Et utvalg ledet av Inge Lønning har nylig foreslått å grunnlovsfeste en lang rekke menneskerettigheter.  Det er altså ikke nok at Norge allerede har ratifisert bortimot alt som finnes av MR-konvensjoner, vedtatt en egen menneskerettighetslov som går foran annen lov, en generell bestemmelse om menneskerettigheter i Grunnloven § 110c og at mange rettigheter allerede er grunnlovsfestet. Jo mer menneskerettigheter, jo bedre, er mottoet til utvalget og betydelige deler av jurist- og politikerstanden.

Menneskerettigheter beskytter individet mot kollektivet – altså staten. Det vil si rettigheter som ikke kan tilsidesettes av staten – selv ved demokratiske vedtak. Alle siviliserte mennesker er enige om at demokratiet må ha grenser. Det er f.eks. uakseptabelt at majoriteten vedtar å utrydde en minoritetsgruppe. Individene bør ha en minimumsbeskyttelse mot statlig maktmisbruk. På den annen side kan intet samfunn fungere dersom alle skulle ha ubetinget frihet. Staten har legitime grunner til å gjøre inngrep mot individet av hensyn til kollektivet, for eksempel kreve inn skatt og å kontrollere farlige kriminelle. Og kollektivet er jo heller ikke annet enn mennesker. Slik sett er egentlig uttrykket menneskerettigheter misvisende.

Tanken om menneskerettigheter har lange historiske røtter, men internasjonalt ble ideen først realitet etter andre verdenskrig.  FNs menneskerettighetserklæring ble vedtatt i 1948 og den europeiske menneskerettighetskonvensjon (”EMK”) i 1950. Den siste er praktisk viktigst fordi den er vernet av den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (”EMD”). Domstolen levde lenge anonymt, men fra slutten av åttitallet har antallet avgjørelser eksplodert, og EMD har tiltatt seg stadig større myndighet gjennom det den kaller ”dynamisk konvensjonstolking”; en eufemisme for stadig mindre demokrati og forutberegnelighet. Betydelige deler av norsk rett er endret som følge av EMDs praksis. Og siden domstolen har definert seg selv som uforutsigbar, blir det vanskelig for Storting og Regjering å vite hva de kan bestemme. Politikerne er derfor blitt avhengige av MR-eksperter i forvaltning og akademia, som ofte har sin egen politiske agenda.

Hovedinnvendingen mot Lønningutvalgets forslag er ikke at rettigheter grunnlovsfestes, men at rettighetene knyttes til EMDs tolking av dem. Det grunnleggende problemet ved EMD sammenlignet med nasjonale domstoler er at Strasbourgdomstolen er satt til å vokte én side av saken – individets særinteresser. Hensynet til demokrati og rasjonell offentlig styring blir da nærmest per definisjon skadelidende.

EMD har vært særlig aktiv innen asylretten. Dette er pussig fordi teksten i EMK gir ingen rett til asyl. Det hinderet har imidlertid EMD elegant forsert ved indirekte å innfortolke en asylrett gjennom artikkel 3 som forbyr statene å utøve tortur og annen umenneskelig behandling og artikkel 8 som beskytter familieliv. Derfor ble Storbritannia dømt for å ha krenket en kokainsmugler som etter avsont fengselsstraff ble utvist til hjemlandet, St. Kitts i Karibia. Mannen var da aidssyk og etter EMDs syn var det umenneskelig behandling etter art. 3 å sende ham til et land uten offentlig helsevesen. Det finnes mange andre saker der utvisning av farlige kriminelle, herunder terrorister er stoppet. På grunn av aktivismen innen utlendingsrett har EMD fått mange forsvarere på venstresiden.  Støtten er imidlertid lite prinsipielt gjennomtenkt ettersom menneskerettighetene også brukes til å fremme kapitalinteresser. For venstresiden burde det også gi adskillig bismak å omfavne et system som setter enkeltindividet over alt annet, og som hindrer effektiv statlig styring.

Spørsmålet knyttet til seksuell legning er et annet felt der Strasbourgdomstolen er på hugget.  Man kan lure på hva slags selvbilde mindretallet på tre (av syv) dommere i Frettésaken har siden de konkluderte med at Frankrike bryter EMK ved å nekte en enslig homofil mann å adoptere. Kanskje betrakter de seg som noen slags utvalgte progressive hyrder som skal føre det reaksjonære franske folket inn i moderniteten.  De burde nok prøve å leve med at slike kontroversielle verdispørsmål bør avgjøres i åpen debatt av feilbarlige, men tross alt valgte politikere.

Mye av det EMD sysler med kan vanskelig betegnes som annet enn pirk. I Riepan v. Østerrike ble en drapsdømt mann som hadde kommet med alvorlige trusler til fengselsansatte konstatert krenket fordi rettsmøtet angående hans trusler var dårlig annonsert overfor allmennheten gjennom oppslag og skilting. I Martinezsaken ble støy fra en nattklubb ansett for å krenke naboens rett til privatliv. I Goodwinsaken fikk en transseksuell medhold i at det var en menneskerett å få endret kjønn i offentlige registre.  EMD har gjennom en lang rekke avgjørelser stilt detaljerte krav til hvordan nasjonale domstoler må begrunne sine avgjørelser. Derfor har Høyesterett blitt tvunget til konkludere med at viktige deler av  det norske jury-  og ankesystemet er konvensjonsstridig. Det kan i verste fall medføre gjenopptagelse av en mengde straffesaker, noe som vil være svært ressurskrevende og kan medføre at grove forbrytere går fri; antagelig uten at den reelle rettssikkerheten blir særlig forbedret. Det skal innrømmes at det er kritikkverdige sider ved juryordningen. Men den diskusjonen hører primært hjemme i politikken.

