En bolighais bekjennelser (kronikk i VG fra 14. februar 2017)

George John Pinwell, Landlord and Tenant (1871)

Kjære leser,
Jeg vil gjerne bekjenne mine synder til deg.

Hva er min ugjerning, spør du? Tyveri? Utukt? Lemlesting?

Nei, men noe som er vel så ille. Jeg leier ut husrom. Jeg er ifølge den offentlige moral en bolighai.

Hvorfor det er en synd vet jeg ikke helt. Bolig er en eksistensiell nødvendighet for alle. Da burde vel noen skaffe boliger. Helst ikke, mener mange samfunnssynsere. Bedrifter som tjener penger på å bygge og selge boliger, kalles spekulanter. Og det aller nedrigste er utleievirksomhet. Til sammenligning regnes ikke bønder, fiskere og syltetøyfabrikkanter som spekulerer i folks næringsbehov for mathaier. Men den offentlige morals veier er uransakelige.

Vi bolighaier har alltid hatt dårlig rykte. Vi forbindes med hjerteskjærende fortellinger av Charles Dickens og Oskar Braaten om barnefamilier som levde i trange, kalde kott som ikke passet til annet enn å krepere av tuberkulose. Og det hendte nok at leietagere i gamle dager ble utnyttet av kjipe huseiere. Men hovedgrunnen til at fattigfolk bodde fattigslig var antagelig at de var fattige.

I min leiegård på Kampen bodde det i 1870 visstnok 30 personer i en etasje på 75 kvadrat. Nå bor det tre stykker der. Vi bolighaier sliter mye mer med å utnytte folk. Leietagerne kan velge i hundrevis av boliger på Finn. Leienivået bestemmes av markedet, og har steget langt mindre enn boligprisene. Stadig vekk må man pusse opp for å tekkes kresne krav. Går noe i stykker, må man være på pletten med håndverker. Husleieloven av 1999 gir leieren sterkt vern. Det skaper bryderi hvis noen klager eller ikke betaler. Bryderiet fører til at man faktisk må jobbe en hel del som utleier, noe som dessverre går utover favorittaktiviteten; å sitte i silkeslåbrokk og telle tusenlapper med fleskefingre, mens vår onde latter gjaller mellom mahognipanelene.

Underetasjen i gården er en gammel butikk. Jeg vurderte å bruke den til noe mer høyverdig enn beboelse, f.eks. et skjenkested pyntet opp av lokale tekstilkunstnere og keramikere, der bydelens kulturalkiser kunne akselerere sitt forfall. Da hadde det sikkert vanket kommunal stønad og hederspriser. Men så sviktet moralen igjen, og jeg leide ut til studenter.

Boligutleie er nemlig det aller verste du kan gjøre med et hus. Det strider mot den norske normen om at alle skal eie sin egen bolig. Som utleier møter jeg imidlertid få interessenter som vil kjøpe. Nesten alle ønsker noe midlertidig. Mange er studenter eller er utlendinger som skal jobbe i Oslo en periode. Andre er på vei inn eller ut av samliv; par som vil teste hverandre ut før de kjøper, eller nyskilte som trenger noe raskt mens de områr seg. En betydelig gruppe er innvandrere uten lønnsinntekt, men med garanti fra NAV. Den garantien er så mangelfull at gruppen ender opp hos spesialiserte utleiere som tar seg bedre betalt.

I Norge er det svært få utleieboliger sammenlignet med andre land. Andelen selveiere ligger stabilt rundt 80 %. I sentrum av storbyer som Oslo er det en større utleieandel. Høyest har Frogner bydel med 38 %. Men i byer er det også et mye større leiebehov. Hele 10 % av hovedstadens innbyggere er studenter. Det er imidlertid lite som tyder på at folk flest permanent presses ut av eiermarkedet.

Som mange andre forbrytere, rotet jeg meg inn i kriminalitet ved tilfeldigheter. I 2007 kjøpte jeg ny leilighet. På grunn av en kortvarig markedssvikt, slet jeg med å få 2,7 millioner for min gamle. De medieprofilerte sjefsøkonomene i bankene mente nemlig, da som nå, at vi hadde en boligboble, og at et krakk var rett rundt hjørnet. Jeg tenkte at dette henger ikke på greip; innvandringen til Oslo er rekordhøy, og det bygges altfor lite. Derfor valgte jeg å leie ut. Senere har det ballet på seg med nye boliger. Leiligheten jeg ikke solgte, er nå verdt rundt fem millioner – til tross for ekspertisens kroniske boligboblebabling. Man blir nesten litt imponert over sosialøkonomene. Kaster du terning om markedsretningen klarer du normalt bare å oppnå en feilprosent på 50 %. Å ta utelukkende feil er en prestasjon. Likevel er disse sjefsøkonomene som alltid tar feil, fortsatt pressens boligpriseksperter. Er det sånt som kalles fake news?

Politikerne har nylig fått det for seg at prisene i Oslo øker fordi utleiere kjøper boliger. Det virker som om de tror at boligene da forsvinner. Når de leies ut, bor det visst ingen der, må være logikken. Men de fleste utleiere er økonomisk rasjonelle; de kjøper boliger fordi det lønner seg. Da må man leie ut, og de fleste kalkulerer med at husleien dekker kostnader, herunder renter. Meglerne melder at de mest elleville budrundene foregår mellom interessenter som er ute etter egen bolig og som er drevet av lidenskap og/eller desperasjon.

Fortsatt ligger imidlertid leienivået over eierkostnadene. Det er lakmustesten på at vi ikke har noen boble. Og det kan diskuteres om boligprisene i Oslo egentlig er så høye. Vi snakker om hovedstaden i Europa med høyest innvandring, i et av verdens rikeste land. Snittprisen er nå knapt 70 000 per kvadratmeter. Sentrale deler av Stockholm ligger 15 % over tilsvarende deler av Oslo, London nær det dobbelte. Korrigerer vi for at nordmenn har høyere kjøpekraft, er prisene ganske lave. Et kvarter fra Oslo sentrum kan man få rekkehus med hage til rundt 3,5 millioner. Det har de aller fleste familier råd til. Ergo har vi ingen boligkrise. Med mindre man synes det er krise at ikke alle kan bo akkurat der de vil.

Det er heller ikke så gåtefullt at boligprisene stiger, siden politikerne lenge har gjort alt i sin makt for å redusere tilbudet og øke etterspørselen.

La oss se på faktorene som driver prisene:

Slik reduseres tilbudet:

  • Osloområdet er egentlig lite utbygget. Selv om man trekker fra Marka ligger store områder i uutnyttet, særlig i Oslos nabokommuner.

  • Dårlig samferdsel gjør at komfortabel pendleravstand er uforholdsmessig kort. Det burde være kurant å pendle i en radius på 50 kilometer fra Oslo sentrum, men i praksis er avstanden ned mot 20 kilometer.

  • Oslos plan- og reguleringsmyndigheter gjør det meste for å hindre utbygging. Saksbehandlingen er treg, blant annet fordi alle mulige søkte idéer om vern prioriteres fremfor boligbygging. Høyhus er fortsatt et skjellsord. Og det er absurd nok restriksjoner på å bygge småleiligheter som sparer plass, penger og miljøet.

  • Stadig strengere byggeregler fordyrer ekstremt. Hvorfor skal alle leiligheter tilrettelegges for rullestol, når under 1 % av befolkningen bruker slike? Hvorfor trengs det bunkerstykke vegger for å senke strømbruken i et land som flyter over av strøm? Dette gjør at kvadratmeterprisen for rene byggekostnader nærmer seg 30 000 kroner. Langt over andre land i Europa.

  • Det er knapt boligbygging i offentlig regi lenger. Og hvorfor er OBOS blitt en kommersiell utbygger av luksusleiligheter?

  • Politikerne foreslår nå i fullt alvor høyere boligskatt for å senke boligkostnadene. Kjempeidé. Bare se hvor billig bensin, alkohol og tobakk har blitt av tung skattlegging. Konsekvensen av høyere boligbeskatning blir selvsagt også mindre investering, ergo mindre tilbud.

Slik økes etterspørselen:

  • Hvorfor er det over 70 000 studieplasser i Oslo? I andre land ligger ofte universitetene i småbyer som Uppsala, Oxford og Berkeley.

  • Uforholdsmessig mange offentlige arbeidsplasser ligger i Oslo. Det snakkes stadig om desentralisering, men da handler det oftest om håpløse forslag om å flytte noe til Nord-Norge. Det hindrer en moderat og fungerende desentralisering til steder som Hamar, Hønefoss eller Horten.

  • De fleste ikke-vestlige innvandrere ender opp i Oslo-området. Mange er utenfor arbeidsmarkedet, men forsørges likevel av det offentlige, selv om levekostnadene er de høyeste i Norge. Oslo kommune skal nå støvsuge markedet etter et hundretalls boliger på Oslo vest for å huse handicappede flyktninger. Det neste blir vel at det offentlige leier Maaemo som suppekjøkken for hjemløse.

Politikerne kunne gjort mye med alle disse faktorene, men viser liten interesse. I stedet satser de på alt som ikke virker. Primært handler det om kamp mot utleievirksomhet, som fra 2017 skattlegges strengere enn andre investeringer.

Finansminister Siv Jensen kaller seg liberalist. Og hun skal roses for sin heroiske innsats for å frigjøre lakrispipene fra sosialismens klør. Noen vil kanskje hevde at folks mulighet til boliglån er vel så viktig som fri formgivning av slikkerier. Da er det pussig at Jensen i år innførte en boliglånsforskrift som er den strengeste siden syttitallets kredittrasjonering. Lån er maksimert til fem ganger inntekt. Det er innført strenge egenkapitalkrav, strengest for sekundærboliger. Som et særkrav for Oslo, kreves det nå 40 % egenkapital for utleieboliger. Jensen håper at dette skal dempe boligprisene. At staten struper lånemuligheter for å holde prisene nede i et bestemt marked, bryter imidlertid med nøytralitetslinjen i penge- og kredittpolitikken. Det er rart at det ikke reiser mer debatt blant fagøkonomer.

Forskriften kommer neppe til å dempe prisene merkbart. Når privatpersoner ikke får banklån, vil markedet overtas av kjøpere finansiert av aksjer og obligasjoner. Det betyr at selveiere og hobbyinvestorer skvises ut på bekostning av storfisker som Ivar Tollefsen og Olav Thon, som eier tusenvis av boliger. Låneforskriften kan derfor medføre mer utleie. Småhaiene må imidlertid svømme annetsteds. Slik sett seirer den offentlige moralen. Men flere og billigere boliger blir det neppe.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Fra Gutenberg til Zuckerberg (kronikk i VG 26. september 2016)

https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/rQbOK/fra-gutenberg-til-zuckerberg

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Høyesterettsdom om fullmakt og når bindende avtale er inngått (artikkel i Norsk Fiskeoppdrett 2011)

signering_kontrakt_s_32442e_0

 

To evige spørsmål i avtaleretten er hva som skal til for at en person har fullmakt til å inngå en avtale og hva som skal til for at bindende avtale er inngått. I mange rettsystemer avgjøres dette av ganske formelle regler: Fullmakt krever lovhjemmel eller en klar og skriftlig fullmakt; endelig avtale krever signatur fra begge parter. Norsk rettspraksis bygger imidlertid på at både fullmakt og endelig avtalebinding kan oppstå utfra en konkret og samlet vurdering, uten at det kreves noen uttrykkelig eller avgrenset aksepthandling.

En høyesterettsdom fra i år (Rt. 2011 s. 410) belyser problemstillingene.

Saken gjaldt spørsmålet om revisjonsfirmaet Ernst & Young (”E&Y”) hadde inngått en leieavtale for lokaler i Mo i Rana for et tilbygg som ennå ikke var oppført. En skriftlig avtale ble oversendt fra utleier til E&Y, men ble aldri signert. Spørsmålet var om revisjonsselskapet likevel var bundet av avtalen.

Forhandlingene pågikk fra februar 2008 frem til september samme år, da avtalen ble oversendt til E&Ys hovedkontor for signering. Fra E&Y side var det filialsjefen i Mo i Rana som foresto forhandlingene. Han hadde verken stillingsfullmakt eller noen særskilt skriftlig fullmakt til å binde E&Y. Høyesteretts flertall kom imidlertid til at filialsjefen hadde såkalt kombinasjonsfullmakt til å binde selskapet. Dette vil si at forskjellige omstendigheter i samvirke gir motparten en beskyttelsesverdig forventning om at vedkommende kan binde parten. Et sentralt moment for Høyesterett var en e-post fra E&Y sentralt til filialsjefen der de hadde fremhevet hva filialsjefen måtte få inn i avtalen, og hva han selv måtte vurdere å få inn. E-posten ble videresendt til utleier og etter Høyesteretts syn ga denne motparten et berettiget inntrykk av filialsjefen hadde nødvendig fullmakt. Høyesterett la videre til grunn at E&Y sentralt hadde begrenset innsikt i hva som foregikk, men de mente at eventuelle mangler i rutiner og instrukser var noe selskapet selv var nærmest til å bære risikoen for.

