SKIKK OG BRUK FOR KREFTPASIENTER (lengre utgave av kronikk i VG 23. juli 2019)

Dødssyke kjendiser har skapt en ny mediesjanger i skjæringspunktet mellom underholdning og åndelighet. De lærer oss den riktige måten å dø på.

Edvard Munch, Døden i sykeværelset (1892). Munch har tydeligvis ikke fått med seg at dødsleiet egentlig er en arena for livsbejaende selvutvikling.

Den første gangen jeg hørte om kreft var, såvidt jeg husker, via et folkeopplysningsprogram på NrK på sent syttitall. En mager, skallet mann dukket opp på skjermen og forklarte oss helt uten ansiktsmimikk og med en stemme av kirurgisk stål om «cancer», som man kalte det da. Så viste han oss en revolusjonerende strålemaskin og intervjuet en onkolog (som krefteksperter kalles) om hvordan maskinen virket og hvilken overlevelsesstatistikk som kunne forventes.

Programmet var omtrent like emosjonelt distansert og teknisk som en bruksanvisning på en hånddrill. Men vi fikk hvertfall noen fakta om kreft og kreftbehandling.

Slik kunnskapsformidling er blitt mangelvare – til tross for at dødelig sykdom får stadig større plass i avisenes helgebilag. For i dag handler ikke sykdom lenger om leger, medisiner og behandling; det handler om kjendiser med dødelige diagnoser og hvordan de føler seg med sykdommen sin. Denne sjangeren er blitt så populær at enkelte har blitt kjendiser av å være syk. Og alle norske mediebedrifter med respekt for seg selv har nå sine egne sykdomscelebriteter som de følger jevnlig.

Det har utviklet seg en standardisert dramaturgi i kjendiskreftjournalistikken.

Først får vi presentert at vedkommende kjendis har fått kreft. Vi får også vite at det viktig at kjendisen står frem. Hvis ikke berømtheter sto frem kunne man tydeligvis risikert at det norske folk forble uvitende om kreft. Det synes uten betydning at sykdommen nå er Norges vanligste dødsårsak, og at over en tredjedel av befolkningen rammes. Det betyr altså at de aller fleste voksne personer enten har hatt kreft selv og/eller har opplevd at noen nær dem har blitt rammet. Det kunne jo tenkes at man får vel så mye innsikt i kreftens realiteter gjennom å bevitne sin egen døende mor fremfor å lese et intervju med en tidligere idoldeltager i sykesenga. Men medienes logikk er at menneskelige opplevelser bare kan oppleves via mediene.

Dernest får vi vite at kjendisen er modig som står frem. Hvorfor det er så modig forklares imidlertid ikke. Å stå frem som pedofil eller nazist ville kreve en hel del guts. Men å opplyse om egen sykdom skaper sjelden derimot så stor motstand i offentligheten at eksepsjonell tapperhet påkreves.

Neste fase er at mediene følger kjendisen gjennom sykdomsforløpet. Medisinsk behandling innebærer usikkerhet, og sannsynlige utfall av sykdommen kan variere dramatisk underveis. Det skaper en spenning som kan sammenlignes med sportssendinger. Og kreftkjendisene snakker da også ofte som idrettsfolk; kreften er en utfordring som skal overvinnes. Som om de skulle gå et skirenn. Derfor vi hører mindre om legene og behandlingen de gir. De ødelegger nemlig historien om at dette handler om én kjendis og kjendisens ensomme og modige kamp mot sin kreft.

Her ligger også en hovedinnvending mot denne mediesjangeren. Det er både feilaktig og farlig å fremstille overlevelse av alvorlige sykdommer som primært et spørsmål om personlig motivasjon og viljestyrke. Fortsetter man ut på den galeien ender man opp i alternativtåka der kreft tilskrives noe slags åndelig ubalanse som kan kureres med tankekraft. Slike ideer kan i verste fall føre at folk dør av manglende behandling. Det er heller ikke sikkert at alle blir så motivert av å bli fortalt at liv og død avhenger av egen motivasjon. Det er egentlig ganske skremmende.

For mediene må kjendissykdom være rørende billig stoff sammenlignet med reell idrett som koster enorme beløp i senderettigheter. Det holder å sende en journalist og en fotograf bortom Radiumshospitalet innimellom. Slik kan storyen rusle og gå av seg selv til den avsluttes ved friskmelding eller nekrolog. Det kan ta mange år.

Blir så kjendisen kurert er det en gladsak, som viser at det nytter å kjempe. Men historien blir selvsagt sterkest ved en terminal diagnose. Mediene dyrker nemlig myten om at visshet om snarlig død gir umiddelbar tilgang til dyp visdom. Og noen dødssyke kjendiser inntar også rollen som en slags åndelige veiledere. Det åpenbare eksempelet er Per Fugelli som gikk bort i 2017 etter åtte år med en svært offentlig kreftsykdom. Fugellis hovedbudskap var at døden er tabu – dog ikke mer tabu enn at han på en god uke kunne formidle tabubudskapet sitt på flere avisforsider. Dessuten utbroderte han tabubudskapet i 3-4 bøker, herunder en med den oppløftende tittelen «Døden skal vi danse?». Fugellis årelange dødsleie ble et eneste langt motivasjonsseminar for det norske folk.

Til tross for Fugellis bakgrunn som myk sekstiåtter ble han med sine formaninger om dødens harmløshet litt harrymacho. En helsevesenets svar på Clint Eastwood navnløse westernhelt som stirrer døden i hvitøyet uten å blunke.

Men ikke alle synes døden er dansbar. Og døden er heller ikke tabu. Den er allestedsnærverende og uunngåelig. Grunnen til at de fleste av oss ikke plaprer 24/7 om døden er at den er ubegripelig trist og vond. Døden er dessuten en definitiv slutt. En tomhet som det ikke er mye å si om. Dertil er døing det eneste absolutt alle klarer uten trening eller talent. Derfor er det vanskelig å se nødvendigheten av en dødscoach.

En bekjent i en riksavis fortalte midlertid at Fugellis dødsfilosofering var blant deres største klikkvinnere. Så det tydeligvis etterspørsel etter dødsstoffet. Årsakene til det er nok flere.

Død og fordervelse har – på tilstrekkelig avstand vel og merke – alltid vært salgbar underholdning. For hundre år siden lå skillingsviser om barn som utåndet av tuberkulose på toppen av hitlistene. Tristesse i distanserte og kontrollert form skaper en godvond følelse som mange liker å dvele ved. Kanskje fyller kreftkjendisene i dag skillingsvisenes funksjon.

Men dette treffer nok også en dypere klangbunn. I det moderne Vesten har de fleste dekket rimelige materielle behov. Det er bare staffasje igjen av tradisjonell religion. Krigen er over og landet er ferdigbygd. Da kan tilværelsen bli tom. Hovedpersonen i filmen «Fight Club» (1999) prøvde å mette meningsmangelen ved å lure seg inn i en terapigruppe for pasienter med testikkelkreft. Der gråt han ut sorgen over sin manglende sorg. Dødsleiets alvor og inderlighet kan kanskje dekke et behov for mening og sterke følelser som også friske kan ha.

Derfor har nye typer åndelige ledere erstattet det gamle presteskapet. Den nevnte Fugelli var perfekt i rollen; til tider mild og vennlig, til tider autoritær og refsende. Og når det hele ble fremført på klingende rogalandsdialekt var han i praksis en erketypisk lutheransk prest. Bare uten bibel. Men bibelen har vel egentlig aldri vært så viktig i den skandinaviske lutheranismen.

Kreften har et medietekke andre diagnoser kan drømme om. Sykdommen har stayerevne, og kreftpasienter beholder ofte tankens og talens kraft til kistekanten. Ved hjerte og karsykdom er det ofte over og ut på sekunder – og ingen rekker å kalle inn til intervju. Og de tolvtusen som årlig rammes av hjerneslag er under enhver kritikk som motivasjonsforedragsholdere.

Men hva vet egentlig en fordomsfull mann i førtiårene som aldri har vært dødssyk om dette? Kanskje gir kreftkjendisene etterlengtet veiledning til de titusenvis som de til enhver tid deler skjebne med. Selv har jeg ikke lagt en detaljert plan for hvordan jeg skal takle en dødelig diagnose. Men det foresvever meg at jeg ville snakket endel med legene som behandlet meg. Derimot fremstår ikke andre pasienters fortellinger om hvordan de har det med som kritisk viktig kompetanse. Mange av oss, og kanskje særlig menn, synes ikke vanskelige situasjoner blir noe lettere av å sette oss ned kjenne etter hva vi føler, for så å utbrodere følelsene for andre. Vi kjenner trygghet ved å fokusere på fakta og handlingsalternativer. Vi foretrekker bruksanvisninger fremfor organisert gruppegråt.

En grunn til å foretrekke tørre fakta er at de er ærlige. Det kan bli kunstig og overfladisk når «ekte følelser» brettes offentlig ut. Det er mye de samme forslitte soundbites som repeteres: Takknemmelighet over livet, ta vare på hvert øyeblikk, kjemp for det du har kjært osv. Det har etter hvert dannet seg industrielle standarder for publisering av tragiske kjendisskjebner. Fredrik Skavlan var (inntil nylig) kongen innen denne bransjen. Det er ingen grenser for hva slags grusomheter som kan formidles i sofagruppen hans -så lenge formatet følges. Fredrik hører f.eks. gjerne empatisk på den bokaktuelle krimforfatteren utdype om hvordan hun ble grovt skjendet av sin grandonkel i vedskjulet. Men ikke mer enn seks og et halvt minutt, for deretter skal Ylvis presentere sin nye cabaret. Det er nemlig viktig med rett posjonering av gråt og latter, ellers kan man risikere at folk skrur over på «Lindmo».

Det er selvsagt synd på det syke, til og med syke kjendiser. Og de som «står frem» kan sikkert ha gode grunner. De aller fleste vil sikkert genuint hjelpe andre. Kanskje driver de også en form for egenterapi; hvis jeg forteller det norske folk hvor sterk og tøff jeg er, så må jeg bli sterk og tøff. Litt som at man blir moralsk forpliktet til å løpe maraton hvis man først har proklamert planen på Facebook. Kanskje hjelper den taktikken. Men faren med det er at det danner seg sosiale normer for hvordan vi skal være syke og hvordan vi skal dø. Der er ikke alle som orker å være noe «sterkt forbilde». Det er ikke alle som vil filosofere. Kanskje mister livet mening i møte med døden. Kanskje ønsker man bare å være i fred med sin fortvilelse.

Fra mitt eget private utkikkspunkt har sykdom og død bare vært triste greier. Ingen jeg kjenner har vært noen motivatorer i sykesenga. Jeg kjenner til enkelte som har lukket seg helt, og ikke ville snakke om annet enn det praktiske. Det må de få lov til. Det er deres død. Det er nok av konformitetspress gjennom livet. På dødsleiet burde folk endelig få lov være seg selv.

(Lenke til VG-kronikk)

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Proletarer og kapitalister i alle foren dere (Innlegg i Minerva 13. februar 2019)

https://www.minervanett.no/proletarer-og-kapitalister-i-alle-land-foren-dere/

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Utvandringstilskudd som intergreringstiltak (Kronikk i VG 9. januar 2019)

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/gP2wWq/utvandringstilskudd-som-integreringstiltak

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

En bolighais bekjennelser (kronikk i VG fra 14. februar 2017)

George John Pinwell, Landlord and Tenant (1871)

Kjære leser,
Jeg vil gjerne bekjenne mine synder til deg.

Hva er min ugjerning, spør du? Tyveri? Utukt? Lemlesting?

Nei, men noe som er vel så ille. Jeg leier ut husrom. Jeg er ifølge den offentlige moral en bolighai.

Hvorfor det er en synd vet jeg ikke helt. Bolig er en eksistensiell nødvendighet for alle. Da burde vel noen skaffe boliger. Helst ikke, mener mange samfunnssynsere. Bedrifter som tjener penger på å bygge og selge boliger, kalles spekulanter. Og det aller nedrigste er utleievirksomhet. Til sammenligning regnes ikke bønder, fiskere og syltetøyfabrikkanter som spekulerer i folks næringsbehov for mathaier. Men den offentlige morals veier er uransakelige.

Vi bolighaier har alltid hatt dårlig rykte. Vi forbindes med hjerteskjærende fortellinger av Charles Dickens og Oskar Braaten om barnefamilier som levde i trange, kalde kott som ikke passet til annet enn å krepere av tuberkulose. Og det hendte nok at leietagere i gamle dager ble utnyttet av kjipe huseiere. Men hovedgrunnen til at fattigfolk bodde fattigslig var antagelig at de var fattige.

I min leiegård på Kampen bodde det i 1870 visstnok 30 personer i en etasje på 75 kvadrat. Nå bor det tre stykker der. Vi bolighaier sliter mye mer med å utnytte folk. Leietagerne kan velge i hundrevis av boliger på Finn. Leienivået bestemmes av markedet, og har steget langt mindre enn boligprisene. Stadig vekk må man pusse opp for å tekkes kresne krav. Går noe i stykker, må man være på pletten med håndverker. Husleieloven av 1999 gir leieren sterkt vern. Det skaper bryderi hvis noen klager eller ikke betaler. Bryderiet fører til at man faktisk må jobbe en hel del som utleier, noe som dessverre går utover favorittaktiviteten; å sitte i silkeslåbrokk og telle tusenlapper med fleskefingre, mens vår onde latter gjaller mellom mahognipanelene.

Underetasjen i gården er en gammel butikk. Jeg vurderte å bruke den til noe mer høyverdig enn beboelse, f.eks. et skjenkested pyntet opp av lokale tekstilkunstnere og keramikere, der bydelens kulturalkiser kunne akselerere sitt forfall. Da hadde det sikkert vanket kommunal stønad og hederspriser. Men så sviktet moralen igjen, og jeg leide ut til studenter.

Boligutleie er nemlig det aller verste du kan gjøre med et hus. Det strider mot den norske normen om at alle skal eie sin egen bolig. Som utleier møter jeg imidlertid få interessenter som vil kjøpe. Nesten alle ønsker noe midlertidig. Mange er studenter eller er utlendinger som skal jobbe i Oslo en periode. Andre er på vei inn eller ut av samliv; par som vil teste hverandre ut før de kjøper, eller nyskilte som trenger noe raskt mens de områr seg. En betydelig gruppe er innvandrere uten lønnsinntekt, men med garanti fra NAV. Den garantien er så mangelfull at gruppen ender opp hos spesialiserte utleiere som tar seg bedre betalt.

I Norge er det svært få utleieboliger sammenlignet med andre land. Andelen selveiere ligger stabilt rundt 80 %. I sentrum av storbyer som Oslo er det en større utleieandel. Høyest har Frogner bydel med 38 %. Men i byer er det også et mye større leiebehov. Hele 10 % av hovedstadens innbyggere er studenter. Det er imidlertid lite som tyder på at folk flest permanent presses ut av eiermarkedet.

Som mange andre forbrytere, rotet jeg meg inn i kriminalitet ved tilfeldigheter. I 2007 kjøpte jeg ny leilighet. På grunn av en kortvarig markedssvikt, slet jeg med å få 2,7 millioner for min gamle. De medieprofilerte sjefsøkonomene i bankene mente nemlig, da som nå, at vi hadde en boligboble, og at et krakk var rett rundt hjørnet. Jeg tenkte at dette henger ikke på greip; innvandringen til Oslo er rekordhøy, og det bygges altfor lite. Derfor valgte jeg å leie ut. Senere har det ballet på seg med nye boliger. Leiligheten jeg ikke solgte, er nå verdt rundt fem millioner – til tross for ekspertisens kroniske boligboblebabling. Man blir nesten litt imponert over sosialøkonomene. Kaster du terning om markedsretningen klarer du normalt bare å oppnå en feilprosent på 50 %. Å ta utelukkende feil er en prestasjon. Likevel er disse sjefsøkonomene som alltid tar feil, fortsatt pressens boligpriseksperter. Er det sånt som kalles fake news?

Politikerne har nylig fått det for seg at prisene i Oslo øker fordi utleiere kjøper boliger. Det virker som om de tror at boligene da forsvinner. Når de leies ut, bor det visst ingen der, må være logikken. Men de fleste utleiere er økonomisk rasjonelle; de kjøper boliger fordi det lønner seg. Da må man leie ut, og de fleste kalkulerer med at husleien dekker kostnader, herunder renter. Meglerne melder at de mest elleville budrundene foregår mellom interessenter som er ute etter egen bolig og som er drevet av lidenskap og/eller desperasjon.

Fortsatt ligger imidlertid leienivået over eierkostnadene. Det er lakmustesten på at vi ikke har noen boble. Og det kan diskuteres om boligprisene i Oslo egentlig er så høye. Vi snakker om hovedstaden i Europa med høyest innvandring, i et av verdens rikeste land. Snittprisen er nå knapt 70 000 per kvadratmeter. Sentrale deler av Stockholm ligger 15 % over tilsvarende deler av Oslo, London nær det dobbelte. Korrigerer vi for at nordmenn har høyere kjøpekraft, er prisene ganske lave. Et kvarter fra Oslo sentrum kan man få rekkehus med hage til rundt 3,5 millioner. Det har de aller fleste familier råd til. Ergo har vi ingen boligkrise. Med mindre man synes det er krise at ikke alle kan bo akkurat der de vil.

Det er heller ikke så gåtefullt at boligprisene stiger, siden politikerne lenge har gjort alt i sin makt for å redusere tilbudet og øke etterspørselen.

La oss se på faktorene som driver prisene:

Slik reduseres tilbudet:

  • Osloområdet er egentlig lite utbygget. Selv om man trekker fra Marka ligger store områder i uutnyttet, særlig i Oslos nabokommuner.

  • Dårlig samferdsel gjør at komfortabel pendleravstand er uforholdsmessig kort. Det burde være kurant å pendle i en radius på 50 kilometer fra Oslo sentrum, men i praksis er avstanden ned mot 20 kilometer.

  • Oslos plan- og reguleringsmyndigheter gjør det meste for å hindre utbygging. Saksbehandlingen er treg, blant annet fordi alle mulige søkte idéer om vern prioriteres fremfor boligbygging. Høyhus er fortsatt et skjellsord. Og det er absurd nok restriksjoner på å bygge småleiligheter som sparer plass, penger og miljøet.

  • Stadig strengere byggeregler fordyrer ekstremt. Hvorfor skal alle leiligheter tilrettelegges for rullestol, når under 1 % av befolkningen bruker slike? Hvorfor trengs det bunkerstykke vegger for å senke strømbruken i et land som flyter over av strøm? Dette gjør at kvadratmeterprisen for rene byggekostnader nærmer seg 30 000 kroner. Langt over andre land i Europa.

  • Det er knapt boligbygging i offentlig regi lenger. Og hvorfor er OBOS blitt en kommersiell utbygger av luksusleiligheter?

  • Politikerne foreslår nå i fullt alvor høyere boligskatt for å senke boligkostnadene. Kjempeidé. Bare se hvor billig bensin, alkohol og tobakk har blitt av tung skattlegging. Konsekvensen av høyere boligbeskatning blir selvsagt også mindre investering, ergo mindre tilbud.

Slik økes etterspørselen:

  • Hvorfor er det over 70 000 studieplasser i Oslo? I andre land ligger ofte universitetene i småbyer som Uppsala, Oxford og Berkeley.

  • Uforholdsmessig mange offentlige arbeidsplasser ligger i Oslo. Det snakkes stadig om desentralisering, men da handler det oftest om håpløse forslag om å flytte noe til Nord-Norge. Det hindrer en moderat og fungerende desentralisering til steder som Hamar, Hønefoss eller Horten.

  • De fleste ikke-vestlige innvandrere ender opp i Oslo-området. Mange er utenfor arbeidsmarkedet, men forsørges likevel av det offentlige, selv om levekostnadene er de høyeste i Norge. Oslo kommune skal nå støvsuge markedet etter et hundretalls boliger på Oslo vest for å huse handicappede flyktninger. Det neste blir vel at det offentlige leier Maaemo som suppekjøkken for hjemløse.

Politikerne kunne gjort mye med alle disse faktorene, men viser liten interesse. I stedet satser de på alt som ikke virker. Primært handler det om kamp mot utleievirksomhet, som fra 2017 skattlegges strengere enn andre investeringer.

Finansminister Siv Jensen kaller seg liberalist. Og hun skal roses for sin heroiske innsats for å frigjøre lakrispipene fra sosialismens klør. Noen vil kanskje hevde at folks mulighet til boliglån er vel så viktig som fri formgivning av slikkerier. Da er det pussig at Jensen i år innførte en boliglånsforskrift som er den strengeste siden syttitallets kredittrasjonering. Lån er maksimert til fem ganger inntekt. Det er innført strenge egenkapitalkrav, strengest for sekundærboliger. Som et særkrav for Oslo, kreves det nå 40 % egenkapital for utleieboliger. Jensen håper at dette skal dempe boligprisene. At staten struper lånemuligheter for å holde prisene nede i et bestemt marked, bryter imidlertid med nøytralitetslinjen i penge- og kredittpolitikken. Det er rart at det ikke reiser mer debatt blant fagøkonomer.

Forskriften kommer neppe til å dempe prisene merkbart. Når privatpersoner ikke får banklån, vil markedet overtas av kjøpere finansiert av aksjer og obligasjoner. Det betyr at selveiere og hobbyinvestorer skvises ut på bekostning av storfisker som Ivar Tollefsen og Olav Thon, som eier tusenvis av boliger. Låneforskriften kan derfor medføre mer utleie. Småhaiene må imidlertid svømme annetsteds. Slik sett seirer den offentlige moralen. Men flere og billigere boliger blir det neppe.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Fra Gutenberg til Zuckerberg (kronikk i VG 26. september 2016)

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/rQbOK/fra-gutenberg-til-zuckerberg

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Høyesterettsdom om fullmakt og når bindende avtale er inngått (artikkel i Norsk Fiskeoppdrett 2011)

signering_kontrakt_s_32442e_0

 

To evige spørsmål i avtaleretten er hva som skal til for at en person har fullmakt til å inngå en avtale og hva som skal til for at bindende avtale er inngått. I mange rettsystemer avgjøres dette av ganske formelle regler: Fullmakt krever lovhjemmel eller en klar og skriftlig fullmakt; endelig avtale krever signatur fra begge parter. Norsk rettspraksis bygger imidlertid på at både fullmakt og endelig avtalebinding kan oppstå utfra en konkret og samlet vurdering, uten at det kreves noen uttrykkelig eller avgrenset aksepthandling.

En høyesterettsdom fra i år (Rt. 2011 s. 410) belyser problemstillingene.

Saken gjaldt spørsmålet om revisjonsfirmaet Ernst & Young (”E&Y”) hadde inngått en leieavtale for lokaler i Mo i Rana for et tilbygg som ennå ikke var oppført. En skriftlig avtale ble oversendt fra utleier til E&Y, men ble aldri signert. Spørsmålet var om revisjonsselskapet likevel var bundet av avtalen.

Forhandlingene pågikk fra februar 2008 frem til september samme år, da avtalen ble oversendt til E&Ys hovedkontor for signering. Fra E&Y side var det filialsjefen i Mo i Rana som foresto forhandlingene. Han hadde verken stillingsfullmakt eller noen særskilt skriftlig fullmakt til å binde E&Y. Høyesteretts flertall kom imidlertid til at filialsjefen hadde såkalt kombinasjonsfullmakt til å binde selskapet. Dette vil si at forskjellige omstendigheter i samvirke gir motparten en beskyttelsesverdig forventning om at vedkommende kan binde parten. Et sentralt moment for Høyesterett var en e-post fra E&Y sentralt til filialsjefen der de hadde fremhevet hva filialsjefen måtte få inn i avtalen, og hva han selv måtte vurdere å få inn. E-posten ble videresendt til utleier og etter Høyesteretts syn ga denne motparten et berettiget inntrykk av filialsjefen hadde nødvendig fullmakt. Høyesterett la videre til grunn at E&Y sentralt hadde begrenset innsikt i hva som foregikk, men de mente at eventuelle mangler i rutiner og instrukser var noe selskapet selv var nærmest til å bære risikoen for.

Det neste spørsmålet var om E&Y var bundet av avtalen til tross for at den ikke var signert. Flertallet i Høyesterett mente at avtale likevel var inngått fordi partene var enige om vesentligste punkter ved avtaleforholdet, herunder pris, varighet, areal, samt de fleste innredningsdetaljer. Dessuten forelå det fremforhandlet avtaleutkast. Utleier hadde videre hatt kostnader til arkitekt og ingeniør for å tilpasse lokalene og forhandlet eksklusivt med E&Y. Det ble videre vektlagt at filialsjefen til utleier omtalte signering sentralt som en formalitet.

Et mindretall på en dommer kom til at det verken forelå bindende avtale eller gyldig fullmakt. Han la vekt på at det er vanlig i kommersielle forhold at avtaler fremforhandles av en lokal representant, men avgjøres ved hovedkontoret. Han fremhever også at filialssjefens poengtering til motparten om at avtalen måtte signeres sentralt gir liten mening dersom slik signatur ikke faktisk var avgjørende.
For egen del synes jeg nok mindretallets standpunkt ville gitt best forutberegnelighet for det praktiske næringsliv. Flertallets standpunkt blir imidlertid det førende for rettstilstanden. Det innebærer at det i stedet er opptil partene i forretningslivet selv å skape nødvendig klarhet og forutberegnelighet under avtaleforhandlinger. Det medfører at det bør gjøres meget klart mellom partene i innledningen til forhandlingen når avtalen er bindende. For eksempel at endelig kontrakt forutsetter signatur fra daglig leder eller styreformann og at øvrige forhandlingsutspill er uforpliktende. Avtaleutkast kan gjerne merkes med ”uforpliktende” eller lignende. Signatur bør aldri omtales som en formalitet dersom det ikke er meningen.

Endringene i måten man kommuniserer på i forretningslivet har også rettslige konsekvenser. For 15-20 år siden var det en klar forskjell på muntlig kommunikasjon, som gjerne ikke ble tatt så alvorlig, og brev, avtaler og annen skriftlig dokumentasjon som var ment å uttrykke rettslige posisjoner. I dag brukes e-post og SMS i stor utstrekning som uformell kommunikasjonsform til erstatning for telefon og fysiske møter. Slik kommunikasjon er imidlertid dokumenterbar i ettertid, og man bør selvsagt aldri skrive noe i en e-post eller SMS som man ikke ville skrevet i et vanlig brev. Når det gjelder e-post, kan det også ha rettslige konsekvenser hvem man sender til og hvem som kopiert inn. Som eksempel kan man tenke seg at en forhandlingsrepresentant hos en part har forutsatt at avtalen skal godkjennes av daglig leder før det foreligger aksept. Forhandlingsrepresentanten oversender deretter et avtaleutkast på e-post med egen daglig leder åpent innkopiert. En slik handling kan lett forstås av motparten som at e-posten er sendt i samråd med daglig leder, og at denne har godkjent utkastet. Muligheten for slike misforståelser bør man være bevisst på, og det er meget viktig at man tenker gjennom hvilke roller de ulike personer har og hvordan det blir kommunisert til motparten. Valget mellom kopi eller blindkopi kan i en gitt situasjon få stor rettslig betydning.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Komité utenfor kontroll og konstitusjon (kronikk i VG 22. april 2016)

http://www.vg.no/nyheter/meninger/stortinget/komite-utenfor-kontroll-og-konstitusjon/a/23665308/

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar