Kronikk fra Klassekampen 15. desember – Om straffens hensikt

 

Nylig konkluderte de oppnevnte rettspsykiaterne med at Anders Behring Breivik var psykotisk på gjerningstiden, og derfor ikke strafferettslig tilregnelig. Konklusjonen kom overraskende på de fleste av oss. Hvorvidt vurderingen er korrekt og om den vil bli tilsidesatt har jeg ikke grunnlag for å uttale meg om. Men jeg registrerer at mange andre momentant slo fast at de sakkyndige tar feil. Det til tross for at de ikke hadde lest rapporten, ikke kjenner grunnlagsmaterialet og at de fleste kritikerne verken har utdannelse eller yrkesbakgrunn innen psykiske lidelser.

Kritikerne er spredt over et vidt spekter, fra representanter for ofrene som mener de fortjener en ansvarlig person å klandre, venstresideaktivister som desperat ser at teorien om den store høyreekstremistiske konspirasjonen smuldrer opp, hevnglade deler av høyresiden med Dirty Harry som kriminalpolitisk ledestjerne til psykiatriske pasienter som mener psykiatrien er en form for statlig undertrykking av annerledestenkende.

Reaksjonene sier også noe om hvordan vi som individer og samfunn er på de grunnleggende spørsmålene rundt psykisk sykdom, fri vilje og straff.

De fleste mennesker oppfatter seg intuitivt som aktører med fri vilje og man bedømmer gjerne andres handlinger og moral basert på denne forutsetningen. Utgangspunktet for de fleste er at den som uberettiget skader andre, har valgt det selv, og da fortjener straff.

Psykiatri og psykologi har imidlertid et annet utgangspunkt – hjernen og psyken anses som et objekt, underlagt lover om årsak og virkning, som alt annet i universet. Og vitenskapen har klart vist at adferd og handlinger faktisk skyldes fysiske prosesser i hjernen. Under hjernekirurgi har pasienter fått elektriske impulser inn i senteret i hjernen som styrer sinne (periaqueductal gray) , noe som umiddelbart og uten noen annen grunn utløser et raserianfall. Anfallet opphører umiddelbart når strømmen skrus av. Andre følelser som sult, kjærlighet, jaktlyst, sjalusi osv. er styrt utfra samme virkemåter. Konseptet fri vilje er meningsløst i en vitenskapelig sammenheng.

Psykopater er en betegnelse på mennesker uten empati, anger og med et egosentrisk og manipulativt handlingsmønster. De anslås å utgjøre 1-3 % av befolkningen. Undersøkelser fra USA indikerer at gruppen utgjør 20-30 % av innsatte i fengsler og at psykopater begår 50 % av all grov kriminalitet. Eksperimenter med hjerneskanning viser at psykopater ikke får noen følelsesmessig reaksjoner av krenkelser mot andre mennesker som normale individer føler opprørende. Dersom mangelen på empati skyldes organiske forhold i hjernen kan det spørres om psykopater burde anses for strafferettlig utilregnelige. Det kan hevdes at de ikke kan hjelpe for sin væremåte. Så vidt jeg vet er det ingen land som anser psykopati som strafferettslig frifinnelsesgrunn. Og med god grunn. Nettopp ovenfor personer uten empati kan straff være hensiktsmessig for å påvirke adferden. Den som ikke på egenhånd kjenner ubehag ved å skade andre, bør påføres ubehag gjennom straff .

Spørsmålet om fri vilje har egentlig liten eller ingen betydning i forhold til straffens begrunnelse. Det avgjørende er om straffen virker. Det er ingen tvil om at mennesker, i som alle andre pattedyr kan påvirkes gjennom ubehag. Brent barn skyr ilden – uavhengig av om barnet har fri vilje. Hensikten er at straffen både skal virke avskrekkende overfor den som straffes (individualprevensjon) og overfor andre potensielle lovbrytere (allmennprevensjon). Straff har imidlertid ingen hensikt overfor den som ikke lar seg påvirke. Men for å beskytte samfunnet mot upåvirkelige skadevoldere kan selvsagt forvaring eller andre kontrolltiltak være nødvendig.

I norsk rett er psykose det viktigste grunnlaget for strafferettslig utilregnelighet. Tross navnelikheten har denne tilstanden ingenting med psykopati å gjøre. Psykose defineres i strafferetten som en tilstand der individet er uten evne til realistisk vurdering av sitt forhold til omverdenen – det vil si manglende kontroll over tanker, følelser og handlinger Nå er det vel intet menneske som har et 100 % realistisk forhold til omverdenen. Men psykose omfatter bare alvorlige tilfeller der en person ikke evner å ta virkeligheten inn over seg på normal måte. Spørsmålet om psykose vil ofte måtte vurderes utfra ytre omstendigheter, dvs. samtaler med observanden og tolking av dennes adferd og handlinger basert på vitnebeskrivelser m.v. Ofte kan ikke spørsmålet avgjøres med sikkerhet. Høyesterett har lagt til grunn at dersom det foreligger rimelig tvil som tilsier at tiltalte kan være psykotisk, så skal vedkommende anses som utilregnelig. Det kreves imidlertid mer tvil for å frifinne på dette grunnlag enn i spørsmålet om tiltalte i det hele tatt har begått den straffbare handlingen.

Etter norsk rett medfører psykose på gjerningstiden per definisjon utilregnelighet (det biologiske prinsipp). De fleste andre land krever derimot at det er påvist en sammenheng mellom psykosen og den rettsstridige handlingen (det psykologiske prinsipp). Mange – inkludert fremstående psykiatere og psykologer – mener at det psykologiske prinsipp bør innføres også i Norge. Og etter den psykiatriske rapporten om Breivik har kravet økt i oppslutning. Gode grunner taler imidlertid for å beholde dagens system. Vanlig oppfatning er at psykose rammer hele pasientens personlighet. Å vurdere hvorvidt det er sammenheng mellom sykdommen og handlingen medfører derfor at retten og de sakkyndige må begi seg inn i et vagt og uoversiktlig tema, der vurderingene lett vil bli spekulative og tilfeldige. Et avgjørende poeng for min del er, som nevnt ovenfor, at straff bare har en hensikt overfor personer som lar seg påvirke av trusselen om straff. Spørsmålet blir da om faren for å bli straffet vil kunne avskrekke en psykotisk person. Man kan for eksempel tenke seg en person som begår overlagte drap etter hallusinasjoner om instruksjoner fra gud. Samtidig vet gjerningsmannen at drap er straffbart etter norsk lov, og at han blir fengslet inn hvis han blir tatt. Her kan man resonnere med at personen fortjener straff fordi han visste det han gjorde var ulovlig. Men den som tror han handler etter direkte ordre fra Vårherre, lar seg neppe affisere av verdslige bagateller som den norske straffeloven og norsk rettsvesen. Og i så fall har straffen ingen hensikt. Samfunnet har selvsagt all mulig grunn til å beskytte seg mot en slik person, men det kan vi gjøre gjennom forvaring.

Reaksjonene mot psykiaternes rapport berører også det grunnleggende spørsmålet om hvordan samfunnet betrakter psykiske lidelser. Dette er fortsatt et tabuemne. Innen medisinen er det ingen prinsipiell forskjell på psykiatrisk og somatisk sykdom. Begge deler dreier seg om funksjonssvikt i fysiske organer. Mange av oss oppfatter imidlertid psykiske lidelser som noe vesensforskjellig fra andre sykdommer og skader. Dersom en person lammes i beina etter en trafikkulykke, møtes offeret av de fleste med medfølelse og respekt. Men en trafikkulykke kan også medføre hjerneskade som drastisk endrer adferd; en balansert og snill familiefar kan bli voldelig og forgripe seg mot sine barn. De færreste har medfølelse og respekt for en slik person. Antagelig skyldes det at vi på et grunnleggende plan oppfatter vår adferd som noe vi selv har valgt og bærer ansvaret for. Det er vanskelig å forestille seg at personligheten vår endres; at selve selvet blir et annet. Rent intellektuelt kan man nok forstå at personlighetsendring er mulig, men tanken er ubehagelig. Og det ubehaget kan medføre at vi skyver de mentalt syke fra oss. Disse menneskene er noe helt annet enn oss friske, bortimot en annen rase. Det er en lite human holdning, og det gir dårlig grunnlag for innsikt i egen psyke og mentale helse.

Det ligger selvsagt mye psykologi også i reaksjonene mot psykiaternes rapport. Alle mennesker har medfødt hevntrang. Hevn er menneskenaturens evolusjonært utviklede straffesystem. 22. juli-angrepene var på mange måter et angrep på selve samfunnet. Dermed kan hele Norges befolkning med en viss rett føle seg som ofre og derved berettiget til hevn. Selv om hevntrangen er forståelig, er ikke primærhensikten med et sivilisert og moderne straffesystem å utøve hevn på ofrenes vegne. Men for at straffesystemet skal ha legitimitet og for å unngå private hevnaksjoner, er det imidlertid viktig at ofrene og allmennheten oppfatter systemet som rettferdig. Dette kan imidlertid ikke begrunne straffing av personer som de beste grunner taler for å anse som utilregnelige.

Mange har nok også sett frem til at straffesaken mot Breivik skulle ha en terapeutisk, rensende effekt, både overfor de direkte ofrene spesielt og den øvrige befolkningen mer generelt. Men når temaet i rettsforhandlingene ikke lenger er skyld og straff overfor en rasjonell gjerningsmann, men et spørsmål om sykdom, svekkes den gruppeterapeutiske effekten. Til dette er å si at hensikten med straffesystemet heller ikke er å drive offerterapi. Vi må finne andre arenaer og metoder for å dekke det behovet.

For mange er det nok vanskelig å svelge at den mest traumatiske begivenheten i Norge etter krigen kan skyldes en helt uviktig person og hans helt særegne hjerne. Mange har presentert teorier om en stor voldelig, høyreekstremistisk bevegelse i Norge og Europa for øvrig, og der 22.7-angrepet anses som en naturlig konsekvens. Diskusjonen minner om debatten etter Palmedrapet i Sverige, der mange har hatt problemer med å godta at landets statsminister sannsynligvis ble drept av en ubetydelig fyllik han tilfeldigvis møtte på gata. I stedet lagde de stadig mer fantasifulle teorier om nazikonspirasjoner i politiet og James Bond-aktige angrep fra fremmede makter. Det er tydeligvis tungt å erkjenne at viktige hendelser ikke trenger å ha tilsvarende viktige årsaker. Kanskje er det den tyngste og viktigste innsikten samfunnet kan trekke ut av 22. juli.

Om eirik vinje

Denne bloggen inneholder tekster opprinnelig publisert andre steder om jus, vin og og alt mulig annet bloggeren finner interessant.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s