Vin fra Georgia – i ny ungdom etter 8000 årganger

Foto: Eirik Vinje

Foto: Eirik Vinje

«Det er intet land der det drikkes mer og bedre vin enn i Georgia»

Fra franskmannen Jean Chardins beretning om sin reise til Persia (utgitt 1686)

Georgia er vinens vugge, får man til stadighet høre når man reiser i landet. Påstanden er plausibel. Verdens eldste kjente vinkrukker, hele 8000 år gamle, er funnet her. Det som er sikkert, er at georgierne har verdens eldste uavbrutte vinkultur. Det skyldes at landet, i motsetning til andre områder i Kaukasus og Midtøsten der det ble dyrket vin i oldtiden, aldri ble assimilert inn i islam. Georgia innførte kristendom som statsreligion allerede tidlig på 300-tallet, og har forsvart religionen iherdig siden. Vin er som kjent et sentralt symbol i kristendommen. Men georgierne har trukket den åndelige vindyrkingen ut i annen potens. Det skyldes til dels at produksjon og eksport av vin alltid har vært landets viktigste næring. Men kanskje viktigere er det at vin symboliserte både religion og nasjon i den årtusenlange kampen mot tyrkere, persere, arabere og andre muslimske imperialister.Den åndelige dyrkingen av vin i Georgia er imidlertid langt eldre enn kristendommen. I nasjonalmuseet i Tbilisi finnes små biter av vinstokker i sølvkapsler som er funnet i 5000 år gamle graver, som åpenbart må ha hatt en eller annen religiøs mening.

Legenden sier at georgiske riddere puttet vinfrø i rustningen før slag, slik at en vinplante kunne vokse opp hvis og der de falt på slagmarken. Den nasjonale mentaliteten er inkarnert i statuen Mor Georgia som kneiser på en åsrygg over hovedstaden, Tbilisi. I den ene hånden har hun en vinbolle til de som kommer som venn, i den andre et sverd for de som kommer som fiender.

Vi valgte konsekvent vinbollen under en rundreise i landet denne våren, og angrer ikke på det. Før avreise hadde jeg knapt smakt georgisk vin. Det skal innrømmes at jeg var skeptisk til stadige påstander i vinpressen de siste årene om at en obskur eks-sovjetisk republikk skulle være kapabel til å frembringe vin av ypperste kvalitet. Som andre pressefolk kan jo vinjournalister ha en dragning mot kuriositeter og sensasjonsmakeri. Fordommene ble imidlertid gjort fullstendig til skamme. Vinen i Georgia var til dels sjokkerende bra, og vi smakte ikke noe som var direkte dårlig (selv om det helt sikkert finnes). Og vurderer man kvalitet mot pris er Georgia i dag verdensledende.

Mor Georgia. Foto: Visit Georgia

Mor Georgia.
Foto: Visit Georgia

Moderne vinproduksjon i Georgia

Georgia ble implementert i det russiske riket i 1801. Etter revolusjonen ble sovjetrepublikken Georgia en hovedleverandør av vin og druesprit i samveldet. Det betød primitiv industrialisering basert på kommunistisk kommandoøkonomi. Lederne av vinkollektivene ble sparket dersom de ikke leverte et fastsatt kvantum. Og at avlingen f.eks. ble ødelagt av hagl var ingen relevant unnskyldning. Kvaliteten ble selvsagt deretter. Sovjetisk vin var emmensøtlig, oksidert og produsert uten respekt for lokal erfaring og metoder.

Ved Sovjetunionens kollaps i 1991 ble Georgia selvstendig, men landet fortsatte som eksportør av billig bulkvin til Russland. Men det bråstoppet i 2006 da Russland av politiske grunner forbød import av georgisk vin. På kort sikt var dette katastrofalt; totaleksporten falt momentant med 80 %. Den russiske boikotten ser imidlertid ut til å kunne bli en kamuflert velsignelse. Georgia ble tvunget til å finne et nytt eksportmarked i Vesten, noe som har medført et kvalitetsløft de siste årene.

Klima og geografi

Georgia ligger mellom de to fjellkjedene Store og Lille Kaukasus. Den førstnevnte kjeden beskytter landet mot kaldgufset fra de russiske stepper, mens den sistnevnte skjermer for varmluft fra syd. Dette gir en tempererte korridor i mellom, men med store variasjoner. Fra subtropisk fuktig på svartehavskysten til mer kontinentalt østover. Det er dessuten store topografiske forskjeller, fra lavlandssletter til fjelltopper på over 5000 meter.

Vindruer dyrkes overalt der det er praktisk mulig. Men regionen Kakheti, som dekker omtrent den østligste sjettedelen av landet, står for 2/3 av vinproduksjonen. Denne regionen har store variasjoner innen grunnforhold og mikroklima, og omfatter hele 14 av 18 autoriserte appellasjoner.

Druesorter

Georgia har visstnok nærmere 500 druesorter (inkludert kloner) som er unike for landet. Mesteparten av produksjonen er basert på nasjonale druer, men det dyrkes også internasjonale standardsorter som chardonnay og cabernet sauvignon.

Av røde druer er det tung dominans av saperavi, som gir vin med ekstrem blåsvart farge. Det skyldes at ikke bare skallet, men også druekjøttet er mørkfarget (ordet saperavi betyr faktisk farge). Vinene er konsentrerte, fruktige og med egenartet aroma. Ofte med et snev av spekepølse i duften. Jeg lurte først på om dette kunne være brettanomyces, men preget fremstår ganske gjennomgående og skyldes nok sannsynligvis selve druen. Vin på saperavi har normalt kraftig tanninstruktur, noen ganger på nivå med nebbiolo.

Rkatsiteli er den vanligste hvitvinsdruen. Den dyrkes også mye i Ukraina, Moldova, Romania og Bulgaria, noe som visstnok gjør den til verdens femte vanligste hvite drue. Den har en relativt nøytral aroma som tar preg av vekststedet. Andre hvite druer av betydning er mtsvane og kisi.

Vinifikasjon

I tusenvis av år har georgierne laget sin vin i store nedgravde amforaer som kalles kvevri. Knuste druer fylles i voksbehandlede krukker som deretter forsegles og toppes med jord. Deretter lar man gjæringen gå sin gang, samtidig som skall og steiner synker ned til bunnen av amforaen. Avhengig av druematerialet og størrelsen på kvevrien tar gjæringen fra tre uker til seks måneder, men vinen kan lagres i krukken mange år etter det. I sovjettiden forsvant teknikken fra vinindustrien. Men kunnskapen ble holdt i hevd ved omfattende hjemmeproduksjon. En vanlig familie eier typisk en kvevri på et par hundre liter som dekker årsforbruket. De siste årene har metoden fått en renessanse, men den omfatter likevel bare 2¬–3 % av kommersiell produksjon. Men kvevrien dominerer i det øverste kvalitetssjiktet. Kvevrimetoden ble nylig tatt opp på UNESCOs verdensarvliste.

Bruk av kvevri er ofte knyttet til økologisk dyrking eller naturvin. Tradisjonelt gjæres også hvite druer med skall og stein, noe som resulterer i viner med gylden farge og tanninpreg, såkalt oransjevin. Dette gjør vinen mer robust, noe som tillater lite eller ingen svovel. Som de fleste lesere av Vinforum vil kjenne til, er naturvin et ytterst kontroversielt tema. Naiv naturromantikk og ukontrollert eksperimentering har på sitt verste resultert i ustabile viner dominert av bisarre og ubehagelige aromaer, som overdøver vinens adresse og typisitet. Georgisk vin er imidlertid basert på eldgamle tradisjoner og erfaring, og de naturvinene vi drakk i landet hadde en konsistent stil og kvalitet i sterk kontrast til mye av den hippe eksperimentvinen fra Vest-Europa.

Kvevri Foto: Maya Bøckman Vinje

Kvevri
Foto: Maya Bøckman Vinje

Reisen og vinene

Vår reise begynte i hovedstaden Tbilisi. Millionbyen er en bisarr blanding forfalne boligblokker med tung aura av postsovjetisk tristesse og spredte nybygg i vågal hypermoderne stil. Gamlebyen har en skrudd sjarme med en mikstur av borgruiner, antikke kirker og forfalne bygårder, der overraskende hippe spisesteder og vinbarer dukker opp på usannsynlige steder.

Den beste vinbaren p.t. er Vino Underground, en kjellerbar som utelukkende serverer naturvin (både georgisk og import), og som var svært raus med smaksprøvene. Vinene var særpreget, men holdt gjennomgående høy kvalitet. En favoritt var oransjevin fra 2012 laget på mtsvane av den lille produsenten Gotsa i Barbaneuri i Kakheti. Fargen er gylden og transparent som lys cognac. Duften er markant preget av aprikos. Og før man heller vinen i munnen forventer man derfor noe i retning av en sauternes eller tokayer. Smaken er imidlertid knusktørr, syrlig, uhyre kompleks og konsentrert og med tydelige tanninsnerp. Det siste virker uvant når man ikke kjenner vintypen. Vinen hadde et snev av oksidasjon i ettersmaken, men det kan ikke anses som noen feil på en vin fra kvevri. Smaksbildet er typisk for georgisk oransjevin, men dette var en superb representant for denne vintypen.