Opprinnelig innebar menneskerettighetene grovt sagt at staten skulle unnlate å begå overgrep. Det er senere supplert med aktive forpliktelser til å sørge for borgernes velferd, blant annet gjennom FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Dessuten har EMD indirekte pålagt statene velferdsforpliktelser basert på EMK. Dette er fulgt opp av Lønningutvalget som har foreslått å grunnlovsfeste at borgere som ikke kan sørge for sitt livsopphold har rett til støtte fra det offentlig (§ 110), samt at skal staten skal sikre borgerne «Retten til en tilfredsstillende Levestandard» (§ 111).  Det er betenkelig dersom domstolene gjennom enkeltavgjørelser får vesentlig innflytelser på statenes velferdsutgifter. En sak er at det er udemokratisk, men dommere har heller ingen forutsetninger for budsjettmyndighet og å prioritere mellom viktige behov med begrensede midler. Og domstolene vil uansett aldri kunne beskytte den norske velferdsstaten dersom det ikke lenger er politisk vilje bak modellen.

Flere av utvalgets forslag synes helt uten substans. F.eks. utkastet til § 107 der det heter det at staten har plikt til å «lægge forholdene til Rette for at den Enkelte kan deltage i Kulturaktiviteter og oppleve et Mangfold av Kulturudtrykk» .  Slik svada bidrar nedgradering av Grunnloven fra en syttendemailov til en søvndyssende syttendemaitale.

Detaljstyringen EMD har lagt seg til gjør at menneskerettighetene trivialiseres. Praksis gir også ammunisjon til de som hevder at menneskerettigheter er en vestlig dekadent idé. Det blir ikke lettere å overbevise saudiarabere og kinesere om menneskerettighetenes globale og evige gyldighet med det detaljerte og politiserte innhold reglene er gitt i Strasbourg. Og når dom for menneskerettighetsbrudd nesten har blitt en rutinesak som rammer alle europeiske stater fra tid til annen ligger det ikke lenger noe særlig omdømmebelastning i å bli dømt. Det gjør det lett for de virkelige bøllestatene å avfeie kritikk.  Man kan derfor spørre seg om EMD i realiteten svekker menneskerettighetene. Et paradoks ved EMDs virksomhet er at nemlig at den primært har konsekvenser for stater som ikke har noe reelt menneskerettighetsproblem. Norge følger lydig det minste hint fra EMD. Men verken militærjuntaen som kuppet Hellas i 1967 eller en stadig mer autoritær Vladimir Putin har brydd seg det minste om hva man synes om dem i Strasbourg. Og her er vi ved en av hovedinnvendingene mot Lønningutvalget; den naive troen på at individers rettigheter kan garanteres for fremtiden bare man fester dem dypt nok i lovverket. Lover er imidlertid verdiløse overfor myndigheter som ikke respekterer dem. Grunnloven § 96 har helt siden 1814 forbudt tortur under avhør. Men denne paragrafen sjenerte på ingen måte Nasjonal Samlings torturister.  På den annen side vil myndigheter som respekterer menneskerettighetene gjøre det selv om de ikke står i Grunnloven.

Menneskerettighetsjusen er omgitt av en slags kvasireligiøs aura. Og en del av de universitetsjuristene som er spesialisert i MR fremstår mer som misjonærer for ekspansive rettigheter enn som fagfolk med nøytral innstilling. Kritikere av EMDs praksis blir ofte ikke møtt saklig, men blir stemplet som motstandere av menneskerettigheter som sådan; ergo at man er i klasse med nazister og Robert Mugabe. Slik hersketeknikk hindrer nødvendig debatt. MR-konvensjonene er igjen en del av en bredere utvikling der den norske staten binder opp stadig mer myndighet i internasjonale avtaler.  Det er ingen tvil om at konvensjonsfesting brukes som politisk våpen for å sementere politikk i irreversible vedtak og deretter hindre debatt. Det virkemidlet brukes over hele det politiske spekteret. SV-politikeren forteller med et overbærende smil høyresiden at det er nytteløst å diskutere innstramninger i asylpolitikken fordi Norge har plikt til å følge en rekke asylkonvensjoner. I næringspolitikken er rollene byttet om; her kan høyresiden belærende vifte med EØS-avtalen når venstresiden vil ha mer statlig styring. Internasjonalt samarbeid er vel og bra, men begrensinger av nasjonalstatens styringsmuligheter har betenkelige sider både prinsipielt og praktisk. Dessverre er det siste perspektivet lite fremme i norsk politisk debatt, og det problematiseres heller ikke av Lønningutvalget.

Utvalgets forslag er tilsiktet vedtatt ved Grunnlovens 200-års jubileum om to år.  Med tanke på Grunnlovens korte tilblivelsestid og delegatenes manglende erfaring ble den et overraskende politisk raffinert, moderne, humant (med jødeparagrafen som et stygt unntak) og fremsynt dokument som har vist stor slitestyrke.  Grunnlovens jubileum og de verdier den er tuftet på kan Stortinget hedre ved å la dette forslaget forbli et forslag.