Eiendomsskatt – kontraktuelle konsekvenser

http://www.gmco.no/article/31/Eiendomsskatt_kontraktuelle_konsekvenser

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kronikk i VG om eiendomsskatt 11. september 2015

http://www.vg.no/nyheter/meninger/skatt/eiendommelig-eiendomsskatt/a/23522921/

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Artikkel om aksjonæravtaler på E24 (28. juli 2015)

http://e24.no/kommentarer/spaltister/hva-skal-aksjonaerene-bidra-med-i-et-as-fell-det-ned-i-en-skriftlig-avtale/23496088

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Advokater – rettsstatens tjenere eller parasitter? (kronikk i VG 28. juni 2015)

http://www.vg.no/nyheter/meninger/naeringsliv/advokater-rettsstatens-tjenere-eller-parasitter/a/23478379/

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Metasuppe og McCarthyisme (redigert versjon av innlegg i VG 31. august 2015))

(Tegning: Roar Hagen)

(Tegning: Roar Hagen)

Det mest søvndyssende stoffet i media er metadebatten. Det vil si debatter om debatter, der temaet ikke er hva som sies, men hvem som sier det, og måten de sier det på.

Det som gjør metadebatten gørrkjedelig, er at den ikke krever noe av deltageren. Ren moralisme og fri synsing er alt som skal til for å bli en stjernemetadebattant. På grunn av intellektuell latskap velger mange journalister og samfunnskommentatorer å snakke om budbringeren i stedet for budskapet. Derfor handler mange avisanalyser ikke om hva Erna Solberg sier, men om ordvalg, tonefall, om hun ser trøtt ut osv. Kommunereform, skattepolitikk og sånt er så slitsomt å sette seg inn i; så la oss snakke om hvordan dama ser og høres ut i stedet, så blir vi fort ferdige og går og tar fem pils på «Stopp Pressen» etterpå.

Faren med metadebatten er at den fortrenger den egentlige debatten. Derfor er den selve keiseren av hersketeknikker. Metadebattanten slipper å ta stilling til det saklige innholdet i det motparten sier, men kan avvise utsagnet utelukkende på grunn av form og hvem motparten er. Skrekkeksemplet er den svenske innvandringsdebatten, eller rettere sagt mangelen på sådan. I svensk offentlighet kan nemlig absolutt alle utsagn vrenges til noe rasistisk og/eller fascistisk. Og sertifiseres man som rasist i Sverige 2015, er det jevngodt med å stemples som pedofil. Da ryker karriere, nettverk og det sosiale omdømmet.

Et skoleeksempel på hvordan svensk metadebatt virker, er havariet til migrasjonsminister Tobias Billström i 2013. Politikeren fra Moderaterna skjønte at Sverige var i ferd med å nå en rent praktisk grense for antallet flyktninger landet kunne ta imot. Han forsøkte seg med et forsiktig utspill der han sa at «vi måste diskutera volymerna». Uttalelsen ble umiddelbart massivt sablet ned av politikere og mediefolk; å omtale mennesker i «volum» var dehumaniserende, og slik prat viste at denne åpenbart rasistiske ministeren så på flyktninger som en slags biomasse.

Billström fikk deretter en reprimande av statsminister, Fredrik Reinfeldt, som forbød den minste antydning om strengere innvandringspolitikk. I valgkampen i 2014 inviterte Reinfeldt i stedet det svenske folk til «å åpne sine hjerter og lommebøker» for flyktningestrømmen. Mange svensker syntes imidlertid at blir vel trekkfullt i folkhemmet med den vidåpne døra, og 13 % av dem stemte på Sverigedemokratene. I dag er det partiet oppe i 25 % på meningsmålingene, og stiger stadig. SD har selvsagt en langt mer drastisk politikk og retorikk enn den forsiktige kursendringen stakkars Tobias Billström foreslo i sin tid.

På denne siden av kjølen har innvandringsdebatten vært mer åpen og konstruktiv. Men også i Norge møtes de som tør å stille spørsmål ved velferdsstatens bærekraft under økende innvandring med moralisering, metapreik og ulne henvisninger til 22. juli. Mange tror visst at gode holdninger og moral er overordnet samfunnsøkonomiske realiteter og enkel matematikk.

Nylig har jeg selv møtt den moraliserende metadebattens mekanismer. Ved lunsjbordet forrige lørdag plukket jeg opp en kronikk i Danmarks største avis fra Facebook-feeden til sosiologen og folketingspolitikeren Henrik Dahl.Teksten er skrevet av den danske historieprofessoren, Bent Jensen, og gir et depressivt og dramatisk scenario om et fremtidig Europa i møte med økende innvandring.

Jeg leser Jensens kronikk som en parallell til Michel Houellebecqs siste bok, «Underkastelse». Begge tekster er dystopiske fremstillinger av et selvforaktende Europa vs. den muslimske verden. Jeg har ingen klar formening om hvor sannsynlige danskens og franskmannens scenarier er. Men innvandring og islamisme reiser i hvert fall utfordringer for Europa, og vil utvilsomt endre vår verdensdel. Så kan vi saklig diskutere på hvilken måte og i hvilken grad. Det var i grunn hele hensikten med å dele saken til en lukket krets på min FB-profil.

Det skulle imidlertid gå ganske annerledes. Jeg ble straks satt i digital gapestokk hos min venn Kjetil Rolness, som åpent på en av landets mest leste Facebook-profiler anklaget meg for «kulturrasisme» og å støtte meningene til den rabiate aktivisten Peder «Fjordman» Jensen. Utover i uken fulgte Rolness opp med nye poster til stigende jubelbrus fra en antirasistisk lynsjemobb, og nå har «saken» havnet i avisene.

Hvorvidt Kjetil Rolness fortjener heltestatus som varsler i denne saken kan diskuteres. Uken før bedrev sosiologen/smørsangeren selv saftig innvandringskritikk, blant annet ved å spre tekster fra Hege Storhaugs HRS på profilen sin. Men for å begeistre sitt publikum slår mannen denne uken en akrobatisk spektakulær kontra, og går nå inn i rollen som en slags omvendt senator McCarthy som skal røyke ut og straffe høyreekstremister. Jeg har dyp respekt for at Rolness lever av å være synlig i offentligheten, og at han får panikkangst hvis det ikke er halloi rundt ham 24/7. Da må man vise raushet og tillate at han grunnløst henger ut sine venner. For noen uker siden møtte jeg Kjetil over noen forfriskninger, og han fortalte stolt og lenge om rekken av kjendiser han offentlig har karaktermyrdet: Ari Behn, Harald Eia, Vetle Lid Larssen og en mengde andre. Jeg trodde ikke at jeg var kjent og viktig nok til å lide samme skjebne. Men jeg får ta det som et kompliment at jeg tok feil.

Beveger vi oss litt bort fra sirkusteltet til Rolness og over til virkeligheten, er faktum at jeg ikke visste noe om professor Jensen før jeg delte kronikken hans. Jeg forholdt meg til en isolert tekst, som jeg ikke har hyllet på noen måte. At professoren angivelig har en relasjon til Fjordman var nytt for meg. Jeg setter liten pris på å bli knyttet til denne konspirasjonsteoretikeren, som jeg indirekte har kritisert sterkt i en artikkel i Klassekampen.

Etter rabalderet valgte jeg å slette profilen min på Facebook. Jeg ser ikke poenget med en endeløs debatt kjemisk renset for saklig substans, der temaet er om jeg og visse andre navngitte personer er snille eller slemme. Dette er norsk kulturdebatt på sitt platteste. I motsetning til Kjetil Rolness har jeg også en dagjobb å skjøtte.

Jeg trenger ingen sympati i denne saken. Det er faktisk en befrielse å slippe det pompøse ordgyteriet i sosiale medier. Problemet er at denne metasuppa drukner realitetene. Jeg kjenner mange oppegående mennesker som er bekymret over innvandringspolitikken, men som tier fordi de ikke orker følgene av å mene noe offentlig. Dermed overlates manesjen til fromme moralister som samstemmer i at innvandring og islam er en berikelse. Men det er vel kanskje ikke helt sikkert at et problem forsvinner bare fordi alle blir enige om at det ikke finnes.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Anundsen fengsler ikke (kronikk fra VG 18. april 2015)

Tegning: Roar Hagen.

Tegning: Roar Hagen.


Sist uke sendte justisminister Anders Anundsen Stortinget et lovforslag som tillater å overføring av personer straffedømt i Norge til fengsler leid i utlandet. Det er inngått avtale om tilgang til 242 plasser i et nederlandsk fengsel for å kutte soningskøen. Tanken bak er god, men forslaget er påfallende svakt forberedt. Hovedproblemet er at også norske statsborgere skal kunne tvangssendes ut av Norge til fangenskap under kontroll av fremmede myndigheter.  På bakgrunn av Anundsen øvrige meritter er det fullmodne spørsmålet om både han og landet nå kunne hatt glede av at han fortsetter karriereutviklingen utenfor statsrådskontoret.

Anundsens forgjengere, Grete Faremo og Knut Storberget ødela omdømmet sitt ved håndteringen av 22. juli og at de i løpet av åtte ved makten år aldri klarte å sette straffeloven av 2005 i kraft. Frps justisminister hadde derfor et utmerket utgangspunkt, men har likevel klart å danse limbo godt under sine forgjengeres prestasjonsnivå.

En kort repetisjon av sakene som har sviktet på Anundsens vakt:

Asylsøkere uten grunn til opphold skal selvsagt returneres, men det var unødvendig å lure samarbeidspartnerne i V og Krf til å tro at barnefamilier skulle nedprioriteres, for så å gjøre det stikk motsatte, og deretter krangle offentlig med støttepartiene i et halvt år mens opposisjonen gnir seg i hendene og erklærer mistillit.

Proposisjonen om tiggeforbud var juridisk og politisk helt kurant, men Anundsen forsvarte aldri sitt eget forslag. I stedet lot han venstresidens godhetsposører vinne saken på walkover ved å uimotsagt få karikere lovforslaget til at hjertegode bestemødre nå skulle bures inn for å gi en fattig stakkar et teppe.

De fleste er enige om at samfunnet må beskytte seg mot Najumuddin Faraj Ahmad (Mulla Krekar). Men at statsråden selv instruerer om å sende mannen til Kyrksæterøra er utidig detaljoverstyring av politiet. Status i dag er en ydmykende kjennelse i lagmannsretten som underkjenner en instruks som det har vært investert enorm politisk innsats og prestisje i. Anundsens geskjeftighet i den saken står i kontrast til tafattheten overfor det økende antallet norske statsborgere som har tilsluttet seg IS og tilsvarende grupper. Ingenting er hittil gjort for å hindre at de reiser til krigen, og lite er gjort for å beskytte Norge mot dem som returnerer som herdede drapsmenn.

Samtlige av Anundsens politiske nederlag har i utgangspunktet bestått av fornuftige saker med stor velgerappell. Problemene har han utelukkende skapt selv ved gjennomføringen – eller mangel på sådan.  Det gjelder også forslaget om soning i utlandet.

Norge har i dag rundt 3800 fengselsplasser og en voksende soningskø på rundt 1200 personer. Vi har altså bare rundt 75 % av de plassene vi trenger. For å hindre at straffesystemet forvitrer, trengs raske tiltak. Regjeringen har derfor inngått en avtale med nederlandske myndigheter om at sistnevnte skal huse 242 norske fanger. Fengselet vil være betjent av nederlandsk personale, og i praksis under nederlandsk myndighet.

I henhold til regjeringens lovendringsforslag skal alle som er idømt fengselsstraff i Norge kunne overføres til soning i utlandet. Norske statsborgere og utlendinger likestilles altså. Heri ligger problemet.

Hensynene bak fengselsstraff for utlendinger og nordmenn er nemlig vidt forskjellige.

Utlendinger som har begått alvorlig kriminalitet på norsk jord, må av preventive grunner straffes. Men de skal ikke rehabiliteres til et liv i Norge. Tvert imot er hovedregelen at de skal utvises. En person uten oppholdstillatelse i Norge har selvsagt ingen legitim forventning om å sitte i fengsel i Norge bare fordi vedkommende har begått kriminalitet her. Utlendinger bør fortrinnsvis sone i hjemlandet. Om det ikke er mulig, bør de kunne sone hvor som helst der forholdene er tilstrekkelig humane og sikre. Det er også en fordel om utlendinger isoleres fra norske fanger for å hindre internasjonalt kriminelt samarbeid. Å sende disse til fengsler i utlandet er derfor en god idé. Men formodentlig kunne det vært gjort like bra og betydelig billigere andre steder enn Nederland.

For norske fanger er hensynene helt andre.

For det første kan det spørres om det overhodet er rettslig adgang til for de norske staten til  sende norske borgere  til et utenlandsk fengsel. Etter Grunnloven § 106 er det forbudt å utvise egne borgere eller nekte dem adgang til riket. En tilsvarende bestemmelse finnes i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon protokoll 4, artikkel 3. Det kan videre hevdes at straff av egne borgere tilhører kjernen av statsmaktens oppgaver som bør utføres av nasjonalstaten selv. Det skurrer også prinsipielt sett at norske borgere tvangssendes ut av landet og inn under en fremmed stats makt begrunnet i ressursmangel i Norge.

Praktisk viktigere er imidlertid hensynet til den rehabilitering og støtte norske fanger har krav på, som også er i samfunnets interesse. Dette omfatter blant annet norsk utdannelse, norsktalende psykolog, prest og helsepersonell. Dessuten tilgang til norske medier og bøker.

Flere høringsinstanser, herunder Sivilombudsmannen, er sterkt kritiske til forslaget ut fra de grunner som her er nevnt.

Min hovedinnvending mot Anundsens forslag er at det er komplett unødvendig. En tredjedel av alle fanger i norske fengsler er i dag utenlandske borgere. Hadde vi sendt ut disse, har vi mer enn nok fengselsplasser til våre egne kriminelle. Og det er rundt seks ganger flere fengselsdømte utlendinger enn de plassene som nå er leid i Nederland.

Også kritikken så langt fra opposisjonen er relatert til at forslaget omfatter nordmenn. Og blir loven nedstemt i Stortinget, er det sannsynligvis årsaken. I så fall må Anundsen ta ansvaret for nok et meningsløst havari, med den konsekvens at soningskøene fortsetter å vokse og at farlige kriminelle går løs.

Det er synd å se på at det ene gode forslaget etter det andre fra Justisdepartementet smuldrer bort i klønete saksbehandling. Omfanget og frekvensen av Anundsens tabber får en til undres om det egentlig dreier seg om feil, eller om vi er vitne til en form for politisk selvskading. Det trengs store reformer innen justis- og asylforvaltning og terrorberedskap fremover. Både Regjeringen og landet hadde fortjent at ansvaret for justispolitikken ble tildelt noen med bedre politisk og faglig håndlag.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Om Kjos, Piketty og formuesskatt (kronikk i VG 16. mars 2015)

http://www.vg.no/nyheter/meninger/norwegian-air-shuttle/kronikk-hva-kjos-kunne-ha-svart/a/23415982/

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar