Wilmore, «Lord George Byron contemplating the Colosseum in Rome «

Ukens brannfakkel er innlegget i VG sist helg der Sanna Sarromaa uttrykte sjokk over å ha funnet folkelig fyll på Gran Canaria. Oppdagelsen hennes fremstår like revolusjonerende som en rapport om at det er påvist grantrær i Hedmark. Sarromaa klarte likevel fornærme store grupper og å fremprovosere en hissig, men underholdende debatt om snobberi og folkelighet på ferie.

Debatten kan gi grunnlag for refleksjon over hva som egentlig er hensikten med ferie. Hvorfor betaler vi i dyre dommer for å forlate hjemmets komfort og trygghet?

Et svar er sol og varme. I så fall er Gran Canaria prima. Et viktigere svar for Sarromaa og mange andre er status; i så fall må kursen settes helt andre steder.

Reising har trolig gitt sosial anerkjennelse gjennom hele menneskehetens historie. I gamledager viste den reisende mot ved på begi seg ut i det ukjente og returnerte med ny kunnskap om verden utenfor. Våre største nasjonalhelter er oppdagelsesreisende: Amundsen, Nansen, Ingstad og Heyerdahl (selv om det kan spørres hva sistnevnte oppdaget). Den klassiske norske kunstnereliten (Ibsen, Munch osv.) dro ut i verden for å inspireres. Ideen om reising som en form for selvutvikling står sterkt i Norge. Men det krever at det reises riktig.

Opprinnelig var det et statussymbol i det hele tatt å reise på ferie. Det hadde ikke folk flest tid eller råd til. Fra sekstitallet kom charterturene til Spania. I dag har de fleste nordmenn mulighet til å reise omtrent hvor som helst på kloden flere ganger i året. Reising kan fortsatt gi anerkjennelse, men det krever at kulturelle koder følges.

Etter fremveksten av sosiale medier er feriering blitt den viktigste måten for sosialt posisjonerende forbruk. En ekstremt stor andel av postingen på Facebook består av feriebilder. Fotografiene sier mye om hvem avsenderne er, og enda mer om hvem de vil være. Finansmannen som ser blasert over champagneglasset på en flybridge i St. Tropez står i sterk kontrast til damen som vil vise sin hjertevarme ved å dra til Afrika, der hun plukker opp en halvnaken unge fra gata og stirrer inderlig inn i kameralinsen. Men begge vil de bli sett.

Den norske kultureliten gjør mye det samme som andre nordmenn på tur; de spiser og drikker for mye, og etterpå prøver de med varierende suksess å kopulere med hverandre. Men de gjør det på andre steder og på andre måter slik at aktivitetene får et mer høyverdig preg. Som Thomas Seltzer pleier å si, det anses for mer miljøvennlig med rutefly til Toscana enn charterfly til Mallorca.

Jeg har selv observert norske kulturkjendiser dritings foran Pantheon på blanke formiddagen. Av en eller annen grunn er visst det mer akseptabelt enn å sitte med samme promille foran en betongblokk i Spania. Åndselitens unnskyldning er at de gjør kulturell avlat, f.eks. ved å subbe rundt i bakrus på et galleri en times tid før de drikker lunch. Noen av oss er så utspekulerte at vi har definert oss selv som vinkjennere. Dermed kan man sløyfe sightseeingen og i stedet bedrive sofistikert kulturopplevelse simpelthen ved å bestille den dyreste lokale vinen.

En underlig, men utbredt idé er at historien bare kan forstås ved å reise dit den foregikk. Akademikerklassen fremstiller ferien sin nærmest som arkeologiske ekspedisjoner; en videreføring av den engelske overklassens the Grand Tour. Reiseguruen Jens A. Riisnæs er en ivrig misjonær for en slags historisk fetisjisme, der teorien er at man på magisk vis kan forstå det som skjedde ved å fysisk å befinne seg på stedet der det skjedde. Innvendinger er at det knapt er noe å se. Kjente slagsteder som f.eks. Waterloo og Hafrsfjord er jo kun jorder. Mongolenes verdensrike satte knapt spor etter seg, og alt fønikerne bygde opp ble rasert av romerne, som derimot har etterlatt seg mye. Å bedømme historien ut ifra det som er igjen av tilfeldige ruiner, gir helt galt inntrykk.

Selv ble jeg direkte irritert av å et besøk til Stonehenge. For det første fremsto ruinen mye mindre og simplere enn på bilder. For det andre får vi legfolk ingen innsikt av å stirre på biter av sammenrast stein. For det tredje var det ganske langt til nærmeste pub.

Som akademikerbarn var det under familiens årlige sydenturer min plikt å beglo steinrøysene som grekere og romere har strødd etter seg rundt Middelhavet. Av dette lærte jeg absolutt ingenting om grekere og romere. Som voksen tenkte jeg at jeg kanskje burde lære litt. Så jeg kjøpte en tykk bok om Romerriket som jeg leste hjemme i stua. Det meste jeg vet om romere, kommer fra den boka. Derimot er utbyttet fra en rekke turer til Roma magert. Bortsett da fra noen kilo ekstra kroppsfett på flyet hjem forårsaket av pasta og chianti. Det beste og billigste inntrykket av Romerrikets hovedstad får man gjennom en animasjonsvideo på Youtube.

For å vise hvor absurd den historiske fetisjismen er, kan man forestille seg at våre liv ble betraktet fra samme vinkel. Hva om vår sivilisasjon utslettes, og bare noen tilfeldige ruiner blir igjen. Vil turister om to tusen år forstå hva som foregikk på f.eks. Bislett Stadion ved å kikke på noen sammenraste plaststolrader og et halvt pissoar? Vil de utfra dette høre Hjallisbrølet for sitt indre øre og intuitivt forstå hvilket samlende ikon arenaen var i etterkrigstidens Norge? Den teorien fungerer jo ikke engang i sanntid; man forstår ikke stort av norsk politikk ved å stille seg opp på Eidsvolls plass og glane på Stortingsbygningen.

Noe lærer man selvsagt ved å reise. Men ofte er det om noe helt annet enn landet man reiser til. I flere tiår har Indokina vært lekegrinda til dagdrivende vestlig ungdom som skal utvikle innsikt i Østens mystikk. De lærer imidlertid mest om hverandre og lite om lokalbefolkningen som serverer dem vårruller og øl. Hvis du er ung og pigg og vil drikke med en engelskmann, krangle med en israeler eller ligge med en italiener bør du kaste deg på flyet til Sydøst-Asia. Bare ikke regn med å forstå noe av Sydøst-Asia.

Tilsvarende kan det være lurt å forlate Norge hvis man vil lære nordmenn å kjenne. På hjemmebane blir man ofte tråkkende rundt i sitt faste miljø. Et godt sted å møte andre typer nordmenn er i Sarromaas hatobjekt, Arguineguín. Jeg oppsøkte stedet for noen år siden med en stor dose skepsis, men ble positivt overrasket da min lokale bartender kunne tilby det som da var Oslos hippeste drink, mojito. Etter å ha fått den servert, hørte jeg en stemme bak meg ytre «E de eit glas med grønnsakssuppe du hev fenje deg dar?». Stemmen viste seg å tilhøre en rødmusset kvinne i femtiårene drapert i grønn grilldress. Som profesjon oppga hun å være trener for et amatørfotballag på Vestlandet. Jeg skal ikke snobbe nedover ved å påsto at min passiar med fruen snudde rundt på min livsoppfatning. Men jeg registrerte at hun syntes lykkeligere enn noen jeg har sett på Litteraturhuset. Damen virket rett og slett tilfreds med tilværelsen som den er. Overdrevne sosiale ambisjoner er så visst ingen rute til Nirvana. Det vet både Buddha og beboerne på Gran Canaria.

Sarromaas kronikk inneholder selvsagt også klisjéen om at reisemål på død og liv må være så autentiske.

Hvis du virkelig ønsker autentisitet, er dette det beste rådet: Bli hjemme. Enten du sitter i kassa på Rimi eller er hjernekirurg, så driver du med noe ekte og genuint: aktiviteter som ikke har som formål å underholde deg. Straks du setter av gårde som turist er det din opplevelse som er formålet, og den opplevelsen vil i større eller mindre grad bygge på fiksjon.

Ofte er fiksjonen veldig tydelig, som f.eks. i Disneyworld. De kultiverte krever imidlertid å bli lurt på mer troverdige måter, og drar f.eks. til Venezia, som for noen hundre år siden var en virkelig by, men som i dag er en overpriset renessansekulisse der ingen fastboende gjør noe annet enn å lage turistshow. I Toscana og Provence finnes det ekte og opprinnelige landsbylivet, da rent bortsett fra at knapt en bonde har råd til å bo der.

I Norge tilbys turister å oppleve «det genuine fiskerlivet» i rorbuer i Lofoten. Men dersom vi virkelig skulle gi våre gjester autentisitet for pengene sine, burde de sendes ut på fabrikktrålere i Barentshavet. Askim er mye mer autentisk enn bryggen i Bergen.

Alternativt kan du glemme hele autentisiteten og bare kose deg på tur, slik som de fleste nordmenn på Gran Canaria.