganger høyere konsentrasjon. Men vanligvis er referansene mer eller mindre omtrentlige. Chablis lukter vel egentlig ikke lime, som er en vanlig referanse, men noe som ligner litt. Lagret riesling lukter ikke helt petroleum, men noe i nærheten. Og noen viner er det helt umulig å finne en dekkende beskrivelse på. Jeg har for eksempel aldri klart å finne noe beskrivende uttrykk på basisaromaen i lagret hvit pessac leognan. Duften kan kanskje svakt minne om marsipan, men denne assosiasjonen er egentlig mer villedende en veiledende siden marsipan er overveldende fet og søtlig, noe denne vinen ikke er. Vin, og særlig god vin, er uansett så kompleks at det er umulig å gjengi smaken ved språk. Og forskning indikerer at lukt og smakt i utgangspunktet oppleves og huskes som et helhetlig objekt, vi bryter altså ikke ned lukten og smaken i enkelte bestanddeler når vi opplever den. På samme måte som vi opplever og husker et menneskeansikt eller et musikkstykke som en helhet. I en verbal gjengivelse er man imidlertid normalt henvist til å bryte smaken ned i enkelte elementer, som i seg selv ikke er særlig presise. For egen del har jeg aldri lest et smaksnotat der jeg forstår nøyaktig hvordan vinen smaker. Og svært ofte leser jeg beskrivelser av viner jeg selv har smakt som jeg ikke kjenner meg igjen i overhodet.

Spørsmålet er uansett hva som er hensikten med å vri hjernen for å finne uttrykk for hva vinen smaker. Det kan bli litt som å loggføre et samleie underveis; det er vanskelig å finne dekkende beskrivelser, samtidig som slik arkiveringsvirksomhet neppe er egnet til å optimalisere utbyttet av aktiviteten. Kanskje vin oppleves og nytes best som en ubearbeidet ”stream of consciousness” der de mer analytiske og verbale delene av hjernen forsøkes koblet ut. Som det sies i en banal finnevits: ”Skal vi drikka eller skal vi tala?”

Når det likevel har blitt så mye vekt på retorikken, er jo det dels fordi det er nødvendig hvis man skal kommunisere om vin, men også fordi det er gjennom beskrivelser man som vinkjenner fremmer sin status. Og fordelen med smaksbeskrivelser er at ingen kan vite sikkert hva andre egentlig smaker. Dermed er det vanskelig å komme med objektive innvendinger. Så lenge man noenlunde holder seg innenfor anerkjente beskrivelser er vinanalysen et relativt trygt farvann for dilettanter og sjarlataner. Det kan ikke utelukkes at dette avsløringsvernet i større eller mindre grad er en motivasjonsfaktor for oss som har valgt vin som hobby. I hvert fall kan man lure på hva som er realitet og fiksjon i et smaksnotat som inneholder 15 referanser, når de dyktigste forsøkspersoner maksimalt klarer å plukke ut fire komponenter i en luktblanding. Og noen ganger går smaksbeskrivelsene så langt at vinen i seg selv får en helt underordnet rolle; at den kun fungerer som et utgangspunkt for briljerende ordkunstneri. Jeg har sett karakteristikken ”Naomi Campbell in latex” brukt om en vin. Det er unektelig en original og underholdende beskrivelse, men strengt tatt er den vel ikke særlig veiledende for hvordan vin smaker.

Sosiale og historiske forklaringer
At vinen mye mer enn andre næringsmidler har blitt intellektualisert kan langt på vei forklares sosialt og historisk. Frem til 1970-tallet ble vin i Norge stort sett drukket av den kulturelle og økonomiske eliten, mens de øvrige lag av befolkningen drakk øl og sprit. Det kondisjonerte sjikt av befolkningen markerte avstand til de lavere klasser ikke bare ved at de drakk noe annet enn dem, men også måten det ble drukket på. Det gjorde seg utslag i en sofistikering av kulturen rundt vindrikking, kombinert med forakt for underklassens primitive fyll. Sistnevnte gruppe utviklet på sin side en tilsvarende forakt mot vin som ble sett på som en feminin og snobbete drikkevare.

Tilstanden i Norge var en svak refleksjon av England, et land som har vært helt avgjørende for intellektualiseringen og den moderne forståelsen av vin. Ideen om at vindrikking som aktivitet krever ekspertise hos vindrikkeren er en kultur som primært ble utviklet i engelsk overklasse på 1800-tallet. Årsaken var at vin, særlig fra Bordeaux, da begynte å selges og markedsføres separat fra de enkelte produsenter. Derved fikk man et fastlagt produktspekter som konsumenten kunne navigere mer presist i. Som kjent hadde engelsk adel på den tiden tid og ressurser nok til ekstrem sofistikering av alle aspekter i hverdagslivet, herunder drikkevarer. Og dette raffinementet rundt vindrikking, som noen ganger kan utarte seg til vinsnobberi, har siden spredt seg rundt kloden.

Det er paradoksalt at vin generelt er langt mindre intellektualisert i de viktige vinproduserende europeiske land, bortsett fra i selve vinbransjen. I disse landene har vin alltid blitt drukket av hele befolkningen. Dermed har vin som sådan aldri vært noen statusmarkør. Og de fleste konsumenter anser vin prinsipielt sett som et hvilket som helst næringsmiddel. Det vil si at man selvsagt er opptatt av kvalitet, men uten å intellektualisere. Min egen observasjon er at franske gjester på gourmetrestauranter generelt gjør et langt mindre nummer ut av vinbestillingen enn for eksempel engelskmenn, amerikanere og skandinavere.

De siste 30-40 år har vindrikking blitt utbredt i brede lag av befolkningen også i Nord-Europa. Mye av den akademiske auraen rundt vinen henger imidlertid igjen, men de sosiale skillelinjene går ikke lenger på vindrikkere og andre, men hva slags vin man drikker og hvordan. Grovt sagt mellom bag-in-box og fruktbomber fra nye verden og europeisk årgangsvin.

Intellektualitet som kamuflasje for nytelse
Når vin har fått et slikt intellektualisert preg skyldes nok det tildels at det er en akademisk kamuflasje for mindre høyverdige motiver. Det finnes ingen annen troverdig begrunnelse for å drikke en gin tonic enn rusen og enkel forfriskning. En aften med vindrikking kan man derimot –  for seg selv og andre – fremstille som en kulturbegivenhet eller et eksperimentelt forskningsprosjekt. Og noe sant er det jo i det. Det eksisterer ingen annen drikkevare som er så kompleks, variert, overraskende, eller som krever mer av konsumenten. På den annen side er vel hovedårsaken til at vi amatører drikker vin stort sett at det smaker godt og får oss til å føle oss vel. Og det kan vel vanskelig beskrives som utpreget intellektuelt. Og kanskje bidrar intellektualisering mer til å hindre enn å forsterke de store vinopplevelser.

Et utvalg ledet av Inge Lønning har nylig foreslått å grunnlovsfeste en lang rekke menneskerettigheter.  Det er altså ikke nok at Norge allerede har ratifisert bortimot alt som finnes av MR-konvensjoner, vedtatt en egen menneskerettighetslov som går foran annen lov, en generell bestemmelse om menneskerettigheter i Grunnloven § 110c og at mange rettigheter allerede er grunnlovsfestet. Jo mer menneskerettigheter, jo bedre, er mottoet til utvalget og betydelige deler av jurist- og politikerstanden.

Menneskerettigheter beskytter individet mot kollektivet – altså staten. Det vil si rettigheter som ikke kan tilsidesettes av staten – selv ved demokratiske vedtak. Alle siviliserte mennesker er enige om at demokratiet må ha grenser. Det er f.eks. uakseptabelt at majoriteten vedtar å utrydde en minoritetsgruppe. Individene bør ha en minimumsbeskyttelse mot statlig maktmisbruk. På den annen side kan intet samfunn fungere dersom alle skulle ha ubetinget frihet. Staten har legitime grunner til å gjøre inngrep mot individet av hensyn til kollektivet, for eksempel kreve inn skatt og å kontrollere farlige kriminelle. Og kollektivet er jo heller ikke annet enn mennesker. Slik sett er egentlig uttrykket menneskerettigheter misvisende.

Tanken om menneskerettigheter har lange historiske røtter, men internasjonalt ble ideen først realitet etter andre verdenskrig.  FNs menneskerettighetserklæring ble vedtatt i 1948 og den europeiske menneskerettighetskonvensjon (”EMK”) i 1950. Den siste er praktisk viktigst fordi den er vernet av den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (”EMD”). Domstolen levde lenge anonymt, men fra slutten av åttitallet har antallet avgjørelser eksplodert, og EMD har tiltatt seg stadig større myndighet gjennom det den kaller ”dynamisk konvensjonstolking”; en eufemisme for stadig mindre demokrati og forutberegnelighet. Betydelige deler av norsk rett er endret som følge av EMDs praksis. Og siden domstolen har definert seg selv som uforutsigbar, blir det vanskelig for Storting og Regjering å vite hva de kan bestemme. Politikerne er derfor blitt avhengige av MR-eksperter i forvaltning og akademia, som ofte har sin egen politiske agenda.

Hovedinnvendingen mot Lønningutvalgets forslag er ikke at rettigheter grunnlovsfestes, men at rettighetene knyttes til EMDs tolking av dem. Det grunnleggende problemet ved EMD sammenlignet med nasjonale domstoler er at Strasbourgdomstolen er satt til å vokte én side av saken – individets særinteresser. Hensynet til demokrati og rasjonell offentlig styring blir da nærmest per definisjon skadelidende.

EMD har vært særlig aktiv innen asylretten. Dette er pussig fordi teksten i EMK gir ingen rett til asyl. Det hinderet har imidlertid EMD elegant forsert ved indirekte å innfortolke en asylrett gjennom artikkel 3 som forbyr statene å utøve tortur og annen umenneskelig behandling og artikkel 8 som beskytter familieliv. Derfor ble Storbritannia dømt for å ha krenket en kokainsmugler som etter avsont fengselsstraff ble utvist til hjemlandet, St. Kitts i Karibia. Mannen var da aidssyk og etter EMDs syn var det umenneskelig behandling etter art. 3 å sende ham til et land uten offentlig helsevesen. Det finnes mange andre saker der utvisning av farlige kriminelle, herunder terrorister er stoppet. På grunn av aktivismen innen utlendingsrett har EMD fått mange forsvarere på venstresiden.  Støtten er imidlertid lite prinsipielt gjennomtenkt ettersom menneskerettighetene også brukes til å fremme kapitalinteresser. For venstresiden burde det også gi adskillig bismak å omfavne et system som setter enkeltindividet over alt annet, og som hindrer effektiv statlig styring.

Spørsmålet knyttet til seksuell legning er et annet felt der Strasbourgdomstolen er på hugget.  Man kan lure på hva slags selvbilde mindretallet på tre (av syv) dommere i Frettésaken har siden de konkluderte med at Frankrike bryter EMK ved å nekte en enslig homofil mann å adoptere. Kanskje betrakter de seg som noen slags utvalgte progressive hyrder som skal føre det reaksjonære franske folket inn i moderniteten.  De burde nok prøve å leve med at slike kontroversielle verdispørsmål bør avgjøres i åpen debatt av feilbarlige, men tross alt valgte politikere.

Mye av det EMD sysler med kan vanskelig betegnes som annet enn pirk. I Riepan v. Østerrike ble en drapsdømt mann som hadde kommet med alvorlige trusler til fengselsansatte konstatert krenket fordi rettsmøtet angående hans trusler var dårlig annonsert overfor allmennheten gjennom oppslag og skilting. I Martinezsaken ble støy fra en nattklubb ansett for å krenke naboens rett til privatliv. I Goodwinsaken fikk en transseksuell medhold i at det var en menneskerett å få endret kjønn i offentlige registre.  EMD har gjennom en lang rekke avgjørelser stilt detaljerte krav til hvordan nasjonale domstoler må begrunne sine avgjørelser. Derfor har Høyesterett blitt tvunget til konkludere med at viktige deler av  det norske jury-  og ankesystemet er konvensjonsstridig. Det kan i verste fall medføre gjenopptagelse av en mengde straffesaker, noe som vil være svært ressurskrevende og kan medføre at grove forbrytere går fri; antagelig uten at den reelle rettssikkerheten blir særlig forbedret. Det skal innrømmes at det er kritikkverdige sider ved juryordningen. Men den diskusjonen hører primært hjemme i politikken.

Opprinnelig innebar menneskerettighetene grovt sagt at staten skulle unnlate å begå overgrep. Det er senere supplert med aktive forpliktelser til å sørge for borgernes velferd, blant annet gjennom FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Dessuten har EMD indirekte pålagt statene velferdsforpliktelser basert på EMK. Dette er fulgt opp av Lønningutvalget som har foreslått å grunnlovsfeste at borgere som ikke kan sørge for sitt livsopphold har rett til støtte fra det offentlig (§ 110), samt at skal staten skal sikre borgerne «Retten til en tilfredsstillende Levestandard» (§ 111).  Det er betenkelig dersom domstolene gjennom enkeltavgjørelser får vesentlig innflytelser på statenes velferdsutgifter. En sak er at det er udemokratisk, men dommere har heller ingen forutsetninger for budsjettmyndighet og å prioritere mellom viktige behov med begrensede midler. Og domstolene vil uansett aldri kunne beskytte den norske velferdsstaten dersom det ikke lenger er politisk vilje bak modellen.

Flere av utvalgets forslag synes helt uten substans. F.eks. utkastet til § 107 der det heter det at staten har plikt til å «lægge forholdene til Rette for at den Enkelte kan deltage i Kulturaktiviteter og oppleve et Mangfold av Kulturudtrykk» .  Slik svada bidrar nedgradering av Grunnloven fra en syttendemailov til en søvndyssende syttendemaitale.

Detaljstyringen EMD har lagt seg til gjør at menneskerettighetene trivialiseres. Praksis gir også ammunisjon til de som hevder at menneskerettigheter er en vestlig dekadent idé. Det blir ikke lettere å overbevise saudiarabere og kinesere om menneskerettighetenes globale og evige gyldighet med det detaljerte og politiserte innhold reglene er gitt i Strasbourg. Og når dom for menneskerettighetsbrudd nesten har blitt en rutinesak som rammer alle europeiske stater fra tid til annen ligger det ikke lenger noe særlig omdømmebelastning i å bli dømt. Det gjør det lett for de virkelige bøllestatene å avfeie kritikk.  Man kan derfor spørre seg om EMD i realiteten svekker menneskerettighetene. Et paradoks ved EMDs virksomhet er at nemlig at den primært har konsekvenser for stater som ikke har noe reelt menneskerettighetsproblem. Norge følger lydig det minste hint fra EMD. Men verken militærjuntaen som kuppet Hellas i 1967 eller en stadig mer autoritær Vladimir Putin har brydd seg det minste om hva man synes om dem i Strasbourg. Og her er vi ved en av hovedinnvendingene mot Lønningutvalget; den naive troen på at individers rettigheter kan garanteres for fremtiden bare man fester dem dypt nok i lovverket. Lover er imidlertid verdiløse overfor myndigheter som ikke respekterer dem. Grunnloven § 96 har helt siden 1814 forbudt tortur under avhør. Men denne paragrafen sjenerte på ingen måte Nasjonal Samlings torturister.  På den annen side vil myndigheter som respekterer menneskerettighetene gjøre det selv om de ikke står i Grunnloven.

Menneskerettighetsjusen er omgitt av en slags kvasireligiøs aura. Og en del av de universitetsjuristene som er spesialisert i MR fremstår mer som misjonærer for ekspansive rettigheter enn som fagfolk med nøytral innstilling. Kritikere av EMDs praksis blir ofte ikke møtt saklig, men blir stemplet som motstandere av menneskerettigheter som sådan; ergo at man er i klasse med nazister og Robert Mugabe. Slik hersketeknikk hindrer nødvendig debatt. MR-konvensjonene er igjen en del av en bredere utvikling der den norske staten binder opp stadig mer myndighet i internasjonale avtaler.  Det er ingen tvil om at konvensjonsfesting brukes som politisk våpen for å sementere politikk i irreversible vedtak og deretter hindre debatt. Det virkemidlet brukes over hele det politiske spekteret. SV-politikeren forteller med et overbærende smil høyresiden at det er nytteløst å diskutere innstramninger i asylpolitikken fordi Norge har plikt til å følge en rekke asylkonvensjoner. I næringspolitikken er rollene byttet om; her kan høyresiden belærende vifte med EØS-avtalen når venstresiden vil ha mer statlig styring. Internasjonalt samarbeid er vel og bra, men begrensinger av nasjonalstatens styringsmuligheter har betenkelige sider både prinsipielt og praktisk. Dessverre er det siste perspektivet lite fremme i norsk politisk debatt, og det problematiseres heller ikke av Lønningutvalget.

Utvalgets forslag er tilsiktet vedtatt ved Grunnlovens 200-års jubileum om to år.  Med tanke på Grunnlovens korte tilblivelsestid og delegatenes manglende erfaring ble den et overraskende politisk raffinert, moderne, humant (med jødeparagrafen som et stygt unntak) og fremsynt dokument som har vist stor slitestyrke.  Grunnlovens jubileum og de verdier den er tuftet på kan Stortinget hedre ved å la dette forslaget forbli et forslag.

Forbrukerrådets direktør, Randi Flesland

De siste 20 år har det skjedd en ganske stille revolusjon i norsk kontraktsrett. Mens det tidligere stort sett var avtalefrihet, er nå de fleste avtaletyper detaljregulert med et sterkt forbrukervern.

Samtidig er det opprettet et aktivistisk forbrukerbyråkrati med et medieprofilert forbrukerombud og forbrukerråd i spissen.Mye av dette er av det gode. Kundene får i større grad korrekt og tilstrekkelig informasjon fra selgersiden. Useriøse aktører lukes lettere ut. Ofte har ikke vanlige forbrukere tilstrekkelig forutsetninger til selv å vurdere skadelighet og risiko ved en vare, f.eks. knyttet til tilsetningsstoffer i mat eller sikkerhet ved biler; da er selvsagt lovpålagte krav nødvendige. Dessuten kan verneregler fungere som en fornuftig tapspulverisering, f.eks. ved at de svært få som rammes av blodpropp etter p-pillebruk får erstatning av produsenten, som dekker seg gjennom (marginalt) høyere pris som belastes samtlige kunder.

Strengere regler.

Mye kan imidlertid tyde på at denne utviklingen nå har gått altfor langt. Det er en elementær økonomisk lov at strengere krav til et produkt normalt betyr høyere pris, eller i ekstreme tilfeller: At ingen tilbyr produktet. Det kan imidlertid se ut som forbrukermyndighetene og markeringslystne politikere er blind for denne sammenhengen, og tror at næringslivet kan pålegges ubegrenset med ulemper og kostnader uten følger for pris og tilbud. Denne effekten forsterkes ved at forslag til strengere regler ofte applauderes kritikkløst i mediene.I min tid som ansatt i Justisdepartementets lovavdeling var det en del av hverdagen å slite med næringsfiendtlige holdninger fra forbrukermyndighetene. Man kunne bl.a. fra presumptivt seriøse etater motta forslag som at forbrukere skulle ha 14 dagers angrerett ved kjøp av aksjer over Internett! Det var tungt å få frem budskapet om at det var det samme som å forby slik handel.

Domstolene.

Troen på at tilbydersiden kan pålegges stadig større forpliktelser uten konsekvenser for kundene synes å ha spredt seg til domstolene. I 2002 ble et trafikkoffer tilkjent erstatning på 11 millioner kr. i Høyesterett fra et bilforsikringsselskap, basert på utgifter til hjelp og støtte som ligger høyt over det som gis fra det offentlige helsevesen. Sammenligningen med offentlige ytelser er relevant fordi tvungen ansvarsforsikring på bil er noe som belastes de fleste norske familier. Ordningen har derfor reelt sett preg av en ulykkeserstatning finansiert gjennom en relativt jevn skattlegging av mesteparten av befolkningen.I mediene ble saken nesten utelukkende fremstilt som den lille kvinnes seier over det store rike forsikringsselskapet. På kort sikt var det selvsagt korrekt. På lengre sikt var dommen antagelig en seier for forsikringsbransjen. Når utbetalingsnivået blir høyere, er det rimelig å anta at premieinntektene øker tilsvarende og normalt derved også selskapenes profitt. Kanskje var domsresultatet likevel greit, men at alminnelige bileiere blir belastet de økte utgiftene ble i liten grad synliggjort i dommen eller i medieomtalen av saken.

Misbruk av kort.

Sterkt urimelig blir det også når kundefellesskapet pålegges å betale for direkte idioti og uærlighet hos enkeltkunder. Dette er tilfelle etter finansavtalelovens regler om kundens ansvar for andres misbruk av kundens betalingskort. At loven har en generell ansvarsgrense på 800 kr. for unnskyldelige feil, fremstår som fornuftig, jf. tanken om tapspulverisering. Det er imidlertid uforståelig at det også er en ansvarsgrense på 8000 kr. for kunder som opptrer grovt uaktsomt. Dette medfører f.eks. at man kan tillate seg å låne ut sitt kort til en ukjent person man møter på gaten, og når personen forsvinner med kortet, kan man la banken og derigjennom andre kunder dekke store tap. Et annet problem er at de lovbestemte krav til kundeinformasjon til dels er blitt så overdrevne at det virker mot sin hensikt. Som forsikrings- eller bankkunde overdynges man i dag med lovpålagt informasjon om alle tenkelig detaljer, slik at det er vanskelig å få med seg essensen i tilbudet eller å sammenligne ulike tilbud.

Svekket konkurranse.

En ytterligere konsekvens av et tungt og til dels særnorsk regelverk er at dette vanskeliggjør nyetableringer i markedet, følgelig svekkes konkurransen. Spørsmålet er om politikerne etter hvert vil forstå at ut fra dagens regelverk, vil ofte den beste måten å bedre forbrukernes tilgang på varer og tjenester på være å svekke det rettslige forbrukervernet. Inntil det skjer, er undertegnede takknemlig for den indirekte statlige subsidiering av meg selv og andre advokater som ligger i å stille stadig strengere og mer rigide krav overfor våre næringsdrivende klienter.

De aller fleste tvistesaker i Norge avgjøres ved forlik. Til tross for de enorme verdiene det disponeres over i slike forliksavtaler, benyttes det her til lands i bemerkelsesverdig liten grad analytiske verktøy for hvordan man priser et forlik; dvs. finner balansepunktet for når en avtale er mer gunstig enn å la domstolen avgjøre saken. Det vanlige er at partene og deres advokater gjennom magefølelse finner frem til en felles løsning. Spørsmålet er om man kan finne frem til et mer objektivt og presist beslutningsgrunnlag.

Et sentralt avgjørelseskriterium vil selvsagt være prosessrisikoen, altså sjansen for at parten helt eller delvis taper saken. I denne risikoen inngår mange mer eller mindre ukjente faktorer: Hva vitner vil si i retten, uklare rettsregler og dommerens personlige vurdering av saken. En forsvarlig risikobedømmelse må derfor i de fleste tilfeller operere med store feilmarginer.

Jeg tror mange advokater er enige med meg i at å vurdere prosessrisiko overfor klienten er en av de vanskeligste oppgavene i yrket. Selv om man korrekt anslår saken for svært god, f.eks. en vinnersjanse på 80 %, utgjør 20 % tap mange saker i løpet av en karriere. Ved tap vil klienten lett klandre advokaten for saksutfallet og kanskje mistenke denne for å ha latt sine egne interesser styre rådgivningen. Det ville imidlertid være feil å overdrive prosessrisikoen for å unngå ubehaget ved slik misnøye; klienten har faktisk krav på advokatens realistiske vurdering av saken. For egen del pleier jeg å tilstrebe mest mulig realistiske forventninger om saksresultatet ved å trekke klienten aktivt inn i risikovurderingen.

Har man fastsatt prosessrisikoen, er et naturlig utgangspunkt at verdien av et forlik er produktet av prosessrisikoen og tvistesummen. Er kravet i saken på ti million kroner og sjansen for å vinne er 80 %, er altså minsteprisen på et forlik 8 millioner. I tillegg må man ta i betraktning sjansen for saksomkostningsansvar, slik at prisen blir litt lavere, anslagsvis 7,8 millioner. En slik vurdering blir imidlertid altfor for enkel; det er en rekke andre ulemper og fordeler ved en rettssak som må tas i betraktning.

En ofte grovt undervurdert kostnad ved en rettsprosess er at den mange ganger stjeler enormt med tid og oppmerksomhet hos partene. Det har slått meg at selv i bagatellsaker vil ofte ellers rasjonelle og oppegående klienter kunne bli helt oppslukt av saken. Årsaken til det er antagelig psykologiske mekanismer som prioriterer fokus på pågående mellommenneskelige konflikter fremfor andre oppgaver som egentlig kan være vel så viktige. Dette kan medføre at en bedriftsleder bruker helt uforholdsmessig mye ressurser på å krangle om en gammel kontrakt i retten, når han eller hun kunne tjent bedriften sin langt bedre ved arbeide frem nye lukrative kontrakter.

En rettsprosess vil kunne være ødeleggende for videre samarbeid med motparten. For det første vil selve rettsprosessen kunne være opprivende. Moteordet dialog har ikke slått an i rettssalen, her er det alltid konfrontasjon som gjelder. For det annet vil en fellende dom etter omstendighetene kunne oppleves som ydmykende for den tapende part; normalt et dårlig utgangspunkt for et videre jevnbyrdig samarbeid. Selv ved en (etter en isolert økonomisk vurdering) ugunstig forliksavtale vil imidlertid en part for seg selv og omverdenen ofte kunne opprettholde en fasade av at ”vi hadde rett, og det var motparten som ble tvunget til forlik”. En fordel ved et forlik er altså at begge parter ofte kan beholde omdømmet – og omdømmet er i større eller mindre grad næringsgrunnlaget for nesten alle bedrifter. Noen ganger kan imidlertid hensynet til omdømmet tilsi at man tvert i mot bør velge å få dom i saken. Dette gjelder særlig dersom en bedrift er beskyldt for å ha levert en dårlig vare eller tjeneste. Jeg representerte en gang en motorprodusent som var beskyldt for å ha forårsaket havari ved fabrikasjonsfeil. Produsenten hadde statistikk på at 4 millioner sylindre av denne typen var produsert uten registrert ventilfeil. Det sier seg selv at det hadde stor generell betydning å få en dom som opprettholdt den plettfrie statistikken.

En rettsprosess kan noen ganger være et hensiktsmessig signal til omverdenen om at man aktivt forsvarer sine rettigheter, slik at andre avskrekkes fra å ta seg til rette. Mange klienter fremhever nettopp det prinsipielt viktige ved at ”motparten ikke skal slippe unna med dette”. Jeg tror imidlertid ofte den preventive effekten feilbedømmes i kampens hete; i ettertidens klare lys ser partene ofte at de overdrev sakens prinsipielle betydning for ettertiden.

Noen ganger kan rettsprosesser gi dårlig omdømme selv om parten vinner. En bedrift som stadig er involvert i arbeidsrettssaker fremstår selvsagt ikke som en attraktiv arbeidsgiver, uansett hvor gode saker de måtte ha.

Når man tar alle faktorer i betraktning, blir resultatet nesten alltid at partene samlet sett vil tjene mer på å inngå forlik enn å få saken avgjort ved dom. I følge klassisk økonomisk teori burde da nesten alle saker ende i forlik. Når likevel relativt mange saker avgjøres i retten skyldes det blant annet at forliksforhandlinger ofte får et preg av ”chicken race”, der den parten som bøyer av sist oppnår mest. Det hele kan bli et helt fastlåst pokerspill der partene konkurrerer om å fremstå som mest mulig selvsikre på sin sak.

Som det fremgår er mange av de faktorer som inngår i en forliksvurdering vanskelig økonomiske kvantifiserbare. Slik er det imidlertid med mange forretningsmessige problemer. Mitt hovedbudskap er at en vurdering av et forlik prinsipielt sett ikke er annerledes enn en hvilken som helst annen business case, også dette spørsmålet bør avgjøres gjennom rasjonell økonomisk analyse.

Om eit stortingsfleirtal ynskjer forbod mot religiøse plagg i grunnskulen, er det neppe noko rettsleg hinder i vegen. 

Frå fleire hald er det vist interesse for å forby hijab i grunnskulen. Eit framlegg om dette frå Frp vart sist veke forkasta under komitébehandling i Stortinget. Regjeringa har nekta kvar ein realitetsdebatt om saka med påstand om at Justisdepartementets lovavdeling har konkludert med at eit forbod vil vere eit menneskerettsbrot. Det er openbert feil. I vurderinga frå Lovavdelinga av 19. mars 2010 heiter det:

«Den europeiske menneskerettsdomstolen har i enkelte tilfeller akseptert et forbud mot hijab. Det kan således ikke utelukkes at et forbud mot hijab vil kunne anses legitimt og nødvendig etter EMK art. 9 nr. 2. Avgjørelsene knytter seg imidlertid til stater der sekularisme er et grunnleggende prinsipp. Det er derfor usikkert hvilken rekkevidde de har for Norge. Vi anser rettstilstanden som usikker.»

Det er tydeleg at regjeringa anten ikkje greier å lesa vurderingane frå eigne ekspertar, eller at ho driv offentleg villeiing. Begge alternativ er uroande og burde ha interesse ut over denne konkrete saka.

Lovavdelinga har inga formell avgjerdsmakt og har tradisjon for å konkludera varsamt i tolkingsutsegnene sine. Menneskerettsjusen er også vag og omskifteleg, og det er difor ein særleg grunn til å ta atterhald. Når utsegna vert lesen i samanheng, sit ein med eit klart inntrykk av at Lovavdelinga – stikk i strid med framstillinga til regjeringa – hallar i retning av at forbod kan vera akseptabelt, men at det avgjerande er grunngjevinga bak. Så lenge det ikkje ligg føre eit grunngjeve lovframlegg, kan ikkje Lovavdelinga gje noko klart råd.

EMD godtek forbod
Det sentrale poenget i saka er at Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) faktisk har godteke nasjonalt hijabforbod i offentlege undervisningsinstitusjonar i absolutt alle klagesaker som har vore reiste. Det har etter kvart kome ei rekkje avgjerder om dette, som alle gjeld Tyrkia eller Frankrike. Det finst heller ikkje noka avgjerd frå andre relevante organ som gjev støtte for at hijabforbod i offentleg skule generelt sett er eit menneskerettsbrot.

Hovudargumentet for at eit norsk hijabforbod kan tenkjast å vera eit brot på religionsfridomen – trass i denne eintydige rettspraksisen –, er at Noreg har ein statsreligion. EMD har nemleg som eit av fleire poeng i avgjerdene sine framheva at Frankrike og Tyrkia har strengt sekulære konstitusjonar. Det kan difor hevdast at desse landa har betre grunn til å forby religiøs markering i offentlege institusjonar enn Noreg, der staten sjølv er grunnlovfesta kristen. Dette er neppe rettsleg avgjerande. Rett nok har Noreg ein offisiell statsreligion, medrekna ei statskyrkje. Men realiteten er at heile det offentlege apparatet utanom statskyrkja byggjer på sekulære prinsipp og verdiar. Nettopp av omsyn til menneskerettane er religiøs forkynning forbode i den offentlege grunnskulen i Noreg. Det gjev også eit forsvarleg juridisk grunnlag for eit generelt forbod mot religiøse klede i skulen. Det tyder sjølvsagt at ikkje berre hijaben, men også den jødiske kippah, turbanen til sikhane og klede med religiøse symbol eller bodskap må forbydast. Ei grense kan eventuelt dragast mot religiøse smykke og liknande diskrete effektar.

Eit forbod spesielt retta mot hijab kan derimot vera meir utfordrande i høve til menneskerettane. Eit regelverk som er grunngjeve i hijaben som eit uttrykk for muslimsk tru, vil i alle høve ikkje verta akseptert.

Likestillingsomsynet
Ei aktuell grunngjeving er derimot likestillingsomsyn. I den førande avgjerda, Sahin vs. Tyrkia (2005), som galdt forbod mot hijab på tyrkiske universitet, vart dette omsynet sterkt vektlagt av storkammeret i EMD, som meinte at dersom hijab vart tillate, kunne det føra til sosial tvang mot kvinner som ikkje ynskjer å bruka plagget. Mykje tyder på at eit slikt sosialt press er stort også i norske muslimske miljø. Eit forbod kan altså indirekte verna menneskerettane til andre.

Borna
Omsynet til å verna borns integritet er eit særleg argument for å forby hijab i grunnskulen. Reglane i Koranen om kvinneleg påkledning er eksplisitt grunngjevne i å hindra attrå frå menn. Mange vil nok finna ubehag i at slikt skal vera førande for påkledinga av jenter ned i femårsalderen. Dette er ei indirekte seksualisering av born, som det kan vera legitime grunnar til å halda utanfor grunnskulen på linje med sminke og utfordrande klede. Hijab kan også tenkjast å hindra kontakten med ikkje-muslimske born. Det er vel elles dei færraste born, om nokon, som tek eit sjølvstendig religiøst grunngjeve val om å iføra seg hijab. At foreldra pålegg borna å gå med hijab, kan òg tenkjast å gjera det vanskelegare for borna sjølvstendig å velja sin eigen religiøse ståstad når dei kjem i mogen alder. Det kan igjen hevdast at hijabforbod faktisk vernar religionsfridomen slik sett.

Andre tilhøve
I Sahin-saka vart også omsynet til å motverka politisk ekstremisme og antidemokratiske krefter vektlagt av EMD. Det omsynet veg sjølvsagt særleg tungt i Tyrkia, men muslimsk ekstremisme er heller ikkje irrelevant i Noreg.
I to saker mot Frankrike godtok EMD eit spesifikt forbod mot hijab i gymnastikkundervisninga som var grunngjeve i praktiske og hygieniske forhold.

For å oppsummera: Dersom eit stortingsfleirtal ynskjer eit forbod mot religiøse plagg i grunnskulen, er det neppe noko rettsleg hinder i vegen. Og det er svært sannsynleg at også eit spesifikt forbod mot hijab med ei god grunngjeving vil stå seg i høve til menneskerettane.

Tilsvarande rettslege grenser for bruk av hijab vil truleg gjelda også elles i den offentlege sfæren, det vil seia på statlege og kommunale arbeidsplassar, i Forsvaret osb. I den reine privatsfæren vil det i ut­­gangspunktet vera i strid med menneskerettane å forby religiøse klede. Noko anna er det derimot at staten tillèt private arbeidsgjevarar å nekta slike klede. Ein arbeidsgjevar bør ha rett til å bestemma at arbeidsplassen skal vera fri for religiøs markering.

Plagg som niqab og burka skjuler identiteten til beraren og hindrar kommunikasjon, noko som reiser særeigne spørsmål. Lovavdelinga har i ei tidlegare utsegn konkludert med at forbod mot slike plagg i skulen er uproblematisk.

Fiktive menneskerettar
Som nemnt har menneskerettane – slik dei vert tolka av den relativt sjølvmedvitne EMD – vorte svært vide og vage. Det er knapt noko samfunnsområde som ikkje er berørt av menneskerettene, og det er på grunn av EMDs såkalla dynamiske tolking svært vanskeleg å seia nøyaktig kva slag handlingsrom dei europeiske nasjonalstatane har til kvar ei tid. Då eg sjølv arbeidde i Lovavdelinga, var ei dagleg oppgåve å vurdera lovframlegg opp mot menneskerettar, EØS-avtalen og anna internasjonalt regelverk. Fleirtalet av dei lovframlegga vi vurderte, reiste på eitt eller anna vis spørsmål om brot på eller justering i høve til internasjonal rett. Svært ofte kunne ein ikkje konkludera sikkert, men måtte nøya seg med å slå fast om det var sannsynleg at internasjonal forpliktingar vart brotne. Dersom Stortinget skulle unnlata å gje lover i alle høve der det er ein liten risiko for brot på internasjonal rett, er det ikkje stort att av rolla som lovgjevar. Den norske staten har likevel i andre samanhengar vist at han ikkje lid av overdriven servilitet mot internasjonalt forpliktingar dersom nasjonalt handlingsrom vert rekna som viktig. Men akkurat i denne saka har tydelegvis regjeringa funne det føremålstenleg å skyva meir eller mindre fiktive menneskerettar føre seg for å sleppa ein ubehageleg diskusjon.

Kva er det som får elles oppegåande menneske til å ignorera rasjonalitet og vanleg sømd for å få frikjend ein openberr mordar? 

Forfattarforeininga vedtok nyleg å tre inn i kampen for å ta opp att straffesaka mot ein av medlemene sine, Fredrik Fasting Torgersen. Når Forfattarforeininga engasjerer seg i ei straffesak, er den fyrste tanken som slår ein at her vil staten knebla ein regimekritikar. Skjer slikt verkeleg i Noreg? Sjølvsagt ikkje. Men eg greier ikkje heilt å fri meg frå tanken om at det er nett det foreininga vil at vi skal tru.

Forfattarforeininga har berre eit ørlite problem: Torgersen er ein hardbarka draps- og valdtektsmann. Han kvelte ei jente på seksten år etter å ha freista å valdta henne. Så freista han å tenna på ein tettbudd bygard for å skjula ugjerninga. Dette er mellom anna slått fast av Eidsivating lagmannsrett i 1958, Høgsteretts kjæremålsutval i 1976 og 2001 og av Gjenopptakingskommisjonen i 2006 og 2010. Ingen annen tiltala i Noreg har fått prøvd saka si så grundig. Men trass i gode advokatar, ei mengd påverknadssterke støttespelarar og store ressursar har det aldri vorte sådd eit korn av tvil om Torgersens skuld i rettsapparatet. Hans allierte har sjølvsagt påvist enkelte feil og uklåre punkt. Noko anna hadde vore pussig i ei stor straffesak med mykje provmateriale og sakshandsaming. Men det er ingen feil som rokkar ved skuldspørsmålet.

I grenseland
Torgersens sentrale våpendragar, professor i strafferett Ståle Eskeland, dundrar likevel vidare med sitt enkle mantra: Alle personar som har bidrege til den opphavlege dommen og/eller manglande attopptakinga, manipulerer og underslår prov. Dette sviket frå ei lang rekkje personar grunngjev han med at dei vil forsvara rettssystemets prestisje. Men denne prestisjen har underleg nok ikkje hindra at ei lang rekkje andre drapssaker har vorte oppheva dei seinaste åra med berre ein brøkdel av innsatsen.

Det skal nemnast at Forfattarforeiningas undertrykte medlem tidlegare er dømd for valdtektsforsøk og ei rad valds- og vinningsbrotsverk. Torgersens forfattarverksemd, som sjølvsagt aldri har vore gjenstand for noka straffesak, skal elles gåast stilt forbi her.

Poenget med denne artikkelen er ikkje å prova at Torgersen er skuldig. Det er vist utover all tvil av andre og er etter kvart eit heilt uinteressant spørsmål. Det som derimot er interessant, er kva det er som får elles oppegåande menneske til å ignorera rasjonalitet og vanleg sømd for å få frikjend ein openberr mordar? Kva får til dømes professor Eskeland til grunnlaust å sjikanera far og bror til drapsofferet som incestuøse drapsmenn? (Grunna skulding­ane tok familien ut søksmål som Eskeland tapte.) Her er vi inne i eit fascinerande grenseland mellom psykologi, sosiologi og politikk.

Don Quijote i velferdsstaten
På eit individualpsykologiske plan trur eg dette langt på veg kjem av lengt etter helteglorien til den einsame riddaren i kamp for rettferd. For nokon er slike lengsler så brennande at dei fullstendig stengjer den reelle verda ute. Dette er meisterleg framstilt i Cervantes Don Quijote. Boka er kanskje meir relevant for det norske sosialdemokratiet enn for Spania på 1600-talet. Den norske staten gjer sjeldan grove overgrep, og når det vert påvist at han gjer det, vert det normalt teke ansvar. Noreg gjev slik sett dårlege vilkår for riddarbransjen. Og som Don Quijote må difor Eskeland og våpenbrørne hans radbrekka sanninga for å få det norske rettsstellet til å stå fram som den eldsprutande, mannevonde draken dei vil kjempa mot.

Eg har faktisk ein viss sympati med dei. Det kan vera kvelande å leva som eit ikkje-offer i det norske sosialdemokratiet prega av velstand, rettferd og utan ytre fiendar. Nokre orkar ikkje dette meinings­lause tilværet og brukar livet til å kjempa mot vindmøller av ymse slag. Det er ofte ganske ufarleg – den norske staten toler kostnaden ved nokre villfarne riddarar på tokt. Problemet er at i straffesaker kan riddarverksemda gå ut over offera for kriminaliteten og familiane deira. Det har diverre skjedd med full tyngd her.

Samfunnet gjorde det
Saka har sjølvsagt ei politisk side. Torgersen-saka spring ut av den venstre­orienterte kriminologirørsla frå 60-åra som diverre framleis rår på universiteta våre. Tesen deira er at kriminalitet eigentleg ikkje eksisterer, og om han eksisterer likevel, er det samfunnet og ikkje individet som har skulda. Straff er inhumant og tener ikkje noko mål. Torgersen har på mange vis vorte ein martyrfigur i kampen venstresida fører mot straffesystemet. Men det er litt pussig at dei har valt seg han. For det første fordi han soleklart er skuldig. For det andre fordi det han er dømd for, har lite med politikk og samfunnspåverknad å gjera. Den typen seksualdrap som Torgersen er skuldig i, skjer i alle samfunn til alle tider, og Noreg i etterkrigstida er truleg det systemet som har handsama slikt mildast.

Saker om justismord får ein særeigen mediedynamikk. Slike saker er sjølvsagt berre spektakulære dersom det viser seg at det faktisk er eit justismord. At ein dømd mordar framleis er skuldig, sel ikkje aviser. Rolla til påtalemakta er å vera nøktern og atterhalden – medan støttespelarane til den dømde vanlegvis er sterkt subjektive og taletrengde. Og media gjev desse altfor lite motstand. I 70-åra fekk Jens Bjørneboe dominera medie­biletet med rein dikting om Torgersen-saka. Og i 2004 sende NRK Brennpunkt ein dokumentar basert på teoriar som alt var grundig tilbakeviste av Høgsteretts kjæremålsutval, utan at NRK gadd å nemna det. Torgersen vert ofte intervjua utifrå den føresetnaden at han er uskuldig. Det same ser vi no tendensar til i Treholt-saka.

Det er aldri butleren
Media og skjønnlitterære forfattarar har det sams at dei lever av å fortelja folk noko nytt. I kriminallitteraturen er heile poenget at løysinga er uventa. Men i realiteten er drapsmannen aldri butleren. Det er typisk den sjalu eksmannen som tilstår til politiet dagen etter drapet. Løysinga er vanlegvis innlysande, banal og trist. Men dei fleste av oss vert eksponerte for langt meir fiksjonskriminalitet enn reell kriminalitet. Og eg trur dette etter kvart pregar realitetsforståinga, kanskje særleg innanfor forfattarstanden. Vi har teke til å forventa det uventa. Løysinga skal vera spektakulær, samtidig som ho skal ha ei raffinert djupare meining. Det er særleg tydeleg i Palme-saka. Mange i Sverige nektar – nærast på prinsipielt grunnlag – å tru at statsministeren deira vart drepen av ein einsam fyllik han tilfeldigvis møtte på gata. Det vert for enkelt og meiningslaust. Så i staden for å sjå på den mest sannsynlege løysinga, vert det stadig laga nye og meir fantasifulle teoriar om nazikonspirasjonar i politiet, utanlandske spionar og så bortetter.

Trass i all denne irrasjonelle blesten vert dommen mot Torgersen ståande, og saka har etter kvart vorte eit adelsmerke for den norske rettsstaten. Eg har tidvis vore bekymra for at påtalemakta, domstolane og Gjenopptakingskommisjonen til slutt skulle gje etter; at dei ikkje orka fleire personåtak, voluminøse søksmål og repetetiv argumentasjon frå Eskeland og ymse andre kulturpersonlegdomar. Dei dommarane, tenestemennene og sakkunnige som har handtert dette, har jo inga personleg interesse i saka, og det ville vore mest komfortabelt for dei og staten å la Torgersen masa seg til viljen sin. Han er ein heilt ufarleg person for styresmaktene, som også hadde spart ein masse pengar på å betala han erstatning i staden for å bruka svære ressursar på sakshandsaming. Rettsapparatet har likevel halde stand i over femti år. Av ein einaste grunn: Torgersen er skuldig. Det står respekt av slikt.