Nils Bergslien, «Nissen smakar på drykken» (1900)

Desember i Norge preges av to aktiviteter:

La oss begynne med punkt 1: Jula er i bunn og grunn en urgermansk rotbløyte som har pågått i uminnelige tider i på disse kanter. I norrøn mytologi var jul en offerfest (blot) til æsenes ære. Men den egentlige grunnen var selvsagt at det er mørkt og kaldt ved vintersolverv i Skandinavia, og lite annet å ta seg til enn å sitte inne og drikke jul, som vikingene kalte det. Da Nord-Europa ble kristnet, innså den pragmatiske pavekirken at det var lite taktisk å frata folk vinterkalaset sitt. I stedet ble offerfesten underlagt bare de mest nødvendige tilpasninger til Jesu fødselsdag (blant annet ble menneskeofring strøket fra programmet). Men jula ble ikke drukket noe mindre lidenskapelig av den grunn. Øl- og mjødfesten pågikk opptil tre uker i strekk. I middelalderen påla kongen bøndene, under trussel om streng straff, å brygge sterkøl til julens fester med obligatorisk oppmøte. Denne lovgivningen virker bisarr i dag. Men den hadde en rasjonell begrunnelse. Ølgildene var en viktig del av samfunnsstrukturen, og fungerte som forum for lokalpolitikk og inngåelse av avtaler og allianser.

Noe av disse sosiale funksjonene henger igjen dagens drikkemønster. Nordmenn drikker tradisjonelt sjeldent, men mye ved hver anledning. For kultureliten er det en obligatorisk øvelse å gi uttrykk for forakt for den folkelige helge- og helligdagsfylla. I stedet lovprises den angivelig mye mer sofistikerte middelhavskulturen der vinen renner kontinuerlig, men sjeldnere i overflod. Den nordeuropeiske drikketradisjonen er imidlertid ikke så primitiv og hensiktsløs som den fremstår ved et fordomsfullt blikk. Den skandinaviske væremåten er generelt tilknappet. Det trengs å kneppes opp innimellom, både metaforisk og bokstavelig. Alkohol bidrar med begge deler. Festen danner en sosial ramme der vi kan snakke om sånt vi ellers ikke tør snakke om, f.eks. å fortelle sjefen hva man egentlig mener. Festen er et fortsatt et forum for allianser. Ikke minst den viktigste alliansen av dem alle, som er årsaken til at vi alle ble født. Alkoholen reduserer hemninger, og drikkerens dypere personlighetstrekk dukker opp. Som oftest blir det morsomt; andre ganger tenker man at visse personligheter med fordel kunne forblitt skjult og hemmet. Det norske drikkegildet er et ritual der man skal vise sine drikkesøsken hvem man egentlig er. Målet er at vi skal vite vi hvor vi har hverandre; dermed styrkes tilliten, som er samfunnets lim. Det er nok årsaken til at mange nordmenn blir provosert over avholdsfolk og andre asosiale individer som avstår fra å heve glasset. Å kle seg psykologisk naken gjennom etanol fordrer nemlig gjensidighet. En avholdsmann på en typisk norsk fest oppfattes omtrent som en påkledd mann som sniker seg rundt på en nudiststrand og stirrer folk i skrittet.

Det er velkjent at fyll ikke bare skaper idyll, men også fysisk, mentalt og sosialt forfall. Avholdsbevegelsen kan imidlertid trøste seg med at det var verre før. I middelalderen ble ikke vann ansett som trygt å drikke. I stedet ble væskebehovet hos barn og voksne dekket av øl. Hverdagsølet var riktignok svakt, men siden det ble drukket i store mengder, må folk flest likevel ha sust rundt i kronisk promille. Sagt med den engelske historikeren Hugh Johnson, «Reading between the lines of history it seems that sobriety as the norm is an invention of modern times». Særlig ille ble det fra midten av 1600-tallet, da sprit ble folkedrikk i Norge. Brennevinet førte enkelt sagt til en nasjonal fyllekule som varte i 200 år. På 1830-tallet hadde Norge rundt 1 million innbyggere, men 10 000 registrerte brennerier. I snitt drakk folk i hvert fall det dobbelte av i dag. De personlige, sosiale og økonomiske kostnadene ved fylla ble etter hvert enorme. Å drikke på jobb passet dessuten dårlig i industribedriftene som vokste frem i denne epoken. Reaksjonen ble en folkelig avholdsbevegelse og statlige alkoholrestriksjoner. Kampen mot alkoholen ble ført med stadig større kraft, som kulminerte med forbudstiden fra 1916–27. Etter den tid har forbruket steget jevnt igjen til ca. 8 liter ren alkohol i året per voksen nordmann i dag. Men forbruket er ujevnt fordelt. 10 % av folket drikker halvparten av alkoholen. Sagt på en mer positiv måte: 90 % har definitivt ikke et alkoholproblem. Forbruket synker dessuten blant ungdom. Min store barndomsskrekk fra 70-tallet, gatefyllikene, er forsvunnet fra Oslos gater. Antagelig fordi de som ruser seg fra sans og samling som heltidsbeskjeftigelse, har funnet ut at heroin er et bedre og sunnere alternativ.

Staten er imidlertid fortsatt bekymret over alkoholkonsumet, men vet ikke helt hva den skal gjøre med det siden hverken forbud eller økte avgifter er aktuell politikk lenger. Da gjør den norske staten det den alltid gjør når den ikke vet hva den skal gjøre. Staten lager holdningskampanjer, noe som bringer oss over i punkt 2.

Det er få indikasjoner på at holdningskampanjer virker, men de får det i hvert fall til å se ut som politikerne gjør noe. Dessuten får man sysselsatt en drøss byråkrater og reklamebyråer. Og noe skal vi jo leve av etter oljen.

Alle som har vært full, og følgelig også fyllesjuk, har kjent alkoholens virkninger på kroppen. Denne fysiske lærdommen er mye mer effektiv enn noen kampanje. Når 90 % av oss drikker i moderasjon, er ikke det resultat av statlig indoktrinering. Det er fordi vi av erfaring vet at alkohol tar tid og krefter. Da er det provoserende med offentlig betalte pekefingre i ansiktet som forutsetter at voksne folk ikke klarer å beherske eget liv. Jeg får aldri så lyst på en stiv drink som når Mina Gerhardsen i rusorganisasjonen Actis dukker opp på TV-en min og belærer meg at jeg ikke burde drikke fordi hun mener at sånt skal man ikke.

De fleste alkoholikere har innstendig blitt bedt og/eller truet om å skjerpe seg av familie, venner, lege og arbeidsgiver. Ofte til ingen nytte. Hvorfor skulle da plakater på bussen eller TV-reklamer overtale drankerne? Dessuten er problemene deres normalt litt mer kompliserte enn at de bare drikker for mye.

Problemet er at anti-alkoholreklamen også forteller folk uten alkoholproblemer at de skal skjerpe seg. Det skaper unødvendig usikkerhet og mistrivsel. Det er f.eks. ingen tvil om at det er en sammenheng mellom alkohol og vold og overgrep. Men det gjelder bare den lille gruppen som har voldelige tilbøyeligheter som utløses i fylla. Når man leser statens formaninger, får man derimot inntrykk av at alle og enhver kan transformeres til en Jack the Ripper etter et par øl.

Et annen fiks idé fra avholdsbyråkratiet de siste årene er at det aldri skal drikkes alkohol med barn til stede. Jeg vet ikke helt hvordan de har kommet på det barnefiendtlige forslaget. Alle barn jeg vet om synes det er stas å få være med på voksenfest, der de voksne er litt ekstra blide og litt mer liberale med søtsakene og leggetider. Så er det dessverre noen som vanskjøtter og plager ungene sine i fylla. Men hjelper det disse stakkarne om andre foreldre i andre hjem som ikke har et alkoholproblem slutter å drikke med andre barn til stede? Den eneste følgen av slike kampanjer er antagelig at den pliktoppfyllende småbarnsmoren Signe kutter ut sine to velfortjente vinglass til Skavlan, mens den autoritetshatende Ronny ignorerer alle råd og fortsetter å dele ut springskaller til familien etter at whiskyflaska er tømt.

‎Årets påfunn fra moralbransjen er at vi skal kutte ut alkohol på julebordene av hensyn til våre muslimske landsmenn. Det kan vi selvsagt gjøre, men da er det vel egentlig ikke julebord lenger. Og denne festen har jo som nevnt noen sosiale funksjoner. For en utlending er det neppe noe som er så lærerikt om norsk kultur generelt og den konkrete arbeidsplassen spesielt som å delta på et skikkelig julebord på tradisjonelle premisser. Det er for øvrig ganske fordomsfullt å forutsette at muslimer ikke vil ha en dram. I forrige uke unngikk jeg faktisk med nød og neppe å bli nedspydd på T-banen av en innvandrer på vei fra julebord. Så integreringen går fremover.

Riktig god jul, og drikk under eget ansvar.