Foto: Maya Bøckman

Foto: Maya Bøckman Vinje

På den røde siden må fremheves 2012 Saperavi fra Kakha Berishvili som driver mikroproduksjon i Artana i Kakheti. Den blåsvarte fargen hang på glasset som helmelk. Drøye 14 % alkohol ble lettbent båret av intens frukt. I munnen er vinen det reneste fyrverkeri av fruktnyanser i en solid ramme av tannin og syre. Gotsa Saperavi 2012 var hårfint svakere i samme stil. Sistnevnte er også nennsomt eiket. Disse vinene hadde en flaskepris på drøyt hundre kroner, som nesten er pinlig billig for vin som må anses å være i verdensklasse. Berishvilis viner vil visstnok bli importert av Non Dos, men foreløpig kun til restaurantmarkedet.

Litt lenger ned i gaten stoppet vi på Cafe de Paris, som navnet antyder, en pompøs replika av en klassisk fransk bistro, men som heldigvis serverte georgisk vin. Vi prøver en relativ kostbar Saperavi 2011 fra Satrapezo i Kakheti. Svært konsentrert frukt, relativt dempet tannin og heftig eik i nye verden-stil. Ingen personlig favoritt, men den må betegnes som vellykket innen sin sjanger. Og den viser bredden innen georgisk vin.

Fra hovedstaden gikk veien nordover til Kaukasus. Det er lite vin å hente i høyfjellet. Men når er man i Georgia bør man absolutt bruke noen til dager til fots eller på hesteryggen i Europas høyeste og bratteste fjellkjede, der intakte middelalderkirker dukker opp på steder der ingen skulle tro at noen kunne be. Disse fjellene preger også i høy grad georgierne selv. De har gitt beskyttelse og den isolasjonen fra omverdenen som har frembragt landet unike kultur.

Derfra gikk turen ned til vinregionen Kakheti, og den pittoreske middelalderbyen Sighnaghi som klorer seg fast på en fjellskrent over vinmarkene, noe som ga sterke assosiasjon til festningsbyer i italienske fjellstrøk. Byen huser vinprodusenten Pheasant’s Tears, i manges øyne Georgias ypperste. Firmaet er grunnlagt av amerikaneren John Wurdeman og satser på naturvin fra marker i flere regioner i Georgia. I Sighnaghi driver Pheasant’s Tears en idyllisk hagerestaurant der vi smakte en serie fremragende viner tilpasset retter dominert av egenproduserte friske grønnsaker og sopp av sensasjonell kvalitet. Georgia egner seg åpenbart til dyrking av mye annet enn vindruer.

Sighnaghi. Foto: Eirik Vinje

Signaghi. Foto: Eirik Vinje

Den mest spektakulære vinen var oransjevinen Tibaani 2012, som er laget på mer enn 400(!) lokale druesorter innhøstet fra et slags druemuseum produsenten driver. Resultatet er en ravfarget, ganske tung vin med kompleks smak og litt restsødme. Kontrasten var stor til en svært syrlig, men tanninsvak oransjevin laget på druesorten tsolikauri i Imereti i Vest-Georgia. Også endruevinene Rkatsiteli og Mtsvane fra Kakheti var relativt lette oransjeviner (strengt tatt gule), med duft av gule plommer og frisk syrebitt i munnen. Mens oransjevinen på kisi var mer mørkere, mer kompleks og konsentrert.Pheasant’s Tears Saperavi 2013 var konsentrert og med usedvanlig barske tanniner og syre. Besøket ble avsluttet med et glass av druespriten khacha, i stil og kvalitet som en god grappa.

En strek i regningen var at oransjevinene ble servert for varme. Da jeg kommenterte det fikk jeg beskjed om at der i gården var alt så naturlig at vinen ble servert slik den kom fra kjelleren, som holdt 16 grader. I utgangspunktet er jeg positiv til økologisk vin, men virkelighetsfjern religiøsitet som dette kan jeg styre meg for. Vin skal selvsagt serveres ved den temperatur den smaker best. Og hvorvidt den temperaturen frembringes av naturlige omgivelser eller av elektrisk kjøling er selvsagt uten betydning for smaken og vinens genuinitet. Betegnelsen naturvin er vel ellers egentlig en fiksjon, da ingen vin lager seg selv. All vin er landbruksprodukter, som per definisjon skapes ved vinmakerens manipulasjon av naturen. Og vinmakeren har derfor hovedansvaret for kvaliteten på det som helles i glasset. Denne irritable digresjonen må imidlertid ikke forlede noen til tro at ikke Pheasant’s Tears lager utmerket vin. Tannin- og syrenivået gjør imidlertid at de fleste av vinene trenger mat. Pheasant’s Tears importeres til Norge av Non Dos, som i høst har utvidet sortimentet i pollisten.

Fra Pheasant Tears restaurant. Foto: Maya Bøckman Vinje

Fra Pheasant Tears restaurant. Foto: Maya Bøckman Vinje

Reisen fortsatte østover i Kakheti til vinhuset Schuchmann, rett utenfor regionhovedstaden Telavi. Firmaet eies av Burkhard Schuchmann, en tysk jernbanedirektør som visstnok ble stupforelsket i Georgia og dets viner etter deltagelse på en transportkonferanse i landet i 2006. I dag står han bak produksjon av 400 000 årlige flasker fra spredte marker i regionen. Deler av dette lages som tradisjonell kvevrivin under varemerket Vinoterra, mens resten er moderne fremstilt vin under navnet Schuchmann; de førstnevnte er definitivt best. Anlegget omfatter også et nyoppført hotell og restaurant med panoramautsikt mot Kaukasus, der vi tilbragte noen behagelige dager. Også dette etablissementet hadde et nivå på råvarene som kunne løfte f.eks. en enkel salat med tomat og agurk til en kulinarisk opplevelse.

Av husets viner bør nevnes Vinoterra Mtsvane 2011, en relativt lett oransjevin. Knusktørr, med aroma av honning og et snev av oksidasjon. Det var interessant å smake den ekstreme kontrasten til Schuchmann Mtsvane 2013 som er laget på samme drue, men altså på moderne vis. Det gir en syrlig, lett og forglemmelig hvitvin. Denne produsentents definitivt beste vin var Vinoterra Kisi 2012, en konsentrert, kompleks oransjevin med heftig syre og balanserte tanniner i avslutning. En flaske ble med hjem i kofferten og endte opp som en perfekt ledsager til en konsentrert kantarellsuppe med grillede kamskjell, en rett svært få andre viner ville matchet. Av husets røde var Vinoterra 2009 Saperavi den beste. Ren og syrlig frukt med pen eiking. Vi ble også servert en musserende rosé laget på malbec – en utmerket demonstrasjon av hvorfor denne druesorten egner seg best til rødvin.

Et par kilometer østover fra Schuchmanns anlegg ligger landsbyen Tsinandali, som opprinnelig var underlagt vingodset grunnlagt av adelsmannen, poeten og generalen Alexander Chavchavadze (1786–1846). Generalen ble etter hvert ruinert, og godset ble da lokal residens for tsarfamilien. I dag er slottet og hagen rundt museum, som tilbyr smakning av viner fra apellasjonene Tsinandali, Teliani, Mukuzani og Napareuli, som alle er etablert av general Chavchavadze. Tsinanadali anses historisk som Georgias beste hvitvin, og består av en blanding av rkatsiteli og mtsvane, og lages av flere produsenter.

Tsinandali Gods. Foto: Maya Bøckman Vinje

Tsinandali Gods. Foto: Maya Bøckman Vinje

Kakhuri er en annen mellomstor produsent i strøket rundt Telavi som bør nevnes. Husets beste vin er en saperavi fra appelasjonen Mukuzani, som vi smakte i 2010-årgang. En flott matvin med god tanninstruktur og aromaer som minner om Nord-Rhone. Vinen fra appelasjonen Kindzmarauli var noe helt annet – den georgiske spesialiteten halvtørr rødvin. Gjæringen stoppes ved å fryse ned vinen når gjæringen har nådd rundt 11 % alkohol, hvilket gir moderat restsukker. Vinen er for så vidt interessant og teknisk godt laget. Problemet er at denne vintypen, i motsetning til f.eks. halvtørr tysk riesling, mangler den balanserende syren. Og personlig ser jeg ikke bruksområdet. Vinen er for søt til middagsretter, for tørr til dessert, og for seg selv blir den emmen etter tre slurker. Nå er jo imidlertid halvtørr rødvin blitt en folkedrikk i Norge; og de georgiske utgavene vi smakte, ligger langt foran polets bestselgere i dette segmentet.

Produsenter som Schuchmann og Kakhuri tilbyr til dels røverkjøp med lokale priser fra 60 til drøyt 100 kroner, noe som burde få norske importører til å kjenne sin besøkelsestid.

Det bør nevnes at alle vinene vi drakk under oppholdet i Georgia var relativt unge. Det var også den friske frukten som særlig appellerte til undertegnede. Georgierne selv ser ut til å foretrekke å drikke sin vin ung. Historisk regnes imidlertid georgisk vin, og da særlig saperavi, for å ha stort lagringspotensial. Men siden kvalitetsrevolusjonen i landet er av ny dato, finnes det lite relevant eldre vin. Det gjenstår derfor å se hva disse vinene kan bli til over tid.

Lagringsrom for kvevrier i kloster i Kakheti. Foto: Maya Bøcman Vinje

Lagringsrom for kvevrier i kloster i Kakheti. Foto: Maya Bøcman Vinje

Georgia som reisemål

Kan det så anbefales å reise til Georgia? Ja, er det ubetingede svaret. Der er foreløpig lite georgisk vin å få i Norge, og den unike vinen er i seg selv vel verdt turen. Som bonus kommer storslått natur og en særegen kultur, som det likevel er relativt lett å komme inn på. For de som måtte ha legning mot antikvariske kirker, er landet et eldorado. Georgia kan imidlertid være krevende å utforske på egen hånd. Heldigvis finnes det utmerkede personlige guider og sjåfører til langt under vestlige tariffer.

En forslitt frase vi alle kjenner fra reiseguider fra hvor som helst i verden, er at lokalbefolkningen liksom skal være så fabelaktig gjestfrie. Georgia er eneste stedet jeg har opplevd at denne floskelen faktisk stemmer; her er det visst en alvorlig æressak å ta vare på sine gjester enten man liker dem eller ei. Vi opplevde å få ti retter på bordet under en middag laget særskilt for oss på et ellers spartansk pensjonat til 200 kroner natten. Og folk flest er svært imøtekommende, uten å være påtrengende. Kriminalitet har vært et problem, men den er nå svært lav, og man føler seg generelt minst like trygg som i Norge. Og alle vi handlet med var usedvanlige redelige.

Den aggressive stupfylla man ofte ser i Russland og ellers i Øst-Europa er heldigvis fraværende. Men drikkekulturen er heller ikke kontinental. Georgiere drikker primært sin vin ved festlige anledninger, og da gjerne i et substansielt kvantum. En modus de fleste nordmenn vil kjenne seg hjemme i. I matveien dominerer det tradisjonelle georgiske kjøkkenet, som er ganske rustikke greier. Hovedaktørene er brødbakst med smeltet ost i forskjellige fasonger og kokte melboller fylt med kjøtt (khinkali); det siste smaker en del bedre enn det høres og ser ut. Det er ellers mange spisesteder som prøver seg på et mer moderne kjøkken, med varierende resultater. Mest vellykket var det når landets utmerkede grønnsaker fikk spille hovedrollen.

Alt er imidlertid ikke fryd og gammen i Georgia. Infrastrukturen er nedslitt. Landet er gjennomgående fattig, politisk ustabilt, og sterkt preget av krigen i 2008, som etterlot deler av landet under russisk kontroll. Og alle vi snakket med frykter hva den uberegnelige stormakten i nord kan finne på. Den brutale fortiden er fortsatt synlig. Da vi kjørte forbi fotballstadion i Telavi fortalte sjåføren nøkternt om mengdene av beinrester fra Stalins utrenskinger som dukket opp da stadion ble anlagt for noen år siden. Josef Stalin er utvilsomt tidenes mest kjente georgier, men er i dag lite populær i hjemlandet, som han på ingen måte favoriserte som sovjetisk diktator. Men enkelte fans har han tydeligvis, for da vi siste kvelden benket oss til bords i spisestuen på et enkelt pensjonat, smilte generalsekretæren ned til oss fra et gedigent oljemaleri på peishyllen. Heldigvis hadde vertinnen satt ut en voksen vinkaraffel som hjalp oss å takle veggpynten.

Foto: Maya Bøckman Vinje

Foto: Maya Bøckman Vinje

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kronikk i Aftenposten 20. september 2014, «Kunst som kult og kulisse»

http://www.aftenposten.no/meninger/Kunst-som-kult-og-kulisse-7713593.html

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Bommer på vinhimmelen (innlegg i Morgenbladet 1. november 2012)

0000-En-vinguru-Cover_1

I Morgenbladet 26. oktober gjengis utdrag av Per Mælengs bok, En vingurus guide til himmelen.

Mælengs hovedtese er at kvalitet i vin ikke primært handler om personlig smak, men om ekspertise og dannelse. Påstanden er problematisk fordi vin er et rent nytelsesmiddel. Vin har, i motsetning til de fleste andre produkter, ingen nytteverdi som kan vurderes nøytralt og generelt. En bileier kan elske sin gamle 2CV, samtidig som det objektivt kan konstateres at den er et elendig kjøretøy. Ved vin er imidlertid den subjektive gleden hele poenget. Og selv om vin er et sofistikert kulturprodukt kommuniserer drikken intet intellektuelt budskap, slik som f.eks. høyverdig litteratur. Vin er gjæret druesaft.

Selvsagt har Mæleng rett i at identifisering av vin krever erfaring og analytiske evner. Men er slik kompetanse nødvendig for å nyte vin? Det er mulig å identifisere vin med stor presisjon og samtidig finne den motbydelig. Motsatt kan man elske en vin uten å ane hva man drikker. Som filosofen Kent Bach sier,”Ignorance can keep you from knowing what wines to drink, but it can’t keep you from enjoying good ones when they’re put in front of you”. Min erfaring etter at jeg uten kommentar har servert eksklusiv vin til relativt ukyndige gjester er at de fleste uten hjelp oppdager kvaliteten; god vin trenger sjelden forklaring.

Som Mæleng fremhever kan imidlertid det å analysere og systematisere vin gi rent intellektuell glede, tilsvarende filatelistens kos ved å kategorisere samlingen og å lære historien bak frimerkene. Men denne evnen og hyggen er ingen forutsetning for sanselig nytelse. Tvert imot er det vanskelig å være analytisk mens man hengir seg til hedonisme. Og enkelte synes så fokusert på om vinen gir ”korrekt” uttrykk for terroir og årgang at de glemmer om den smaker godt. Noen er faktisk så monomant opptatt av jordsmonnet i de ulike markene i Burgund at man i ondskapsfulle øyeblikk lurer på hvorfor de går den kostbare omveien om å drikke vin og ikke heller legger seg ned og gnager løs på jordskorpen.

Mæleng påpeker at mange ikke klarer å skille mellom vin og sammenhengen den drikkes i. Hans eksempel er det forelskede paret på en romantisk restaurant i Paris som finner den enkle bordvinen fantastisk. Mange av oss har erfart denne kontekstuelle effekten gjennom hvor ulikt samme vin kan smake på opprinnelsesstedet og hjemme i Norge. Det er imidlertid inkonsekvent når Mæleng straks etterpå hevder at nettopp kjennskap til kontekst i form av vinmarkens, årgangens og produsentens egenart er nødvendig for å forstå kvaliteten i store viner. Det eksklusive vinmarkedet rystes for tiden av skandalen rundt vinhandleren Hardy Rodenstock som har solgt store kvanta forfalsket bordeauxvin via auksjonshuset Christies. Forfalskningene ble servert Robert Parker og andre vinguruer som gikk fem på og ga vinene panegyrisk omtale. Altså basert på hva de trodde at de drakk. Man kan spørre seg hvilken grunnleggende forskjell det er mellom ekspertisen og paret i Paris.

Mæleng overser også at de fleste har individuelle preferanser som antagelig har biokjemiske årsaker uavhengig av kultur og læring. De fleste godtar at noen ikke liker broccoli eller valnøtter. Hvis man derimot misliker f.eks. hvit burgunder kan ekspertisen replisere at ”man ikke har forstått vinen” – implisitt at man er tungnem eller undermåls. Og det vil jo ingen være, og noen velger i stedet å lure seg selv og andre til å tro at de egentlig liker vinen. Slikt er bortkastet vin og penger.

Mæleng sier at han som fagmann alltid har et profesjonelt perspektiv. Det er i seg selv høyst forståelig, men han forklarer ikke hva slags overføringsverdi perspektivet har til en leserkrets som primært drikker vin for gledens skyld. Faren ved det rene intellektuelle perspektivet er at det gis inntrykk av at vinsmaking krever masse pugging og trening; og oppmerksomheten flyttes fra det eneste som egentlig betyr noe – det som er i glasset her og nå. Det ser ut som det er risiko for vinguru Mælengs guide kan bomme på vinhimmelen og i stedet lede til arkivet i kjelleren med tørr faktakunnskap.

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Kronikk i VG om Thomas Piketty

http://www.vg.no/nyheter/meninger/debatt-privat-rikdom-paa-samfunnets-vegne/a/10123010/

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Israelsk vin (artikkel i Vinforum mai 2014)

Fra vinkjelleren hos Golan Heights Winery

Fra vinkjelleren hos Golan Heights Winery

Territoriet som i dag utgjør staten Israel er blant verdens eldste for vinproduksjon. Arkeologiske funn tyder på at det ble dyrket vin i dagens Israel allerede for 6000 år siden. Området lå i en viktig vineksportrute fra Mesopotamia til Egypt, som antagelig bidro til utviklingen av regionens egen vinindustri. I romertiden ble vin fra rikets palestinske provins eksportert til Roma i amforaer påført vinmakerens navn og årgang, noe som betyr at den ble rangert som ypperste kvalitet. Romerne foretrakk søt vin, og derved også vin dyrket i varmt klima.

Vin i jødedommen

Vin er et gjennomgangstema Bibelen. Det skyldes at druer og vin var en sentral del av dagliglivet i bibelsk tid, men også at drikken har symbolsk religiøs betydning. Femte Mosebok (8:8) angir vindruen som en av de 7 velsignede vekster i Israel. I Salmenes bok 104:15 takkes Gud for «vinen som gjør menneskene glade«. Bibelen advarer også gjentatte ganger mot fyll og følgene av det. I Ordspråkene 23:20 heter det «Vær ikke blant dem som fyller seg med vin«. Hos skandinaviske protestanter er som kjent meningen med livet å gjøre det mest mulig gledesløst. Tradisjonelt har derfor norske kristne tolket Bibelens negative utsagn om alkohol til en formaning om totalavhold. Det er en sær forståelse, siden Bibelen generelt sett lovpriser vin, og anser den som en gave fra Gud. For de kristne symboliserer til og med vin Guds blod. De fleste jøder har derimot oppfattet bibelens balanserte budskap. Det betyr at de fleste drikker alkohol, men med begrensning. Statistikk fra USA viser at jøder er folkegruppen med færrest avholdsfolk, men også færrest alkoholikere.

I moderne jødedom hører vin med i omtrent alle sammenhenger. Under omskjæringsritualet får guttebarn en vindråpe i munnen. Vin er sentral i den faste sabbatsseremonien på fredagskvelden sammen med en spesiell type brød (challah). Under sedermåltidet i den jødiske påsken (pesakh) er det foreskrevet å drikke fire glass med vin. Det er hevdet at glassene symboliserer de fire folkeslagene som sendte jødene i eksil (babylonere, persere, grekere og romere). Men det verserer også en rekke andre forklaringer på hvorfor det skal drikkes akkurat fire glass. Hver vår feires purim som et minne om jødenes redning fra utslettelse i perserriket som fremstilt i Esters bok. Under denne høytiden er det en religiøs plikt å drikke seg fra sans og samling, noe som altså avviker fra jødenes generelle moderasjonslinje.

620763_10153483097640104_510682390_o

Koshervin

De fleste religiøse jøder holder seg til vin definert som kosher, noe som innebærer at visse regler må følges helt fra vinmarken anlegges til vinen serveres. I en kosher vinmark kan det bare dyrkes druer; etter den strengeste tolkingen godtas ikke engang gress mellom druerankene dersom det er spiselig for dyr. Fra druene presses og til vinen serveres skal den bare berøres av jøder som respekterer sabbatens regler; i praksis er det normalt en ortodoks rabbi som kontrollerer vinifikasjonen. Etter kosherreglene kan ikke kjøtt og melkeprodukter inntas samtidig. Derfor brukes ikke gelatin eller kasein som klareringsmiddel i vin, siden det ville medføre at den ikke kan drikkes sammen med henholdsvis melkeprodukter og kjøtt.

Kosherprosedyren medfører ikke at vinen velsignes eller anses som mer hellig enn annen vin. Hensikten er primært at jøder ville unngå vin som er brukt rituelt i andre religioner. Historisk var reglene også ment å forhindre drikkegilder der både jøder og andre etnisiteter deltok, noe som lett kunne føre til blandingsekteskap og annen uønsket kulturutveksling. Evolusjonspsykologen Steven Pinker mener at dette ønsket om sosial adskillelse er den reelle grunnen til de varierende regler om mat og drikke i forskjellige religioner.

Jøder har de siste 2000 årene stort sett levd i minoritetssamfunn, og har derfor hatt problemer med å få tilgang til vin produsert av jøder. Problemet ble løst ved å tillate vin laget av ikke-jøder, forutsatt at den nesten ble kokt (dvs. oppvarmet til 75–90 grader). Slik vin kalles meshuval, og det burde være unødvendig å fortelle at den smaker begredelig. I dag er det imidlertid ikke noe problem å finne drikkelig koshervin. Mesteparten av vinen i Israel produseres på denne måten. Men det lages koshervin over hele verden, særlig i USA. Eksklusive vinhus som Pontet Canet og Leoville Poyferré har laget kosherutgaver, som antagelig er teknisk sett like deres vanlige cuvéer.

I tillegg til kosherkravene er det en rekke religiøse regler som bare gjelder for vinmarkene i Israel i kraft av å være Det hellige land. Vin kan først produseres fra stokker som er minst tre år gamle. En nærmere angitt andel av avkastningen må gis til veldedighet. Hvert syvende år (jubelår) er det begrenset hva slags arbeid som kan utføres i vinmarken. Druer kan høstes og vinifiseres, men vinen tilhører i prinsippet alle, og kan derfor ikke omsettes kommersielt på vanlig måte.

Vinmarker på Golanhøyden, bostavelig talt på grensen til Syria. De hvite bygningene til venstre er brakker for FN-personell som overvåker den demilitariserte sonen.

Vinmarker på Golanhøyden, bostavelig talt på grensen til Syria. De hvite bygningene til høyre er brakker for FN-personell som overvåker den demilitariserte sonen.

Moderne vinproduksjon i Israel

På 600-tallet ble Midtøsten erobret av muslimske arabere, noe som medførte en utfasing av vinproduksjon. Bortsett fra en kort gjenoppblomstring under korstogene varte tørrleggingen helt til oppløsningen av det ottomanske riket rundt forrige århundreskifte. Israelerne måtte derfor begynne fra scratch. Den sentrale drivkraften var Baron Edmond James de Rothschild (1845-1934), medeier i Lafite Rothschild og glødende tilhenger av den sionistiske bevegelsen. Baronen brukte en formue på å finansiere jødiske bosetninger i det ottomanske Palestina fra slutten av 1800-tallet. Allerede i 1882 grunnla han landets første vinhus, Carmel, som fortsatt er Israels største produsent med rundt 50 % av totalt salgsvolum og en rekke produksjonsanlegg. Tilårskomne lesere av Vinforum vil muligens huske Carmel som en populær budsjettvin fra polet på 70- og 80-tallet. Og det er fortsatt billig bulk som er hovedsatsningen til dette foretaket.

I de første tiårene etter etableringen av staten Israel i 1948 gikk mesteparten av de menneskelige og økonomiske ressurser til å bygge og beskytte landet. Raffinert vin var naturlig nok ingen prioritering. Mye av det som ble laget, var enkel, søtlig rødvin ment for religiøs bruk. Men i de siste 15–20 år har det skjedd en kvalitetsrevolusjon, primært drevet frem av smågründere. Og mange israelske viner har fått ros i internasjonal vinpresse, herunder hos Jancis Robinson og Robert Parker.

Israel omfatter et territorium på størrelse med Hedmark fylke. Vin dyrkes over hele landet fra Negevørkenen i sør og helt opp til grensen til Libanon. Mesteparten av landet er imidlertid for varmt for å frembringe gode vindruer. Den beste vinen kommer primært fra høytliggende områder, og det finnes vinmarker over 1200 m.o.h. De viktigste områdene for kvalitetsvin er Galilea i nordvest og Golanhøydene i nordøst. Mange norske vindrikkere vil kjenne til Chateau Musar, som lager utmerket vin noen mil lenger nord i Libanon under lignende klimatiske forhold. Været i Israel er relativt stabilt, noe som medfører mindre årgangsvariasjon enn i mesteparten av Europa. Landets vinproduksjon er ellers stigende, og var i 2013 på over 42 millioner flasker. Av dette produseres hele 80 % av fem selskaper. Men som alltid er det småprodusentene som er mest interessante.

Det er usedvanlig velkjent at Israel og de okkuperte områdene omfatter både jøder og arabere. Av innlysende grunner hverken lager eller drikker muslimske arabere alkohol, i hvert fall ikke offisielt. Kristne araberne driver derimot flere vinproduserende klostre av historisk, men ikke vinfaglig interesse. Det er altså jøder som står for kvalitetsproduksjonen, som bærer preg av at vinbøndene er innvandret fra Europa og USA. Derfor er det stort sett de klassiske franske druesortene det går i. Det finnes dessverre ingen opprinnelige druesorter i Israel.

I fjor høst besøkte vi fire vinprodusenter på forskjellige steder i Israel, med til dels vidt forskjellig produksjonsfilosofi. Planen var at vi også skulle besøke en jødisk bosetning på den okkuperte Vestbredden der vi hørte det ble laget overraskende god vin. Men der ble vi dessverre avvist etter at en overivrig, brysk representant for Norsk Senter mot Antisemittisme uanmeldt ringte og avhørte undertegnede, og tydeligvis fikk det for seg at jeg hadde skumle antisemittiske planer. I Midtøsten dukker politikk opp i alle sammenhenger, ikke helt sjelden blandet med paranoia.

Benhaim

Første stopp er hos familiebedriften Benhaim. Familien var opprinnelig tønnemakere som innvandret fra Romania på 1930-tallet. Vindyrking begynte de med på 60-tallet, men først fra 1997 i kommersiell form. Druene dyrkes i en fjellside i Galilea i en høyde på 700–800 m.o.h. Vinifikasjon og lagring av årsproduksjonen på ca. 40 000 flasker skjer imidlertid i en nærmest forvokst garasje i en forstad til Tel Aviv. Der blir vi mottatt av det sprudlende ekteparet Keren og Itay Benhaim. Sistnevnte ser ut som han leder en MC-gjeng, men har ønologiutdannelse fra Universitet i Montpellier, og sier han lager vin etter den gamle franske skolen.

All produksjon er kosher, men Itay og Keren er selv ikke sabbatfølgende jøder. Det medfører den bisarre løsningen at vinmakeren ikke kan berøre sin egne vinbeholdere, men må instruere den ansatte rabbien og hans kalottkledte assistenter om ethvert steg i produksjonen. Da vi blir vist gjennom kjelleren må både ekteparet Benhaim og vi unngå enhver kontakt med fat og tanker. Berøring betyr at vinen ikke lenger selgelig som kosher. For en utenforstående kan systemet virke parodisk, særlig at kjelleren låses og plomberes hver natt for å holde vinmakeren unna sin egen vin.

Itay Benhaim viser frem husets vinmarker.

Itay Benhaim viser frem husets vinmarker.

I smakerommet ble vi servert flere akseptable hvitviner, herunder en halvtørr muscat. Dessuten en vellykket «port taste alike». Det er imidlertid kraftig, tørr rødvin som er Benhaims spesialitet. Shiraz 2009 var kraftig, men balansert, og med raffinert tanninstruktur. Den fremsto fortsatt som ung, og minnet litt om en fersk nordrhone. Dernest ble vi servert flere viner basert på bordeauxdruer. Høydepunktet var Grand Reserve 2009 på 100 % cabernet sauvignon. Fyldig, balansert og kompleks, men 24 måneder på fransk eik merkes. Jancis Robinson har med god grunn sammenlignet Grande Reserve med klassifisert bordeaux. I Israel går vinen for rundt 400 kr, mens den i London selges for over det tredobbelte.

Itay Benhaim gjør ikke skam på tønnemakerarven, og bruker mye ny fransk eik. Det gjør at vinene blir mindre anvendelige som unge. Benhaims beste viner fremstår med kraften som ung toppbordeaux, og det tyder på at de kan integrere eiken over tid, samtidig med utvikling av lagringsraffinement. Ved en smakning i vår av 2006 Grande Reserve var fatpreget neddempet, frukten i behold, men noe lukket. Med vinhusets korte historikk kan man ikke vite lagringspotensialet med sikkerhet. Men det er så langt lovende.

ben haim 3

Margalit

Noen mil lenger nord ved den gamle romerske festningsbyen, nå badebyen, Caesarea, lager familien Margalit vin i en ydmyk lagerbygning bak jernbanelinjen. Årsproduksjonen er bare 20 000 flasker, og for å begrense personalutgiftene er vinen ikke kosher. Også dette vinhuset begynte som hobbydyrkere, men startet kommersielt salg i 1989, som det første såkalte «boutique winery» i Israel. Til tross for størrelsen er driften svært profesjonell; vinmakeren Yair Margalit er professor som underviser i vinkjemi ved Israels tekniske universitet, og har publisert flere bøker internasjonalt.

Også Margalit har høytliggende marker i Galilea, men dyrker i tillegg druer i lavlandet ved produksjonslokalene. Vinhuset bruker konsekvent ikke kunstig vanning, noe som må betegnes som modig i et ørkenland. Margalit har en mer moderat eikebruk, der fatene brukes i en treårssyklus med 1/3 nye fat i hver årgang.

Margalit lager utelukkende rødvin på bordeauxdruer. Vi får servert flere viner fra 2011-årgangen. Til tross for en alkohol som overstiger 14 % fremstår stilen som lettere og mer tidlig tilgjengelig enn Benhaims viner. Vinene er likevel substansrike og balanserte, med fremtredende aroma av jord, lær og paprika. Ikke ulikt forbildet i Bordeaux.

Castel

Eli Ben Zaken, eier og vinmaker hos Castel

Eli Ben Zaken, eier og vinmaker hos Castel

I de judeiske fjellene noen kilometer utenfor Jerusalem holder Domaine du Castel til. Eiendommen er oppkalt etter en gammel korsfarerborg (castel) i området. Druene dyrkes på spredte parseller i en gjennomsnittshøyde på 700 m.o.h.

Vinhuset drives av den bestemte og karismatiske Eli Ben Zaken, og hans to sønner. Vinen er kosher, men heller ikke denne familien er sabbatfølgende jøder. Vinen håndteres derfor av en ansatt rabbi og hans assistenter. Eli innrømmer at det skaper en del praktiske utfordringer. Etter forhandlinger med rabbien har han imidlertid fått lov å lukte på sine egne tønner, slik at han kan overvåke gjæringen. Ben Zaken virker oppgitt over rigiditeten i systemet, og viser til at det stilles krav om at også svovelen som tilsettes vinen skal være produsert som kosher.

Vi blir servert Castels tre viner i 2011-årgangen. Huset produserer to røde bordeaux blends, Petit Castel og toppcuvéen Castel Grand Vin. Begge har en litt varm, jordlig og relativt myk stil med markert eikebruk. For undertegnede som er sensibel for treverk, ble det vel mye fat i Petit Castel, som er lettere og ment for tidlig konsum. Derimot imponererer Castel med sin chardonnay. Vinen er fremstilt ved battonage, og resultatet minner om en elegant sentralburgund, med et hint av lakris i ettersmaken. Prisen er imidlertid en brøkdel. Til min sammenligning med Burgund repliserte Ben Zaken at vinen er dyrket på samme type jordsmonn, kalkstein og leire.

Golan Heights Winery

Golan Heights Winery er Israels tredje største vinprodusent med 150 ansatte. Bedriften eies av åtte kibbutzer og andre landbruksfellesskap på Golanhøydene, et område som ble erobret fra Syria i seksdagerskrigen i 1967. Norsktalende rabbi Shalom Aronzon, delvis oppvokst i Oslo, har ansvaret for at 6 millioner flasker ruller ut av fabrikkporten hvert år som kosher.

Per i dag er GHW den eneste israelske produsenten som selges på polet. Norske aktivister har imidlertid trumfet igjennom at produsenten ikke føres under Israel, men «øvrige land» i pollisten. Listeføringen er nokså kunstig siden Golanhøydene de facto er en del av Israel, og vil være det i all overskuelig fremtid. Et kart må nødvendigvis tegnes basert på verden slik den er, ikke slik den burde være.

Hos GHW er de ærlige og tydelige på at de lager viner i nye verden-stil. Jordsmonnet på Golanhøydene består i stor grad av vulkansk basalt, noe som bidrar til den konsentrerte fruktigheten som er vinhusets profil. For en europeisert gane ble mye av sortimentet vel svulstig og søtladent. Jeg satt imidlertid pris på den slanke og fruktige blandingshvitvinen Mount Hermon. Favoritten var en spenstig gewurztraminer fra 1100 meters høyde laget som «falsk» eiswein ved kunstig frysing. Hvorvidt frosten er naturlig eller elektrisk frembragt kan neppe ha betydning for smaken. Og denne metoden fortjener større utbredelse.

Israelsk kultur og kjøkken

Israel består i det vesentlige av innvandrere med vidt forskjellig geografisk og kulturell bakgrunn. Med det utgangspunktet er det nærmest utrolig at landet henger sammen som en teknisk avansert velferdsstat. De fleste snakker hebraisk som førstespråk, et språk som var nærmest utdødd før opprettelsen av Israel. Det sier noe om den folkelige viljen bak det jødiske nasjonsbyggingsprosjektet. Men kulturen er sprikende og motsetningsfylt, og man får inntrykk av at landet famler litt etter en identitet. I vår kontekst gir dette seg utslag i at det ikke finnes noe egentlig israelsk eller jødisk kjøkken, siden kostholdet helt avhenger av hvor de forskjellige gruppene har bodd. Marokkanske jøder har spist couscous, de russiske har spist piroger osv. En distinkt retning er det klassiske jiddischkjøkkenet fra Øst-Europa og Tyskland, videreutviklet gjennom de amerikanske delicatessen-butikkene, med retter som gefilte fisch, kyllingsuppe og hakket, stekt lever. En annen hovedretning er de sefardiske jødenes middelhavsmat influert av gresk, libanesisk og nordafrikansk kjøkken. Dessuten finnes det flust av franske, italienske og amerikanske restauranter. Restaurantmarkedet i Jerusalem og Tel Aviv mangler imidlertid det virkelig innovative. Noe israelsk motstykke til Noma eller El Bulli finnes ikke. I et land med så avansert landbrukskultur er det definitivt potensial for et raffinert lokalbasert kjøkken.

Vinkjelleren hos Castel

Vinkjelleren hos Castel

Israel som reisemål

Mange nordmenn har veldig sterke meninger om Israel-Palestina-konflikten, men få har vært i området. Og man kan mene mye om denne striden, men uten å ha vært der den pågår er man ikke meningsberettiget. Det er raskt og komfortabelt å komme seg rundt i Israel og på Vestbredden. Og overalt vil folk diskutere politikk, enten du vil eller ikke. Sammenlignet med det konsesuspregede Norge har Israel et usedvanlig forfriskende meningsmangfold. Området har også en ekstrem variasjon av historiske minnesmerker, fra verdens eldste trapp (11 000 år) i Jeriko til skyttergraver fra seksdagerskrigen. I Jerusalem kan man relativt fredelig betrakte en tusenårig religiøs konfrontasjon, som pågår med stadig større energi. Kontrasten er enorm til Tel Aviv, som er en slags blanding av Silicon Valley og den spanske solkysten. Galilea og Golanhøydene tilbyr kontemplativ natur. De fleste vinprodusenter tar imot vanlige besøkende. Og er man i Israel, bør man absolutt oppsøke noen av dem. Som vinland mangler riktignok Israel identitet og praktisk tradisjon. Men det gir desto større rom for innovasjon og dynamikk. Med kombinasjonen av Israels naturlige betingelser, verdensledende landbruksteknologi og svært entusiastiske gründere er potensialet stort. Så får det heller være at noen pottesure nordmenn i Che Guevara-t-skjorter blånekter å drikke vinen.

Artikkelforfatteren på grensen til Syria.

Artikkelforfatteren på grensen til Syria.

Fotograf alle bilder: Maya Liu Bøckman.

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

«I seng med fienden» – kronikk i Aftenposten 8. mars

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/I-seng-med-fienden-7492605.html

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kan vi lære noe av Mandela? (kronikk i Aftenposten 27. desember)

545x550

Har vi lære noe av Mandela?

De siste ukene har politikere og mediekommentatorer kjempet med nebb og klør for størst mulig moralsk eierandel i Nelson Mandela. Budskapet som blir repetert til kjedsommelighet er at Mandela er et forbilde for oss alle. Det ubesvarte spørsmålet er hva vi konkret skal lære av ham.

Med dette spørsmålet mener jeg på ingen måte underkjenne Mandela og hans livsverk. Han beholdt integriteten som motstandsmann gjennom 27 års innesperring for deretter overta som demokratisk valgt president i en prosess helt uten vold og hevn. Det viser en enorm psykisk styrke, strategisk klokskap, samt evne til å skape tillit hos apartheidstyret, som til slutt ga fra seg makten frivillig.

Nelson Mandela begynte med et mål om å styrte det hvite minoritetsstyret ved vold og etablere en sovjetvennlig kommuniststat, men endte opp som forkjemper for ikke-vold, frihet og toleranse. Strategisk og ideologisk er han sterkt inspirert av Mahatma Gandhi som gjennom passiv motstand kjempet for Indias frigjøring fra britisk kolonivelde.

Det er imidlertid vanskelig å se at Gandhis og Mandelas metode har veldig bred nytteverdi.

Overfor den helt hensynsløse overgriper er ikke-voldelig motstandskamp hensiktsløst. F.eks. ville det vært umulig å bekjempe Hitler eller Djengis Kahn gjennom passiv protest. En sultestreik i Auschwitz ville bare spart bødlene for arbeid. Gandhi og Mandela vant frem fordi deres respektive motstandere hadde en viss grad av anstendighet og at de brydde seg omverdenens oppfatning.

Det britiske imperiet var allerede under utfasing da Gandhi kom på banen. Etter første verdenskrig ble det innført allmenn stemmerett i Storbritannia. Og fra da av ble stadig vanskeligere å forsvare at innbyggerne i koloniene ikke skulle ha samme selvbestemmelsesrett. Og etter andre verdenskrigs rasistiske ragnarok ble det moralsk umulig å opprettholde besittelser i tredje verden basert på et prinsipp om europeisk overlegenhet. Avkoloniseringen skyldtes ikke primært at de innfødtes motstandskamp var så suksessfull, men hovedsakelig britenes manglende vilje til å fortsette. Gandhis metode var basert på å synliggjøre urettferdigheten for britene. Ikke-voldelig motstandskamp har primært effekt dersom overgriperen får samvittighetskvaler og/eller frykt for dårlig omdømme fordi offerets passivitet tydeliggjør hans egen ugjerning. Hadde noen prøvd seg på Gandhis metode 100 år tidligere ville motstanden brutalt ha blitt slått tilbake av et selvsikkert og herdet Storbritannia på høyden av sitt imperium. Og britene hadde uansett forlatt India, men kanskje fremskyndet Gandhi prosessen litt.

Avviklingen av apartheid har mange likhetstrekk med oppløsningen av koloniene. Til tross for rasismen hadde apartheidregimet humane trekk. Blant den hvite minoriteten var det et fritt demokrati, og raseskillet ble stadig mer internt omstridt. Sør-Afrika var på sett og vis en rettsstat og statens undertrykkelse svarte flertallet ble – med noen grove unntak – utøvet med en viss moderasjon. I hvertfall hvis vi sammenligner med de verste regimer i det tyvende århundre. Jeg skriver ikke dette for å forsvare apartheid, men for vise grunnlaget for at Mandela vant frem. Han kjempet mot motstandere som anså seg selv som en del av det vestlige kulturfellesskap, og som lot seg prege av verdens oppfatning. Uten denne forutsetningen ville Mandelas strategi basert på ikke-vold og forsoning vært nytteløs.

Poenget tydeliggjøres om vi sammenligner med Dalai Lama, en frihetskjemper som til dels følger samme metode som Gandhi/Mandela. Kinesernes fremferd i Tibet er vel så ille som apartheidpolitikken i Sør-Afrika. Et fredelig fjellfolk blir utsatt for en brutal okkupasjon og påtvunget kulturell assimilasjon med Kina. Men Dalai Lamas ikke-voldelige innstilling og vilje til kompromiss og forsoning ser ut til å være uten effekt. Tibetanernes lidelse biter overhodet ikke på et nasjonalistisk diktatur med stigende selvtillit i takt med verdens økende avhengighet av Kinas økonomi. Den vestlige støtten til Dalai Lama er sviktende og stadig mer symbolsk. Vesten boikottet Sør-Afrika fordi den hadde råd til det. Dessuten passet boikotten av rasister av europeisk opprinnelse utmerket inn i det rådende selvpiskingsnarrativet i vestlig intelligensia. Derfor får Dalai Lama får bare lunken støtte fra europeiske aktivister, som er dyktige til å økonomisere med solidariteten og forargelsen når undertrykkerne har en annen hudfarge enn dem selv. Dessuten vil også aktivister nødig gi avkall på billige kinesiske joggesko og flatskjermer. Det meste tyder på at Dalai Lamas passive motstandsstrategi mislykkes kapitalt – fordi han har en helt annen kamp og motstander enn Gandhi og Mandela.

Gandhis og Mandelas motstandsmetode fungerer heller ikke i et åpent demokrati. Under en slik styreform har alle parter prinsipielt sett samme moralske legitimitet, og politikken utformes gjennom saklig argumentasjon og pragmatiske kompromisser. Demokratiet er ingen arena for feilfrie helter. En resultatorientert politiker med makt vil nødvendigvis begå feil eller foreta etisk tvilsomme beslutninger. Når Mandela fremstår som moralsk feilfri skyldes det at hans motstand var basert på passivitet. Han satt isolert på Robben Island uten å kunne handle, dermed kunne ha heller ikke begå feil. Slik sett var det paradoksalt sett apartheidstyret som skapte Mandela til et nesten kristusaktig ikon. En Mandela i frihet ville ikke hatt den samme auraen av edelt offer, og han ville nødvendigvis måtte tatt aktive valg, som ville gjort ham mer omdiskutert. Nelson Mandela fikk derfor en krevende overgang fra tilbedt motstandshelt til valgt president i land med enorme utfordringer, og skyhøye forventninger fra det svarte flertallet. Muligens gjorde det ham litt overordnet og passiv i praktiske politisk arbeid. Han innrømmet betydelige feilgrep, f.eks. i håndteringen av aidsepidemien. Og han ytret selv ønske om å trekke seg ut av politikken «mens det fortsatt er et eller to mennesker som beundrer meg».

Lignende utfordringer møter Aung San Suu Kyi i et demokratisk Burma. I likhet med Mandela har Suu Kyi blitt frigjøringshelt gjennom passiv motstand under langvarig innesperring. Statusen som samlende nasjonalsymbol kan imidlertid bli umulig å kombinere med praktisk politikk i et land med store etniske og religiøse spenninger. Alternativene hennes kan bli å miste kredibilitet i folket eller å trekke seg tilbake som en slags symbolsk monark.

I Norge er Gandhis ikke-voldslære blitt predikert med religiøs patos av blant andre Arne Næss og Johan Galtung, som ser den som et moralsk og strategisk overlegent verktøy i enhver konflikt. Og disse tankene har fått dypt fotfeste i akademia og hos venstresideaktivister. I det moderne Norge er det imidlertid vanskelig å se hvordan Gandhi, Mandela og Suu Kyi kan tjene som praktiske forbilder. De kjempet i en kamp der de hadde rettferdigheten fullstendig på sin side. Slike kamper er sjeldne i dagens Norge. Faren med å bruke Mandela og Gandhi som idol er at det kan gi tro på egen ufeilbarlighet, og at man stempler meningsmotstanderen som umoralske og slutter å lytte til dem. Brennende idealisme er faktisk ikke et udelt gode; ser vi på de siste hundre års europeisk historie er de uselviske idealistene et minst like stort problem som de prinsippløse egoistene. Kanskje skyldes den selvgode moralismen som til dels preger norsk venstreaktivister at de tror de kjemper en sammenlignbar kamp som Mandela og lignende frigjøringshelter. Ytre venstre prøver hvertfall stadig å skape en illusjon av at de representerer det undertrykkede folket. Det slutter aldri å forundre meg at tungt universitetsutdannede mennesker synes det er en hensiktsmessig kommunikasjonsform å skrive slagord på en plakat og innta gaten i flokk, når mediene og politiske fora står til fri disposisjon for alle som gidder å mene noe.

Nordmenn bør altså vurdere mer relevante idealer enn demokratiseringshelter fra den tredje verden. For vi har faktisk behov for politiske forbilder i et land der de tre foregående statsministrene ikke har hatt noe hatt noe annet mål enn å bli statsminister. På facebooksiden sin har Jens Stoltenberg nå drevet hemningsløs mandelahylling 14 dager i strekk. Det blir noe tomt og litt trist over hyllesten. Stoltenberg har tapt et valg etter å ha styrt landet åtte år uten noe prosjekt eller retning. Det virker som om han vil fylle det politiske tomrommet med å klistre seg på en frigjøringshelt han egentlig har lite til felles med. Burde ikke Jens i stedet finne forbilde som kan vise hvordan man skal gjennomføre praktisk politikk i Norge i dag? Gro Harlem Brundtland kunne f.eks. være et godt forslag.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Myten om EØS-avtalens nødvendighet (kronikk i VG 17. juli 2013)

http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10105398

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Vin fra Vindens Datter – reisebrev fra Pantelleria (artikkel publisert i Vinforum mai 2013)

Foto: Anna Huerta, www.annahuerta.com

Foto: Anna Huerta, http://www.annahuerta.com

Pantelleria ligger 100 kilometer syd for Sicilia og bare 60 kilometer fra Tunis. Vulkanøya på 83 kvadratkilometer og med knapt 8000 fastboende fremstår i dag som velegnet dersom noen skulle finne på å lage en italiensk versjon av «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Historisk ligger imidlertid dette midt i et av de viktigste maritime veikryssene i Europa – mellom Afrika og Europa, og i stredet som adskiller det østlige og det vestlige Middelhav. Listen over øybesittere er derfor lang, og inkluderer blant annet fønikere, romere, arabere, normannere og spanjoler, før Pantelleria endte opp som en kommune under provinsen Trapani på Sicilia.

Pantelleria var et viktig strategisk punkt ved de alliertes invasjon av Sicilia i 1943, da mesteparten av førkrigsbebyggelsen ble bombet bort. Sammenlignet med resten av Italia har derfor øya det store fortrinn at besøkende kan nyte livet uten dårlig samvittighet over at man ikke kultiverer seg selv gjennom besøk i lokale ruiner, museer og kirker.

Språklig og ellers er øya blitt en kulturell del av Sicilia. Det innebærer at kjøkkenet stort sett er likt som på vestkysten av Sicilia; fisk, blekksprut, friske grønnsaker og pasta er sentrale ingredienser. Det arabiske henger imidlertid igjen i stedsnavnene – herunder navnet på selve øya som er avledet av «Bent El Riah» – vindens datter. Navnet skyldes den sterke havbrisen som nesten kontinuerlig stryker over øya, og gjør sommerklimaet mindre bakende enn på selve Sicilia. Arven etter araberne synes også i de flate steinhusene kalt dammusi som de fleste innbyggerne bor i, og som beskytter både mot sol og vind.

Vinproduksjonen på øya sies å være innført av fønikerne, og legenden vil ha det til at metoden for å lage passito av tørkede druer skal ha blitt funnet opp av Magone, en av offiserene til general Hannibal. Og ifølge gresk mytologi skulle den føniske gudinnen Tanit ha forført Apollo ved å erstatte gudenektaren ambrosia i kruset hans med passito fra Pantelleria. Den lille øya har altså vært viden berømt for sin søtvin i over 2000 år.

Pantelleria består gjennomgående av svarte vulkanske klipper, og det er flere steder geotermisk aktivitet i form av varme kilder. Jordsmonnet gir stor frodighet, og vinranker finnes overalt på øya; også langt oppover fjellene som strekker seg over 800 meter. På grunn av det kuperte landskapet og mangel på automatisert vanning er vindyrking ekstremt arbeidsintensiv, og produksjonen er derfor i dag bare en liten brøkdel av hva den var noen tiår tilbake. Nå står mange av vinrankene igjen som villvekster som aldri høstes. Den resterende kommersielle vinproduksjonen er imidlertid av gjennomgående svært høyt kvalitetsnivå. Flere vinhus fra det sentrale Sicilia har stiftet filialer på Pantelleria, herunder Donnafugata og marsalafamiliene Pellegrino og De Bartoli. Dessuten finnes en rekke helt lokale vinmakere som Abraxas, Ferrandes og Salvatore Murana. En kuriositet er den utmerkede passitoen Sangue d’Oro produsert av James Bond-piken (fra For Your Eyes Only) med det vinøse navnet Carole Bouquet.

Zibbibo er den eneste druen som er godkjent for DOC-produksjon av søtvin på Pantelleria. I arabisk tid ble druesorten brukt til å dyrke rosiner. Derav navnet, som er avledet av det arabiske ordet for rosin (zibibb). Et annet av mange navn på druesorten er Muscat fra Alexandria. Arten er av eldgammelt nordafrikansk opphav, og det sistnevnte navnet skyldes at druen er kjent fra vinproduksjon i det gamle Egypt. Dronning Kleopatra skal visstnok ha foretrukket vin fra denne druesorten dyrket på Samos, der den fortsatt produseres. Druesorten er viktig i søtvinsproduksjon i Spania og Portugal, der den selges under forskjellige versjoner av navnet Moscatel.

Rundt 1990 introduserte De Bartoli en tørr utgave av zibbibo, og etter hvert har også flere andre produsenter fulgt etter. I tørr utgave har zibbibo en slående likhet med gewürztraminer, med sterkt parfymert duft av roser og lav syre. Den tørre utgaven av zibibbo kunne nok være en fin match til thaimat, men er malplassert i det enerådende middelhavskjøkkenet på Pantelleria. Det var ingen av vinmakerne vi snakket med som hadde store ambisjoner på vegne av tørr zibibbovin, og den fremsto mest om et biprodukt basert på mottoet om at «man tager hvad man haver«. Og i det følgende skal vi fokusere på Pantellerias søtviner, som spiller den definitive hovedrollen.

Moscato de Pantelleria fikk DOC-klassifisering i 1971. Søtvinen finnes i to graderinger: ordinær Moscato de Pantelleria og Passito de Pantelleria. Sistnevnte er den mest eksklusive, og lages ved at druematerialet tørkes i varierende grad. De fleste produsenter tørker på tradisjonelt vis, ved å legge druene ut i solen i ca. tre uker, mens enkelte av de større produsentene visstnok bruker innendørs tørkerom. En særregen, ganske sjelden versjon er Passito Liquoroso med spritforsterkning.

Regelverket krever at passito har minst 14% alkohol. Normalt har vinen dertil over 100 gram restsukker per liter. På grunn av klimaet oppnår man i praksis alltid full modningsgrad på druene. Derfor er det liten naturlig årgangsvariasjon. Et risikomoment er imidlertid at værforholdene kan ødelegge tørkingen.

Foto: Anna Huerta (www. annahuerta.com)

Foto: Anna Huerta (www. annahuerta.com)

Passito er normalt svært søt med lav syre og ravaktig farge. De vanlige aromaassosiasjonene er rosin, aprikos, sitrus og orientalske krydder. De fleste produsentene lagrer vinene 4–6 år før salg. Vinen er svært holdbar, men på grunn av den lave syren er det lite å vinne på ytterligere lagring. På Pantelleria drikkes normalt passito som meditasjonsvin etter måltidet. Den matcher også utmerket lokale cannoli og andre småkaker, samt blåmuggost.

Sommeren 2012 hadde vi gleden av å møte tre av Pantellerias dyktigste vinmakere, men som for øvrig hadde svært så forskjellig personlighet og vinfilosofi.

Salvatore Murana er antagelig den mest anerkjente av Pantellerias vinmakere. Han er fjerde generasjons vinmaker, men den første som selger vin under eget navn. Siden 70-tallet, da han tok over, har han også utvidet arealene betydelig. Han lager et bredt spekter av vin, herunder tørr hvit- og rødvin, samt olivenolje av god kvalitet. Men hans renomé skyldes passito. Murana er – så vidt vites – den eneste på Pantelleria som produserer flere enkeltmarkspassitioer; nemlig Mueggen og Khamma fra østsiden, og Martignana fra sydøst. Sistnevnte regnes av mange som øyas ypperste vin, og er i mange årganger blitt premiert med tre glass i Gambero Rosso. Og også i vår smakning skilte martignana seg ut som den mest konsentrerte og karakterfulle av de tre. De tre enkeltmarkspassitoene utgjør en årlig produksjon på 35 000 halvlitersflasker. I tillegg lages en moscato kalt Turbe i 20 000 flasker.

Salvatore Murana og undertegnede (foto. Anna Huerta, www.annahuerta.com)

Salvatore Murana og undertegnede (foto. Anna Huerta, http://www.annahuerta.com)

Murana fremstår nesten som en tegneseriekarikatur av en italiener: korpulent, gestikulerende og med et dramatisk sinnelag. Innledningsvis spør jeg ham om han dyrker økologisk. For undertegnede er ikke dette avgjørende; men av erfaring vet jeg at dette er et nyttig innledende spørsmål. De fleste vinmakere i dag har en engasjert mening om økologisk eller biodynamisk dyrking, og det vil ofte gi god veiledning i hvordan de selv lager vin. Muranas svar er at «alt her kommer fra Gud» mens han med gravalvorlig mine stikker pekefinger rett opp i været. Senere kommer det imidlertid diskret frem at det er nødvendig å gi Vårherre en liten hjelpende hånd med sprøytemiddelflasken.

Murana omtaler poetisk passito som en varmevin (vino de calore); i motsetning til de han omtaler som lysviner (vini de luce), som omfatter sauternes og eiswein. Han innrømmer at sistnevnte kategori kan ha mer kompleksitet og subtilitet, mens poenget med passito ligger i kraften og varmen.

Salvatore Ferrandes står i skarp kontrast til sin navnebror Murana. Han har en mildt tilbakeholden, nesten skandinavisk væremåte, og en nøktern, ingeniøraktig innstilling til vindyrking. Ferrandes produserer kun én passito på forskjellige parseller i Mueggen, som utgjør til sammen 2 hektar. Den økologiske produksjonen utgjør bare 3000 halvflasker årlig. Ferrandes fremhever at både klimaet og druesorten gjør det utfordrende å få tilstrekkelig syre i vinen. Hans løsning er tidlig høsting av de varmeste parsellene i lavlandet, mens de siste druene øverst i åssidene høstes sist, og tørkes minst. Resultatet er en relativt delikat og frisk passito.

Salvatore Ferrandes (Foto: Anna Huerta, www.annahuerta.com)

Salvatore Ferrandes (Foto: Anna Huerta, http://www.annahuerta.com)

På en liten høyslette midt på øya kalt Bukkuram (arabisk for «vingårdens far«) driver marsalafamilien De Bartoli sin filial. Marco De Bartoli døde i 2011, og i dag er det sønnene Renato og Sebastiano som driver verket videre, med Sebastiano som hovedansvarlig på Pantelleria. Sistnevnte har en alvorlig og ambisiøs væremåte, som til tider vipper over i arroganse. Det siste er dog tilgivelig siden både han selv og familiebedriften uten tvil tilhører Italias mest kompetente og nyskapende vinmakere.

De Bartolis «Bukkuram» skiller seg markant fra øvrig passito ved at den er mørkere, tyngre og mer oksidert. Stilen kan minne om spansk moscatel. Sebastiano De Bartoli forklarer at de som en av svært få produsenter fortsatt lager passito på den tradisjonelle måten. Metoden består i å foreta to druehøstinger med 3–4 ukers mellomrom. Den første høstningen tørkes inn. Den neste druehøsten av spesielt selekterte druer gjæres i fersk form til moscato, som kan nå opp mot 16 % alkohol. Deretter tilsettes mosten av de tørkede druene som en ren sukkertilsetning, som altså ikke gjæres. Vinen lagres deretter på ståltank, og deretter i flere år på gamle eikefat. I skrivende stund er dette den eneste av vinene i denne artikkelen som er tilgjengelig i pollisten (2006-årgangen er å få til kr 479,90 for 50cl, varenr. 9407802)

Hos De Bartoli ble vi raust traktert med en rekke innovative viner i markant kontrast til tradisjonsbæreren Bukkuram. En lys oransjevin på zibibbo under navnet «Integer» må vel kanskje betegnes som mer som interessant enn direkte god. Derimot imponerte rekken av viner produsert i Marsala på den tradisjonelle druesorten grillo, som i hendene til De Bartoli-familien viser sitt enorme potensiale. Huset baserer seg på moderne fransk metodikk – noe som er høyst smakbart. Den tørre Grappoli de Grillo kunne minne om en kraftig pinot gris fra Alsace, mens Terzavia, Blanc du Blancs 2009 på en varm kveld, etter mye søtvin, fremsto som den beste musserende undertegnede har smakt utenom champagne. Sistnevnte vin selges under navnet til Marco De Bartolis andre sønn, Renato. Dertil fikk vi smake flere tradisjonelle marsalaviner, herunder den raffinerte og relativt tørre Vecchio Samperi laget på solerametoden. Vår vert fortalte oss at huset De Bartoli har vin tilsvarende 1 million flasker marsalavin på lager, men at vinen er vanskelig å få solgt . Et trist eksempel på at markedet ikke alltid har rett.

Kan det så anbefales å reise på Pantelleria?

For den rendyrkede vinturist er det nok begrenset å hente. Det er stort sett bare passito som har kvalitativ interesse, og restsukkeret gjør at behagelig konsum begrenses naturlig til et lite glass eller to om dagen. Dette er en av flere grunner til at jeg tillater å stille meg kritisk til påstanden om at guden Apollo ble skjenket til sengs på passito; for den kyndige forfører finnes det utvilsomt langt bedre alternativer. Og etter en hel dag med passitosmakning følte man seg omtrent like sukkersprengt som en seksåring etter en juletrefest.

Pantelleria har heller ingen stjernerestauranter. Men det finnes en rekke sjarmerende trattoriaer med rustikke retter av lokale råvarer. På en varm dag ved Middelhavet er det lite som slår grillet fisk og en enkel rosévin. Et hjertesukk med relevans for mesteparten av Middelhavet er at den lokale fisken på grunn av overfiske er blitt en dyr fornøyelse. Etter avskjær må man regne med restaurantpriser på opp mot 1000 kr per kg for fersk småfisk. Men som nordmann er det jo hyggelig å registrere at hvertfall én vare er rimeligere hjemme.

Pantelleria har fått rykte som feriested for de rike og berømte; herunder Giorgio Armani, Sting og Madonna. Øya er imidlertid velsignet fri for platinablonde russere og andre vulgære eksesser som har fratatt f.eks. den franske rivieraen all sin sjarm. Det som trekker disse celebritetene til Pantelleria er nok primært muligheten til å nyte fred, ro og kontemplasjon ved havet; aktiviteter som også vi vanlige dødelige kan ha stort utbytte av. Og vil man likevel ha selskap er det lett å sosialisere seg med lokalbefolkningen. Derfor bør man droppe øyas relativt få hoteller, og isteden leie en privat dammusi. Mange utleiere tilbyr velsmakende hel- eller halvpensjon, ofte basert på selvdyrking og egenfiske. Et alternativ er å bo hos vinhuset Abraxas som tilbyr såkalt agroturisme på sin gård. Og for øvrig er de fleste vinhusene åpne for smaksinteresserte.

Foto: Anna Huerta, www.annahuerta.com

Foto: Anna Huerta, http://www.annahuerta.com

Foto: Anna Huerta, www.annahuerta.com

Foto: Anna Huerta, http://www.annahuerta.com

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Replikk til Kjetil Wiedswang om Schengen (Dagens Næringsliv 13. april 2013)

Svinesund10okt2004ny

FEIL OM OM SCHENGEN

Av advokat Eirik Vinje

I en leder 9. april raljerer Kjetil Wiedswang over Senterpartiets forslag om å gå ut av Schengensamarbeidet. Han påstår at dette kommer til å medføre 180.000 arbeidstimer i økt passkontroll og massive kostnader til fysisk infrastruktur på svenskegrensen .

Ved en utmelding vil svenskegrensen utgjøre Schengenområdets yttergrense. Da vil det være Sverige som får ansvaret for og kostnadene ved å utøve passkontroll mot Norge. Om, og i hvilken grad norske myndigheter utøver passkontroll er Norges sak. Det er fullstendig skivebom når Wiedswang fremstiller Schengens yttergrense som den norske statens ansvar. Norge kan bygge opp et smidig og enkelt kontrollsystem på vår side spesifikt rettet mot de personer man ønsker å avvise. Antagelig vil mesteparten av trafikken kunne slippes igjennom etter et kjapt blikk på kjøretøyet. Eller man kan lage en løsning med elektroniske brikker for bilister som ofte passerer grensen.

Wiedswang kunne også tatt seg bryet med å undersøke forholdene i Storbritannia og Irland. To EU-land som klarer seg utmerket utenfor Schengen til tross for at de har en utenlandstrafikk som er den mangedobbelte av Norges.

Ser vi bort fra olje og gass, utgjør EUs eksport til Norge 4-5 ganger eksporten motsatt vei. Sverige er også helt avhengige av at arbeidseksporten til Norge for å unngå enorme sosiale kostnader. Det er derfor all grunn til å tro at Sverige og EU finner praktiske måter å få grenseovergangene til å fungere på.

Det skal selvsagt ikke benektes at en utmelding fra Schengen medfører samfunnsøkonomiske kostnader i form av økt byråkrati og tidsbruk på grensen. Men en utmelding gir norske myndigheter langt større muligheter til å stoppe utenlandske kriminelle og grunnløse asylsøkere. Kostnadene ved grensekontroll må veies opp mot gevinsten ved å hindre samfunnskadelig aktivitet på norsk territorium og å redusere det enorme byråkratiet Norge har bygget opp til behandling av grunnløse asylsøknader. Det er høyst tvilsomt om det regnestykket kommer ut i Wiedswangs favør.

Wiedswangs originalinnlegg: http://www.dn.no/forsiden/kommentarer/article2593167.ece

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar