Tegning: Roar Hagen.

Sist uke sendte justisminister Anders Anundsen Stortinget et lovforslag som tillater å overføring av personer straffedømt i Norge til fengsler leid i utlandet. Det er inngått avtale om tilgang til 242 plasser i et nederlandsk fengsel for å kutte soningskøen. Tanken bak er god, men forslaget er påfallende svakt forberedt. Hovedproblemet er at også norske statsborgere skal kunne tvangssendes ut av Norge til fangenskap under kontroll av fremmede myndigheter.  På bakgrunn av Anundsen øvrige meritter er det fullmodne spørsmålet om både han og landet nå kunne hatt glede av at han fortsetter karriereutviklingen utenfor statsrådskontoret.

Anundsens forgjengere, Grete Faremo og Knut Storberget ødela omdømmet sitt ved håndteringen av 22. juli og at de i løpet av åtte ved makten år aldri klarte å sette straffeloven av 2005 i kraft. Frps justisminister hadde derfor et utmerket utgangspunkt, men har likevel klart å danse limbo godt under sine forgjengeres prestasjonsnivå.

En kort repetisjon av sakene som har sviktet på Anundsens vakt:

Asylsøkere uten grunn til opphold skal selvsagt returneres, men det var unødvendig å lure samarbeidspartnerne i V og Krf til å tro at barnefamilier skulle nedprioriteres, for så å gjøre det stikk motsatte, og deretter krangle offentlig med støttepartiene i et halvt år mens opposisjonen gnir seg i hendene og erklærer mistillit.

Proposisjonen om tiggeforbud var juridisk og politisk helt kurant, men Anundsen forsvarte aldri sitt eget forslag. I stedet lot han venstresidens godhetsposører vinne saken på walkover ved å uimotsagt få karikere lovforslaget til at hjertegode bestemødre nå skulle bures inn for å gi en fattig stakkar et teppe.

De fleste er enige om at samfunnet må beskytte seg mot Najumuddin Faraj Ahmad (Mulla Krekar). Men at statsråden selv instruerer om å sende mannen til Kyrksæterøra er utidig detaljoverstyring av politiet. Status i dag er en ydmykende kjennelse i lagmannsretten som underkjenner en instruks som det har vært investert enorm politisk innsats og prestisje i. Anundsens geskjeftighet i den saken står i kontrast til tafattheten overfor det økende antallet norske statsborgere som har tilsluttet seg IS og tilsvarende grupper. Ingenting er hittil gjort for å hindre at de reiser til krigen, og lite er gjort for å beskytte Norge mot dem som returnerer som herdede drapsmenn.

Samtlige av Anundsens politiske nederlag har i utgangspunktet bestått av fornuftige saker med stor velgerappell. Problemene har han utelukkende skapt selv ved gjennomføringen – eller mangel på sådan.  Det gjelder også forslaget om soning i utlandet.

Norge har i dag rundt 3800 fengselsplasser og en voksende soningskø på rundt 1200 personer. Vi har altså bare rundt 75 % av de plassene vi trenger. For å hindre at straffesystemet forvitrer, trengs raske tiltak. Regjeringen har derfor inngått en avtale med nederlandske myndigheter om at sistnevnte skal huse 242 norske fanger. Fengselet vil være betjent av nederlandsk personale, og i praksis under nederlandsk myndighet.

I henhold til regjeringens lovendringsforslag skal alle som er idømt fengselsstraff i Norge kunne overføres til soning i utlandet. Norske statsborgere og utlendinger likestilles altså. Heri ligger problemet.

Hensynene bak fengselsstraff for utlendinger og nordmenn er nemlig vidt forskjellige.

Utlendinger som har begått alvorlig kriminalitet på norsk jord, må av preventive grunner straffes. Men de skal ikke rehabiliteres til et liv i Norge. Tvert imot er hovedregelen at de skal utvises. En person uten oppholdstillatelse i Norge har selvsagt ingen legitim forventning om å sitte i fengsel i Norge bare fordi vedkommende har begått kriminalitet her. Utlendinger bør fortrinnsvis sone i hjemlandet. Om det ikke er mulig, bør de kunne sone hvor som helst der forholdene er tilstrekkelig humane og sikre. Det er også en fordel om utlendinger isoleres fra norske fanger for å hindre internasjonalt kriminelt samarbeid. Å sende disse til fengsler i utlandet er derfor en god idé. Men formodentlig kunne det vært gjort like bra og betydelig billigere andre steder enn Nederland.

For norske fanger er hensynene helt andre.

For det første kan det spørres om det overhodet er rettslig adgang til for de norske staten til  sende norske borgere  til et utenlandsk fengsel. Etter Grunnloven § 106 er det forbudt å utvise egne borgere eller nekte dem adgang til riket. En tilsvarende bestemmelse finnes i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon protokoll 4, artikkel 3. Det kan videre hevdes at straff av egne borgere tilhører kjernen av statsmaktens oppgaver som bør utføres av nasjonalstaten selv. Det skurrer også prinsipielt sett at norske borgere tvangssendes ut av landet og inn under en fremmed stats makt begrunnet i ressursmangel i Norge.

Praktisk viktigere er imidlertid hensynet til den rehabilitering og støtte norske fanger har krav på, som også er i samfunnets interesse. Dette omfatter blant annet norsk utdannelse, norsktalende psykolog, prest og helsepersonell. Dessuten tilgang til norske medier og bøker.

Flere høringsinstanser, herunder Sivilombudsmannen, er sterkt kritiske til forslaget ut fra de grunner som her er nevnt.

Min hovedinnvending mot Anundsens forslag er at det er komplett unødvendig. En tredjedel av alle fanger i norske fengsler er i dag utenlandske borgere. Hadde vi sendt ut disse, har vi mer enn nok fengselsplasser til våre egne kriminelle. Og det er rundt seks ganger flere fengselsdømte utlendinger enn de plassene som nå er leid i Nederland.

Også kritikken så langt fra opposisjonen er relatert til at forslaget omfatter nordmenn. Og blir loven nedstemt i Stortinget, er det sannsynligvis årsaken. I så fall må Anundsen ta ansvaret for nok et meningsløst havari, med den konsekvens at soningskøene fortsetter å vokse og at farlige kriminelle går løs.

Det er synd å se på at det ene gode forslaget etter det andre fra Justisdepartementet smuldrer bort i klønete saksbehandling. Omfanget og frekvensen av Anundsens tabber får en til undres om det egentlig dreier seg om feil, eller om vi er vitne til en form for politisk selvskading. Det trengs store reformer innen justis- og asylforvaltning og terrorberedskap fremover. Både Regjeringen og landet hadde fortjent at ansvaret for justispolitikken ble tildelt noen med bedre politisk og faglig håndlag.