Bommer på vinhimmelen (innlegg i Morgenbladet 1. november 2012)

0000-En-vinguru-Cover_1

I Morgenbladet 26. oktober gjengis utdrag av Per Mælengs bok, En vingurus guide til himmelen.

Mælengs hovedtese er at kvalitet i vin ikke primært handler om personlig smak, men om ekspertise og dannelse. Påstanden er problematisk fordi vin er et rent nytelsesmiddel. Vin har, i motsetning til de fleste andre produkter, ingen nytteverdi som kan vurderes nøytralt og generelt. En bileier kan elske sin gamle 2CV, samtidig som det objektivt kan konstateres at den er et elendig kjøretøy. Ved vin er imidlertid den subjektive gleden hele poenget. Og selv om vin er et sofistikert kulturprodukt kommuniserer drikken intet intellektuelt budskap, slik som f.eks. høyverdig litteratur. Vin er gjæret druesaft.

Selvsagt har Mæleng rett i at identifisering av vin krever erfaring og analytiske evner. Men er slik kompetanse nødvendig for å nyte vin? Det er mulig å identifisere vin med stor presisjon og samtidig finne den motbydelig. Motsatt kan man elske en vin uten å ane hva man drikker. Som filosofen Kent Bach sier,”Ignorance can keep you from knowing what wines to drink, but it can’t keep you from enjoying good ones when they’re put in front of you”. Min erfaring etter at jeg uten kommentar har servert eksklusiv vin til relativt ukyndige gjester er at de fleste uten hjelp oppdager kvaliteten; god vin trenger sjelden forklaring.

Som Mæleng fremhever kan imidlertid det å analysere og systematisere vin gi rent intellektuell glede, tilsvarende filatelistens kos ved å kategorisere samlingen og å lære historien bak frimerkene. Men denne evnen og hyggen er ingen forutsetning for sanselig nytelse. Tvert imot er det vanskelig å være analytisk mens man hengir seg til hedonisme. Og enkelte synes så fokusert på om vinen gir ”korrekt” uttrykk for terroir og årgang at de glemmer om den smaker godt. Noen er faktisk så monomant opptatt av jordsmonnet i de ulike markene i Burgund at man i ondskapsfulle øyeblikk lurer på hvorfor de går den kostbare omveien om å drikke vin og ikke heller legger seg ned og gnager løs på jordskorpen.

Mæleng påpeker at mange ikke klarer å skille mellom vin og sammenhengen den drikkes i. Hans eksempel er det forelskede paret på en romantisk restaurant i Paris som finner den enkle bordvinen fantastisk. Mange av oss har erfart denne kontekstuelle effekten gjennom hvor ulikt samme vin kan smake på opprinnelsesstedet og hjemme i Norge. Det er imidlertid inkonsekvent når Mæleng straks etterpå hevder at nettopp kjennskap til kontekst i form av vinmarkens, årgangens og produsentens egenart er nødvendig for å forstå kvaliteten i store viner. Det eksklusive vinmarkedet rystes for tiden av skandalen rundt vinhandleren Hardy Rodenstock som har solgt store kvanta forfalsket bordeauxvin via auksjonshuset Christies. Forfalskningene ble servert Robert Parker og andre vinguruer som gikk fem på og ga vinene panegyrisk omtale. Altså basert på hva de trodde at de drakk. Man kan spørre seg hvilken grunnleggende forskjell det er mellom ekspertisen og paret i Paris.

Mæleng overser også at de fleste har individuelle preferanser som antagelig har biokjemiske årsaker uavhengig av kultur og læring. De fleste godtar at noen ikke liker broccoli eller valnøtter. Hvis man derimot misliker f.eks. hvit burgunder kan ekspertisen replisere at ”man ikke har forstått vinen” – implisitt at man er tungnem eller undermåls. Og det vil jo ingen være, og noen velger i stedet å lure seg selv og andre til å tro at de egentlig liker vinen. Slikt er bortkastet vin og penger.

Mæleng sier at han som fagmann alltid har et profesjonelt perspektiv. Det er i seg selv høyst forståelig, men han forklarer ikke hva slags overføringsverdi perspektivet har til en leserkrets som primært drikker vin for gledens skyld. Faren ved det rene intellektuelle perspektivet er at det gis inntrykk av at vinsmaking krever masse pugging og trening; og oppmerksomheten flyttes fra det eneste som egentlig betyr noe – det som er i glasset her og nå. Det ser ut som det er risiko for vinguru Mælengs guide kan bomme på vinhimmelen og i stedet lede til arkivet i kjelleren med tørr faktakunnskap.

Om eirik vinje

Denne bloggen inneholder tekster opprinnelig publisert andre steder om jus, vin og og alt mulig annet bloggeren finner interessant.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Bommer på vinhimmelen (innlegg i Morgenbladet 1. november 2012)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s