Diskusjonen går intenst om hvem som eventuelt har ansvaret for Utøyamassakren utover Anders Behring Breivik. Klassekampens redaktør er langt fra alene når han 2.8 krever at ”gifttdunkene” tømmes, dvs. at det tas et bredt oppgjør med den politiske retningen Breivik tilhører.

22. juli-angrepene er den mest rystende begivenhet som har rammet det moderne Norge i fredstid. Mange tenker instinktivt at så omfattende angrep må ha tilsvarende omfattende årsaker; at det er større grupperinger som står bak eller i det minste sympatiserer med Breivik. Det er imidlertid ingen logisk nødvendighet i dette. Og fakta så langt tyder på Breivik planla og gjennomførte dette alene.

Vi vet ikke så mye om de reelle årsakene bak Breiviks handlinger og noen fasit får vi aldri. Men det sentrale i Breiviks egen begrunnelse er troen på eurabiateorien, dvs. en muslimsk invasjon av Europa i leddtog med vestlige myndigheter og eliter. Dette er klassisk konspirasjonsteori, og slike florerer på internett i alle mulige avarter. Ville konspirasjonsteorier er paradoksalt nok særlig utbredt i den muslimske verden som Breivik hater.

Det aktuelle konspirasjonsmiljøet er relativt lite. Og fra det vi vet så langt, er det ingen andre enn Breivik som har brukt vold eller oppfordret til det. Kampen mot Eurabia avhenger av massiv støtte i europeisk befolkning, og oppnåelse av støtte er hensikten bak miljøets nettsteder. Breiviks aksjon har medført det stikk motsatte. Fra et politisk og strategisk ståsted er dette trolig tidenes mest mislykkede terroraksjon. Det leder til spørsmålet om hovedmotivet snarere er stormannsgalskap og ønske om berømmelse. Også den virkelighetsfjerne volds- og ridderestetikken Breivik omgir seg med indikerer det.

Så lenge eurabiamotstanderne avstår fra vold og voldsoppfordringer har de menings- og ytringsfrihet. Men myndighetene skal selvsagt følge med. Spørsmålet er imidlertid om det er klokt å forfølge dem for deres meninger. Miljøet er lite, har marginal samfunnsappell og så langt er det ikke indikasjoner på at noen vil gå i Breiviks fotspor. Forfølgelse kan tvert i mot gi ytterligere næring til deres konspirasjonsteorier og gi miljøet en romantisk glorie av samfunnsfiender som tiltrekker nye tilhengere. Jeg tenker med oppgitthet tilbake på nittitallet der enhver kvisete skoletaper kunne oppnå VIP-status ved å iføre seg et armbind med hakekors.

Et problem med terrorister er at det er vanskelig å si hva som er årsak og hva som virkning i radikaliseringsprosessen. Hvis man har ekstreme synspunkter, er det naturlig å oppsøke tilgjengelige miljøer som går i samme retning. Den som vil sprenge abortklinikker, vil finne det naturlig å oppsøke KrF som har landets største miljø av abortmotstandere. En antiglobaliseringsterrorist vil antageligvis sveipe innom partiet Rødt. Og for en som Breivik, som vil drive væpnet motstand mot innvandring, er det naturlig å oppsøke landets største innvandringskritiske miljø – FrP. Men det betyr ikke nødvendigvis at personene blir radikalisert av disse partiene. Tvert i mot kan mye tyde på at slike miljøer kan ha en avradikaliserende effekt. Ekstremisme oppstår ofte der det mangler moderate alternativer. Det gir grunn til selvrefleksjon for de som nå angriper FrP.

Noen hevder at vi nå bør forfølge alle meninger som helt eller delvis forfektes av Breivik. Er enhver kritikk av islam eller innvandring nå en oppfordring til hat og terrorisme? Det prinsipielle svaret er selvsagt at man aldri kan forkaste et standpunkt fordi en terrorist er enig. Hva om Breivik hadde vært en rabiat miljøverner som hadde gjennomført en tilsvarende massakre på Statoils hovedkontor? Skulle vi da oppgi miljøvern og stemple Bellona som hatpropagandister?

For meg er det et tankekors at disse kravene om menings- og ytringssensur særlig kommer fra venstresiden. Jeg har sjelden sett endrede standpunkter når terror brukes som virkemiddel for saker med appell på venstrefløyen. Jeg undres derfor på om enkelte bruker denne tragedien til å kneble siviliserte motstandere. Mentaliteten kan minne litt om senator McCarthys kampanje på femtitallet, der omtrent alle med politiske standpunkter til venstre for ham selv ble ansett for medløpere for Sovjetunionen. Heldigvis følger Stoltenbergregjeringen en helt annen linje.

Det bærer også galt av sted når Gudmund Hernes i Morgenbladet 29.7 hevder at man har et ansvar for alle politiske ideer man fremmer, fordi andre tar ideen lenger, og noen tar den for langt. Finnes det et tenkelig standpunkt som ikke kan radikaliseres og deretter promoteres gjennom terror? Og hvordan skal man egentlig hindre andre å radikalisere egne synspunkter? Skal man presisere det? For eksempel slik: ”Jeg mener at skattenivået må økes med 1 % for å finansiere velferden. Men jeg presiserer at skattene ikke må økes til 100 % for det ville være kommunisme, og kommunisme kan medføre folkemord”. Blir dette normen kan samfunnsdebatten bli fryktelig omstendelig fremover.

I sitt manifest har Breivik sitert en lang rekke kjente politikere og forfattere. For eksempel Anders Fogh Rasmussen, Ayaan Hirsi Ali, Robert Spencer, Gandhi og John Stuart Mill. Det er godt mulig at Breivik har funnet disse kildene inspirerende. Men ingen deler Breiviks samfunnssyn eller ytret noe som rimeligvis kan anses som støtte til hans aksjon. Likevel krever nå mange et oppgjør. I så fall innfører man et absurd vidt medvirkningsansvar; har man på noe vis påvirket en forbryter er man skyldig enten man vil eller ikke. Den logiske konsekvensen blir at den pene jenta i miniskjørt er medskyldig i voldtekten på seg selv. Og hva gjør vi i så fall med koranen, som – uavhengig av hva man mener om selve innholdet – faktisk er inspirasjonskilde for samtlige muslimske terrorister? Skal vi nå forby både koranen og bøker som er kritisk til koranen?

Terrorisme har forekommet i nesten alle politiske retninger. I et innlegg i Aftenposten 4. juli gir forfatteren Gert Nygårdshaug god illustrasjon på ekstremistisk tankegang. Nygårdshaug forsvarer sin hylningsbro for 9/11 med en gjennomgang av USAs synderegister helt fra utryddelsen av bison og indianere, via vietnamkrigen, undertrykkelse av svarte til folkelig motstand mot Darwin. Nygårdshaugs tanker minner om Breivik. I begges hoder er religioner og stater noen slags metafysiske vesener som opptrer helt uavhengig av de innbyggere eller tilhengerne de har til enhver tid. Det USA som utryddet bisoner og holdt slaver, er for Nygårdshaug det samme landet som i dag, selv om det nå ledes av en svart president, og med en helt annen befolkning. Og i Breiviks verden er muslimene på Grorud ikke individer, men uselvstendige lemmer av nøyaktig det samme islamske vesenet som stod utenfor Wiens porter i 1683. Og siden stater og religioner er en slags tenkende vesener, kan de også straffes for sine ugjerninger, helt uavhengig av de individene som har begått dem. 9/11 er derfor en velfortjent straff for USAs historiske rasisme, selv om ingen av ofrene har medvirket, og mange av ofrene var svarte. Tilsvarende kan angrep mot muslimer i dag forsvares som gjengjeldelse mot ottomanerne og maurernes ugjerninger mange hundre år tilbake. Når mennesker ikke anses for å ha egenverdi, men bare anses som uselvstendige deler i en større sosial struktur er man gått over en farlig ideologisk grense. Praktisk talt alle politiske voldsmenn har slike ideer.

Engasjement mot hat og radikalisering er prisverdig. Men neste gang kan angrepet komme fra et helt annet hold – vi må derfor ha et vidt og prinsipielt fokus. Jeg imøteser at Nome, Fuggeli, Gule, Klassekampen m.fl. har samme holdning mot voldsoppfordring og hat fra radikale imamer og islamistiske nettsteder. For det finnes også.

Et paradoks ligger for øvrig i at mange av de ytringer som er fremmet mot angivelig hatefullhet på høyresiden, i seg selv er ganske hatske. Vi må gjerne ta en diskusjon om nivået og klimaet i integreringsdiskusjonen. Her er det syndet på alle kanter og diskusjonen er ofte lite konstruktiv. Men å antyde at 22.7 på noen måte skyldes mangel på debattetikette er total skivebom.

Islamdiskusjonen kan gjerne hvile litt nå. Men den må i gang igjen, for det er faktisk en del reelle problemstillinger knyttet til islam. Og vi bør trekke noen opp noen linjer for hva som kan aksepteres i debatten. Det som er legitimt er prinsipiell kritikk av islam som religion/ideologi og uakseptable handlinger begrunnet i islam. Det som ikke er akseptabelt er hets og negativ (eller for den saks skyld, positiv) forskjellsbehandling av muslimer. Det bør heller ikke aksepteres at noen stempler kritikk mot islam som teori, som hets mot muslimer og rasisme. Og særlig hvis man vil unngå radikalisering er slik stempling en lite klok strategi.

Klassekampens redaktør må gjerne lokalisere og tømme ekstremistiske giftdunker. Men blir han for ivrig i oppgaven risikerer han at massevis av legitime og konstruktive tanker følger med ned i sluket, og han kan etterhvert få store problemer med å fylle avisen sin med meningsfullt innhold.