Det neste spørsmålet var om E&Y var bundet av avtalen til tross for at den ikke var signert. Flertallet i Høyesterett mente at avtale likevel var inngått fordi partene var enige om vesentligste punkter ved avtaleforholdet, herunder pris, varighet, areal, samt de fleste innredningsdetaljer. Dessuten forelå det fremforhandlet avtaleutkast. Utleier hadde videre hatt kostnader til arkitekt og ingeniør for å tilpasse lokalene og forhandlet eksklusivt med E&Y. Det ble videre vektlagt at filialsjefen til utleier omtalte signering sentralt som en formalitet.

Et mindretall på en dommer kom til at det verken forelå bindende avtale eller gyldig fullmakt. Han la vekt på at det er vanlig i kommersielle forhold at avtaler fremforhandles av en lokal representant, men avgjøres ved hovedkontoret. Han fremhever også at filialssjefens poengtering til motparten om at avtalen måtte signeres sentralt gir liten mening dersom slik signatur ikke faktisk var avgjørende.
For egen del synes jeg nok mindretallets standpunkt ville gitt best forutberegnelighet for det praktiske næringsliv. Flertallets standpunkt blir imidlertid det førende for rettstilstanden. Det innebærer at det i stedet er opptil partene i forretningslivet selv å skape nødvendig klarhet og forutberegnelighet under avtaleforhandlinger. Det medfører at det bør gjøres meget klart mellom partene i innledningen til forhandlingen når avtalen er bindende. For eksempel at endelig kontrakt forutsetter signatur fra daglig leder eller styreformann og at øvrige forhandlingsutspill er uforpliktende. Avtaleutkast kan gjerne merkes med ”uforpliktende” eller lignende. Signatur bør aldri omtales som en formalitet dersom det ikke er meningen.

Endringene i måten man kommuniserer på i forretningslivet har også rettslige konsekvenser. For 15-20 år siden var det en klar forskjell på muntlig kommunikasjon, som gjerne ikke ble tatt så alvorlig, og brev, avtaler og annen skriftlig dokumentasjon som var ment å uttrykke rettslige posisjoner. I dag brukes e-post og SMS i stor utstrekning som uformell kommunikasjonsform til erstatning for telefon og fysiske møter. Slik kommunikasjon er imidlertid dokumenterbar i ettertid, og man bør selvsagt aldri skrive noe i en e-post eller SMS som man ikke ville skrevet i et vanlig brev. Når det gjelder e-post, kan det også ha rettslige konsekvenser hvem man sender til og hvem som kopiert inn. Som eksempel kan man tenke seg at en forhandlingsrepresentant hos en part har forutsatt at avtalen skal godkjennes av daglig leder før det foreligger aksept. Forhandlingsrepresentanten oversender deretter et avtaleutkast på e-post med egen daglig leder åpent innkopiert. En slik handling kan lett forstås av motparten som at e-posten er sendt i samråd med daglig leder, og at denne har godkjent utkastet. Muligheten for slike misforståelser bør man være bevisst på, og det er meget viktig at man tenker gjennom hvilke roller de ulike personer har og hvordan det blir kommunisert til motparten. Valget mellom kopi eller blindkopi kan i en gitt situasjon få stor rettslig betydning.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Komité utenfor kontroll og konstitusjon (kronikk i VG 22. april 2016)

http://www.vg.no/nyheter/meninger/stortinget/komite-utenfor-kontroll-og-konstitusjon/a/23665308/

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kultur på tur (innlegg i VG 14. februar 2016)

Skjermbilde 2018-12-23 kl. 19.52.50

Wilmore, «Lord George Byron contemplating the Colosseum in Rome «

Ukens brannfakkel er innlegget i VG sist helg der Sanna Sarromaa uttrykte sjokk over å ha funnet folkelig fyll på Gran Canaria. Oppdagelsen hennes fremstår like revolusjonerende som en rapport om at det er påvist grantrær i Hedmark. Sarromaa klarte likevel fornærme store grupper og å fremprovosere en hissig, men underholdende debatt om snobberi og folkelighet på ferie.

Debatten kan gi grunnlag for refleksjon over hva som egentlig er hensikten med ferie. Hvorfor betaler vi i dyre dommer for å forlate hjemmets komfort og trygghet?

Et svar er sol og varme. I så fall er Gran Canaria prima. Et viktigere svar for Sarromaa og mange andre er status; i så fall må kursen settes helt andre steder.

Reising har trolig gitt sosial anerkjennelse gjennom hele menneskehetens historie. I gamledager viste den reisende mot ved på begi seg ut i det ukjente og returnerte med ny kunnskap om verden utenfor. Våre største nasjonalhelter er oppdagelsesreisende: Amundsen, Nansen, Ingstad og Heyerdahl (selv om det kan spørres hva sistnevnte oppdaget). Den klassiske norske kunstnereliten (Ibsen, Munch osv.) dro ut i verden for å inspireres. Ideen om reising som en form for selvutvikling står sterkt i Norge. Men det krever at det reises riktig.

Opprinnelig var det et statussymbol i det hele tatt å reise på ferie. Det hadde ikke folk flest tid eller råd til. Fra sekstitallet kom charterturene til Spania. I dag har de fleste nordmenn mulighet til å reise omtrent hvor som helst på kloden flere ganger i året. Reising kan fortsatt gi anerkjennelse, men det krever at kulturelle koder følges.

Etter fremveksten av sosiale medier er feriering blitt den viktigste måten for sosialt posisjonerende forbruk. En ekstremt stor andel av postingen på Facebook består av feriebilder. Fotografiene sier mye om hvem avsenderne er, og enda mer om hvem de vil være. Finansmannen som ser blasert over champagneglasset på en flybridge i St. Tropez står i sterk kontrast til damen som vil vise sin hjertevarme ved å dra til Afrika, der hun plukker opp en halvnaken unge fra gata og stirrer inderlig inn i kameralinsen. Men begge vil de bli sett.

Den norske kultureliten gjør mye det samme som andre nordmenn på tur; de spiser og drikker for mye, og etterpå prøver de med varierende suksess å kopulere med hverandre. Men de gjør det på andre steder og på andre måter slik at aktivitetene får et mer høyverdig preg. Som Thomas Seltzer pleier å si, det anses for mer miljøvennlig med rutefly til Toscana enn charterfly til Mallorca.

Jeg har selv observert norske kulturkjendiser dritings foran Pantheon på blanke formiddagen. Av en eller annen grunn er visst det mer akseptabelt enn å sitte med samme promille foran en betongblokk i Spania. Åndselitens unnskyldning er at de gjør kulturell avlat, f.eks. ved å subbe rundt i bakrus på et galleri en times tid før de drikker lunch. Noen av oss er så utspekulerte at vi har definert oss selv som vinkjennere. Dermed kan man sløyfe sightseeingen og i stedet bedrive sofistikert kulturopplevelse simpelthen ved å bestille den dyreste lokale vinen.

En underlig, men utbredt idé er at historien bare kan forstås ved å reise dit den foregikk. Akademikerklassen fremstiller ferien sin nærmest som arkeologiske ekspedisjoner; en videreføring av den engelske overklassens the Grand Tour. Reiseguruen Jens A. Riisnæs er en ivrig misjonær for en slags historisk fetisjisme, der teorien er at man på magisk vis kan forstå det som skjedde ved å fysisk å befinne seg på stedet der det skjedde. Innvendinger er at det knapt er noe å se. Kjente slagsteder som f.eks. Waterloo og Hafrsfjord er jo kun jorder. Mongolenes verdensrike satte knapt spor etter seg, og alt fønikerne bygde opp ble rasert av romerne, som derimot har etterlatt seg mye. Å bedømme historien ut ifra det som er igjen av tilfeldige ruiner, gir helt galt inntrykk.

Selv ble jeg direkte irritert av å et besøk til Stonehenge. For det første fremsto ruinen mye mindre og simplere enn på bilder. For det andre får vi legfolk ingen innsikt av å stirre på biter av sammenrast stein. For det tredje var det ganske langt til nærmeste pub.

Som akademikerbarn var det under familiens årlige sydenturer min plikt å beglo steinrøysene som grekere og romere har strødd etter seg rundt Middelhavet. Av dette lærte jeg absolutt ingenting om grekere og romere. Som voksen tenkte jeg at jeg kanskje burde lære litt. Så jeg kjøpte en tykk bok om Romerriket som jeg leste hjemme i stua. Det meste jeg vet om romere, kommer fra den boka. Derimot er utbyttet fra en rekke turer til Roma magert. Bortsett da fra noen kilo ekstra kroppsfett på flyet hjem forårsaket av pasta og chianti. Det beste og billigste inntrykket av Romerrikets hovedstad får man gjennom en animasjonsvideo på Youtube.

For å vise hvor absurd den historiske fetisjismen er, kan man forestille seg at våre liv ble betraktet fra samme vinkel. Hva om vår sivilisasjon utslettes, og bare noen tilfeldige ruiner blir igjen. Vil turister om to tusen år forstå hva som foregikk på f.eks. Bislett Stadion ved å kikke på noen sammenraste plaststolrader og et halvt pissoar? Vil de utfra dette høre Hjallisbrølet for sitt indre øre og intuitivt forstå hvilket samlende ikon arenaen var i etterkrigstidens Norge? Den teorien fungerer jo ikke engang i sanntid; man forstår ikke stort av norsk politikk ved å stille seg opp på Eidsvolls plass og glane på Stortingsbygningen.

Noe lærer man selvsagt ved å reise. Men ofte er det om noe helt annet enn landet man reiser til. I flere tiår har Indokina vært lekegrinda til dagdrivende vestlig ungdom som skal utvikle innsikt i Østens mystikk. De lærer imidlertid mest om hverandre og lite om lokalbefolkningen som serverer dem vårruller og øl. Hvis du er ung og pigg og vil drikke med en engelskmann, krangle med en israeler eller ligge med en italiener bør du kaste deg på flyet til Sydøst-Asia. Bare ikke regn med å forstå noe av Sydøst-Asia.

Tilsvarende kan det være lurt å forlate Norge hvis man vil lære nordmenn å kjenne. På hjemmebane blir man ofte tråkkende rundt i sitt faste miljø. Et godt sted å møte andre typer nordmenn er i Sarromaas hatobjekt, Arguineguín. Jeg oppsøkte stedet for noen år siden med en stor dose skepsis, men ble positivt overrasket da min lokale bartender kunne tilby det som da var Oslos hippeste drink, mojito. Etter å ha fått den servert, hørte jeg en stemme bak meg ytre «E de eit glas med grønnsakssuppe du hev fenje deg dar?». Stemmen viste seg å tilhøre en rødmusset kvinne i femtiårene drapert i grønn grilldress. Som profesjon oppga hun å være trener for et amatørfotballag på Vestlandet. Jeg skal ikke snobbe nedover ved å påsto at min passiar med fruen snudde rundt på min livsoppfatning. Men jeg registrerte at hun syntes lykkeligere enn noen jeg har sett på Litteraturhuset. Damen virket rett og slett tilfreds med tilværelsen som den er. Overdrevne sosiale ambisjoner er så visst ingen rute til Nirvana. Det vet både Buddha og beboerne på Gran Canaria.

Sarromaas kronikk inneholder selvsagt også klisjéen om at reisemål på død og liv må være så autentiske.

Hvis du virkelig ønsker autentisitet, er dette det beste rådet: Bli hjemme. Enten du sitter i kassa på Rimi eller er hjernekirurg, så driver du med noe ekte og genuint: aktiviteter som ikke har som formål å underholde deg. Straks du setter av gårde som turist er det din opplevelse som er formålet, og den opplevelsen vil i større eller mindre grad bygge på fiksjon.

Ofte er fiksjonen veldig tydelig, som f.eks. i Disneyworld. De kultiverte krever imidlertid å bli lurt på mer troverdige måter, og drar f.eks. til Venezia, som for noen hundre år siden var en virkelig by, men som i dag er en overpriset renessansekulisse der ingen fastboende gjør noe annet enn å lage turistshow. I Toscana og Provence finnes det ekte og opprinnelige landsbylivet, da rent bortsett fra at knapt en bonde har råd til å bo der.

I Norge tilbys turister å oppleve «det genuine fiskerlivet» i rorbuer i Lofoten. Men dersom vi virkelig skulle gi våre gjester autentisitet for pengene sine, burde de sendes ut på fabrikktrålere i Barentshavet. Askim er mye mer autentisk enn bryggen i Bergen.

Alternativt kan du glemme hele autentisiteten og bare kose deg på tur, slik som de fleste nordmenn på Gran Canaria.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Farvel til illusjonisten (nekrolog til David Bowie, publisert 30. januar 2016 i VG)

http://www.vg.no/nyheter/meninger/david-bowie/farvel-til-illusjonisten/a/23605731/

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

En fest og en plage (kronikk fra VG 23. desember 2015)

Skjermbilde 2018-12-23 kl. 19.29.48

Nils Bergslien, «Nissen smakar på drykken» (1900)

Desember i Norge preges av to aktiviteter:

1) Nordmenn bøtter ned alkohol

2) Staten driver holdningskampanjer for å få nordmenn til å slutte med å bøtte ned alkohol

La oss begynne med punkt 1: Jula er i bunn og grunn en urgermansk rotbløyte som har pågått i uminnelige tider i på disse kanter. I norrøn mytologi var jul en offerfest (blot) til æsenes ære. Men den egentlige grunnen var selvsagt at det er mørkt og kaldt ved vintersolverv i Skandinavia, og lite annet å ta seg til enn å sitte inne og drikke jul, som vikingene kalte det. Da Nord-Europa ble kristnet, innså den pragmatiske pavekirken at det var lite taktisk å frata folk vinterkalaset sitt. I stedet ble offerfesten underlagt bare de mest nødvendige tilpasninger til Jesu fødselsdag (blant annet ble menneskeofring strøket fra programmet). Men jula ble ikke drukket noe mindre lidenskapelig av den grunn. Øl- og mjødfesten pågikk opptil tre uker i strekk. I middelalderen påla kongen bøndene, under trussel om streng straff, å brygge sterkøl til julens fester med obligatorisk oppmøte. Denne lovgivningen virker bisarr i dag. Men den hadde en rasjonell begrunnelse. Ølgildene var en viktig del av samfunnsstrukturen, og fungerte som forum for lokalpolitikk og inngåelse av avtaler og allianser.

Noe av disse sosiale funksjonene henger igjen dagens drikkemønster. Nordmenn drikker tradisjonelt sjeldent, men mye ved hver anledning. For kultureliten er det en obligatorisk øvelse å gi uttrykk for forakt for den folkelige helge- og helligdagsfylla. I stedet lovprises den angivelig mye mer sofistikerte middelhavskulturen der vinen renner kontinuerlig, men sjeldnere i overflod. Den nordeuropeiske drikketradisjonen er imidlertid ikke så primitiv og hensiktsløs som den fremstår ved et fordomsfullt blikk. Den skandinaviske væremåten er generelt tilknappet. Det trengs å kneppes opp innimellom, både metaforisk og bokstavelig. Alkohol bidrar med begge deler. Festen danner en sosial ramme der vi kan snakke om sånt vi ellers ikke tør snakke om, f.eks. å fortelle sjefen hva man egentlig mener. Festen er et fortsatt et forum for allianser. Ikke minst den viktigste alliansen av dem alle, som er årsaken til at vi alle ble født. Alkoholen reduserer hemninger, og drikkerens dypere personlighetstrekk dukker opp. Som oftest blir det morsomt; andre ganger tenker man at visse personligheter med fordel kunne forblitt skjult og hemmet. Det norske drikkegildet er et ritual der man skal vise sine drikkesøsken hvem man egentlig er. Målet er at vi skal vite vi hvor vi har hverandre; dermed styrkes tilliten, som er samfunnets lim. Det er nok årsaken til at mange nordmenn blir provosert over avholdsfolk og andre asosiale individer som avstår fra å heve glasset. Å kle seg psykologisk naken gjennom etanol fordrer nemlig gjensidighet. En avholdsmann på en typisk norsk fest oppfattes omtrent som en påkledd mann som sniker seg rundt på en nudiststrand og stirrer folk i skrittet.

Det er velkjent at fyll ikke bare skaper idyll, men også fysisk, mentalt og sosialt forfall. Avholdsbevegelsen kan imidlertid trøste seg med at det var verre før. I middelalderen ble ikke vann ansett som trygt å drikke. I stedet ble væskebehovet hos barn og voksne dekket av øl. Hverdagsølet var riktignok svakt, men siden det ble drukket i store mengder, må folk flest likevel ha sust rundt i kronisk promille. Sagt med den engelske historikeren Hugh Johnson, «Reading between the lines of history it seems that sobriety as the norm is an invention of modern times». Særlig ille ble det fra midten av 1600-tallet, da sprit ble folkedrikk i Norge. Brennevinet førte enkelt sagt til en nasjonal fyllekule som varte i 200 år. På 1830-tallet hadde Norge rundt 1 million innbyggere, men 10 000 registrerte brennerier. I snitt drakk folk i hvert fall det dobbelte av i dag. De personlige, sosiale og økonomiske kostnadene ved fylla ble etter hvert enorme. Å drikke på jobb passet dessuten dårlig i industribedriftene som vokste frem i denne epoken. Reaksjonen ble en folkelig avholdsbevegelse og statlige alkoholrestriksjoner. Kampen mot alkoholen ble ført med stadig større kraft, som kulminerte med forbudstiden fra 1916–27. Etter den tid har forbruket steget jevnt igjen til ca. 8 liter ren alkohol i året per voksen nordmann i dag. Men forbruket er ujevnt fordelt. 10 % av folket drikker halvparten av alkoholen. Sagt på en mer positiv måte: 90 % har definitivt ikke et alkoholproblem. Forbruket synker dessuten blant ungdom. Min store barndomsskrekk fra 70-tallet, gatefyllikene, er forsvunnet fra Oslos gater. Antagelig fordi de som ruser seg fra sans og samling som heltidsbeskjeftigelse, har funnet ut at heroin er et bedre og sunnere alternativ.

Staten er imidlertid fortsatt bekymret over alkoholkonsumet, men vet ikke helt hva den skal gjøre med det siden hverken forbud eller økte avgifter er aktuell politikk lenger. Da gjør den norske staten det den alltid gjør når den ikke vet hva den skal gjøre. Staten lager holdningskampanjer, noe som bringer oss over i punkt 2.

Det er få indikasjoner på at holdningskampanjer virker, men de får det i hvert fall til å se ut som politikerne gjør noe. Dessuten får man sysselsatt en drøss byråkrater og reklamebyråer. Og noe skal vi jo leve av etter oljen.

Alle som har vært full, og følgelig også fyllesjuk, har kjent alkoholens virkninger på kroppen. Denne fysiske lærdommen er mye mer effektiv enn noen kampanje. Når 90 % av oss drikker i moderasjon, er ikke det resultat av statlig indoktrinering. Det er fordi vi av erfaring vet at alkohol tar tid og krefter. Da er det provoserende med offentlig betalte pekefingre i ansiktet som forutsetter at voksne folk ikke klarer å beherske eget liv. Jeg får aldri så lyst på en stiv drink som når Mina Gerhardsen i rusorganisasjonen Actis dukker opp på TV-en min og belærer meg at jeg ikke burde drikke fordi hun mener at sånt skal man ikke.

De fleste alkoholikere har innstendig blitt bedt og/eller truet om å skjerpe seg av familie, venner, lege og arbeidsgiver. Ofte til ingen nytte. Hvorfor skulle da plakater på bussen eller TV-reklamer overtale drankerne? Dessuten er problemene deres normalt litt mer kompliserte enn at de bare drikker for mye.

Problemet er at anti-alkoholreklamen også forteller folk uten alkoholproblemer at de skal skjerpe seg. Det skaper unødvendig usikkerhet og mistrivsel. Det er f.eks. ingen tvil om at det er en sammenheng mellom alkohol og vold og overgrep. Men det gjelder bare den lille gruppen som har voldelige tilbøyeligheter som utløses i fylla. Når man leser statens formaninger, får man derimot inntrykk av at alle og enhver kan transformeres til en Jack the Ripper etter et par øl.

Et annen fiks idé fra avholdsbyråkratiet de siste årene er at det aldri skal drikkes alkohol med barn til stede. Jeg vet ikke helt hvordan de har kommet på det barnefiendtlige forslaget. Alle barn jeg vet om synes det er stas å få være med på voksenfest, der de voksne er litt ekstra blide og litt mer liberale med søtsakene og leggetider. Så er det dessverre noen som vanskjøtter og plager ungene sine i fylla. Men hjelper det disse stakkarne om andre foreldre i andre hjem som ikke har et alkoholproblem slutter å drikke med andre barn til stede? Den eneste følgen av slike kampanjer er antagelig at den pliktoppfyllende småbarnsmoren Signe kutter ut sine to velfortjente vinglass til Skavlan, mens den autoritetshatende Ronny ignorerer alle råd og fortsetter å dele ut springskaller til familien etter at whiskyflaska er tømt.

‎Årets påfunn fra moralbransjen er at vi skal kutte ut alkohol på julebordene av hensyn til våre muslimske landsmenn. Det kan vi selvsagt gjøre, men da er det vel egentlig ikke julebord lenger. Og denne festen har jo som nevnt noen sosiale funksjoner. For en utlending er det neppe noe som er så lærerikt om norsk kultur generelt og den konkrete arbeidsplassen spesielt som å delta på et skikkelig julebord på tradisjonelle premisser. Det er for øvrig ganske fordomsfullt å forutsette at muslimer ikke vil ha en dram. I forrige uke unngikk jeg faktisk med nød og neppe å bli nedspydd på T-banen av en innvandrer på vei fra julebord. Så integreringen går fremover.

Riktig god jul, og drikk under eget ansvar.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar