Dødssyke kjendiser har skapt en ny mediesjanger i skjæringspunktet mellom underholdning og åndelighet. De lærer oss den riktige måten å dø på.

Edvard Munch, Døden i sykeværelset (1892). Munch har tydeligvis ikke fått med seg at dødsleiet egentlig er en arena for livsbejaende selvutvikling.

Den første gangen jeg hørte om kreft var, såvidt jeg husker, via et folkeopplysningsprogram på NrK på sent syttitall. En mager, skallet mann dukket opp på skjermen og forklarte oss helt uten ansiktsmimikk og med en stemme av kirurgisk stål om «cancer», som man kalte det da. Så viste han oss en revolusjonerende strålemaskin og intervjuet en onkolog (som krefteksperter kalles) om hvordan maskinen virket og hvilken overlevelsesstatistikk som kunne forventes.

Programmet var omtrent like emosjonelt distansert og teknisk som en bruksanvisning på en hånddrill. Men vi fikk hvertfall noen fakta om kreft og kreftbehandling.

Slik kunnskapsformidling er blitt mangelvare – til tross for at dødelig sykdom får stadig større plass i avisenes helgebilag. For i dag handler ikke sykdom lenger om leger, medisiner og behandling; det handler om kjendiser med dødelige diagnoser og hvordan de føler seg med sykdommen sin. Denne sjangeren er blitt så populær at enkelte har blitt kjendiser av å være syk. Og alle norske mediebedrifter med respekt for seg selv har nå sine egne sykdomscelebriteter som de følger jevnlig.

Det har utviklet seg en standardisert dramaturgi i kjendiskreftjournalistikken.

Først får vi presentert at vedkommende kjendis har fått kreft. Vi får også vite at det viktig at kjendisen står frem. Hvis ikke berømtheter sto frem kunne man tydeligvis risikert at det norske folk forble uvitende om kreft. Det synes uten betydning at sykdommen nå er Norges vanligste dødsårsak, og at over en tredjedel av befolkningen rammes. Det betyr altså at de aller fleste voksne personer enten har hatt kreft selv og/eller har opplevd at noen nær dem har blitt rammet. Det kunne jo tenkes at man får vel så mye innsikt i kreftens realiteter gjennom å bevitne sin egen døende mor fremfor å lese et intervju med en tidligere idoldeltager i sykesenga. Men medienes logikk er at menneskelige opplevelser bare kan oppleves via mediene.

Dernest får vi vite at kjendisen er modig som står frem. Hvorfor det er så modig forklares imidlertid ikke. Å stå frem som pedofil eller nazist ville kreve en hel del guts. Men å opplyse om egen sykdom skaper sjelden så stor motstand i offentligheten at eksepsjonell tapperhet påkreves.

Neste fase er at mediene følger kjendisen gjennom sykdomsforløpet. Medisinsk behandling innebærer usikkerhet, og sannsynlige utfall av sykdommen kan variere dramatisk underveis. Det skaper en spenning som kan sammenlignes med sportssendinger. Og kreftkjendisene snakker da også ofte som idrettsfolk; kreften er en utfordring som skal overvinnes. Som om de skulle gå et skirenn. Derfor vi hører mindre om legene og behandlingen de gir. De ødelegger nemlig historien om at dette handler om én kjendis og kjendisens ensomme og modige kamp mot sin kreft.

Her ligger også en hovedinnvending mot denne mediesjangeren. Det er både feilaktig og farlig å fremstille overlevelse av alvorlige sykdommer som primært et spørsmål om personlig motivasjon og viljestyrke. Fortsetter man ut på den galeien ender man opp i alternativtåka der kreft tilskrives noe slags åndelig ubalanse som kan kureres med tankekraft. Slike ideer kan i verste fall føre at folk dør av manglende behandling. Det er heller ikke sikkert at alle blir så motivert av å bli fortalt at liv og død avhenger av egen motivasjon. Det er egentlig ganske skremmende.

For mediene må kjendissykdom være rørende billig stoff sammenlignet med reell idrett som koster enorme beløp i senderettigheter. Det holder å sende en journalist og en fotograf bortom Radiumshospitalet innimellom. Slik kan storyen rusle og gå av seg selv til den avsluttes ved friskmelding eller nekrolog. Det kan ta mange år.

Blir så kjendisen kurert er det en gladsak, som viser at det nytter å kjempe. Men historien blir selvsagt sterkest ved en terminal diagnose. Mediene dyrker nemlig myten om at visshet om snarlig død gir umiddelbar tilgang til dyp visdom. Og noen dødssyke kjendiser inntar også rollen som en slags åndelige veiledere. Det åpenbare eksempelet er Per Fugelli som gikk bort i 2017 etter åtte år med en svært offentlig kreftsykdom. Fugellis hovedbudskap var at døden er tabu – dog ikke mer tabu enn at han på en god uke kunne formidle tabubudskapet sitt på flere avisforsider. Dessuten utbroderte han tabubudskapet i 3-4 bøker, herunder en med den oppløftende tittelen «Døden skal vi danse?». Fugellis årelange dødsleie ble et eneste langt motivasjonsseminar for det norske folk.

Til tross for Fugellis bakgrunn som myk sekstiåtter ble han med sine formaninger om dødens harmløshet litt harrymacho. En helsevesenets svar på Clint Eastwood navnløse westernhelt som stirrer døden i hvitøyet uten å blunke.

Men ikke alle synes døden er dansbar. Og døden er heller ikke tabu. Den er allestedsnærverende og uunngåelig. Grunnen til at de fleste av oss ikke plaprer 24/7 om døden er at den er ubegripelig trist og vond. Døden er dessuten en definitiv slutt. En tomhet som det ikke er mye å si om. Dertil er døing det eneste absolutt alle klarer uten trening eller talent. Derfor er det vanskelig å se nødvendigheten av en dødscoach.

En bekjent i en riksavis fortalte midlertid at Fugellis dødsfilosofering var blant deres største klikkvinnere. Så det tydeligvis etterspørsel etter dødsstoffet. Årsakene til det er nok flere.

Død og fordervelse har – på tilstrekkelig avstand vel og merke – alltid vært salgbar underholdning. For hundre år siden lå skillingsviser om barn som utåndet av tuberkulose på toppen av hitlistene. Tristesse i distanserte og kontrollert form skaper en godvond følelse som mange liker å dvele ved. Kanskje fyller kreftkjendisene i dag skillingsvisenes funksjon.

Men dette treffer nok også en dypere klangbunn. I det moderne Vesten har de fleste dekket rimelige materielle behov. Det er bare staffasje igjen av tradisjonell religion. Krigen er over og landet er ferdigbygd. Da kan tilværelsen bli tom. Hovedpersonen i filmen «Fight Club» (1999) prøvde å mette meningsmangelen ved å lure seg inn i en terapigruppe for pasienter med testikkelkreft. Der gråt han ut sorgen over sin manglende sorg. Dødsleiets alvor og inderlighet kan kanskje dekke et behov for mening og sterke følelser som også friske kan ha.

Derfor har nye typer åndelige ledere erstattet det gamle presteskapet. Den nevnte Fugelli var perfekt i rollen; til tider mild og vennlig, til tider autoritær og refsende. Og når det hele ble fremført på klingende rogalandsdialekt var han i praksis en erketypisk lutheransk prest. Bare uten bibel. Men bibelen har vel egentlig aldri vært så viktig i den skandinaviske lutheranismen.

Kreften har et medietekke andre diagnoser kan drømme om. Sykdommen har stayerevne, og kreftpasienter beholder ofte tankens og talens kraft til kistekanten. Ved hjerte og karsykdom er det ofte over og ut på sekunder – og ingen rekker å kalle inn til intervju. Og de tolvtusen som årlig rammes av hjerneslag er under enhver kritikk som motivasjonsforedragsholdere.

Men hva vet egentlig en fordomsfull mann i førtiårene som aldri har vært dødssyk om dette? Kanskje gir kreftkjendisene etterlengtet veiledning til de titusenvis som de til enhver tid deler skjebne med. Selv har jeg ikke lagt en detaljert plan for hvordan jeg skal takle en dødelig diagnose. Men det foresvever meg at jeg ville snakket endel med legene som behandlet meg. Derimot fremstår ikke andre pasienters fortellinger om hvordan de har det med som kritisk viktig kompetanse. Mange av oss, og kanskje særlig menn, synes ikke vanskelige situasjoner blir noe lettere av å sette oss ned kjenne etter hva vi føler, for så å utbrodere følelsene for andre. Vi kjenner trygghet ved å fokusere på fakta og handlingsalternativer. Vi foretrekker bruksanvisninger fremfor organisert gruppegråt.

En grunn til å foretrekke tørre fakta er at de er ærlige. Det kan bli kunstig og overfladisk når «ekte følelser» brettes offentlig ut. Det er mye de samme forslitte soundbites som repeteres: Takknemmelighet over livet, ta vare på hvert øyeblikk, kjemp for det du har kjært osv. Det har etter hvert dannet seg industrielle standarder for publisering av tragiske kjendisskjebner. Fredrik Skavlan var (inntil nylig) kongen innen denne bransjen. Det er ingen grenser for hva slags grusomheter som kan formidles i sofagruppen hans -så lenge formatet følges. Fredrik hører f.eks. gjerne empatisk på den bokaktuelle krimforfatteren utdype om hvordan hun ble grovt skjendet av sin grandonkel i vedskjulet. Men ikke mer enn seks og et halvt minutt, for deretter skal Ylvis presentere sin nye cabaret. Det er nemlig viktig med rett posjonering av gråt og latter, ellers kan man risikere at folk skrur over på «Lindmo».

Det er selvsagt synd på det syke, til og med syke kjendiser. Og de som «står frem» kan sikkert ha gode grunner. De aller fleste vil sikkert genuint hjelpe andre. Kanskje driver de også en form for egenterapi; hvis jeg forteller det norske folk hvor sterk og tøff jeg er, så må jeg bli sterk og tøff. Litt som at man blir moralsk forpliktet til å løpe maraton hvis man først har proklamert planen på Facebook. Kanskje hjelper den taktikken. Men faren med det er at det danner seg sosiale normer for hvordan vi skal være syke og hvordan vi skal dø. Der er ikke alle som orker å være noe «sterkt forbilde». Det er ikke alle som vil filosofere. Kanskje mister livet mening i møte med døden. Kanskje ønsker man bare å være i fred med sin fortvilelse.

Fra mitt eget private utkikkspunkt har sykdom og død bare vært triste greier. Ingen jeg kjenner har vært noen motivatorer i sykesenga. Jeg kjenner til enkelte som har lukket seg helt, og ikke ville snakke om annet enn det praktiske. Det må de få lov til. Det er deres død. Det er nok av konformitetspress gjennom livet. På dødsleiet burde folk endelig få lov være seg selv.

(Lenke til VG-kronikk)