Misforstått forbrukervern (Kronikk fra Aftenposten 19. september 2006)

Forbrukerrådets direktør, Randi Flesland

 

De siste 20 år har det skjedd en ganske stille revolusjon i norsk kontraktsrett. Mens det tidligere stort sett var avtalefrihet, er nå de fleste avtaletyper detaljregulert med et sterkt forbrukervern.

Samtidig er det opprettet et aktivistisk forbrukerbyråkrati med et medieprofilert forbrukerombud og forbrukerråd i spissen.Mye av dette er av det gode. Kundene får i større grad korrekt og tilstrekkelig informasjon fra selgersiden. Useriøse aktører lukes lettere ut. Ofte har ikke vanlige forbrukere tilstrekkelig forutsetninger til selv å vurdere skadelighet og risiko ved en vare, f.eks. knyttet til tilsetningsstoffer i mat eller sikkerhet ved biler; da er selvsagt lovpålagte krav nødvendige. Dessuten kan verneregler fungere som en fornuftig tapspulverisering, f.eks. ved at de svært få som rammes av blodpropp etter p-pillebruk får erstatning av produsenten, som dekker seg gjennom (marginalt) høyere pris som belastes samtlige kunder.

Strengere regler.

Mye kan imidlertid tyde på at denne utviklingen nå har gått altfor langt. Det er en elementær økonomisk lov at strengere krav til et produkt normalt betyr høyere pris, eller i ekstreme tilfeller: At ingen tilbyr produktet. Det kan imidlertid se ut som forbrukermyndighetene og markeringslystne politikere er blind for denne sammenhengen, og tror at næringslivet kan pålegges ubegrenset med ulemper og kostnader uten følger for pris og tilbud. Denne effekten forsterkes ved at forslag til strengere regler ofte applauderes kritikkløst i mediene.I min tid som ansatt i Justisdepartementets lovavdeling var det en del av hverdagen å slite med næringsfiendtlige holdninger fra forbrukermyndighetene. Man kunne bl.a. fra presumptivt seriøse etater motta forslag som at forbrukere skulle ha 14 dagers angrerett ved kjøp av aksjer over Internett! Det var tungt å få frem budskapet om at det var det samme som å forby slik handel.

Domstolene.

Troen på at tilbydersiden kan pålegges stadig større forpliktelser uten konsekvenser for kundene synes å ha spredt seg til domstolene. I 2002 ble et trafikkoffer tilkjent erstatning på 11 millioner kr. i Høyesterett fra et bilforsikringsselskap, basert på utgifter til hjelp og støtte som ligger høyt over det som gis fra det offentlige helsevesen. Sammenligningen med offentlige ytelser er relevant fordi tvungen ansvarsforsikring på bil er noe som belastes de fleste norske familier. Ordningen har derfor reelt sett preg av en ulykkeserstatning finansiert gjennom en relativt jevn skattlegging av mesteparten av befolkningen.I mediene ble saken nesten utelukkende fremstilt som den lille kvinnes seier over det store rike forsikringsselskapet. På kort sikt var det selvsagt korrekt. På lengre sikt var dommen antagelig en seier for forsikringsbransjen. Når utbetalingsnivået blir høyere, er det rimelig å anta at premieinntektene øker tilsvarende og normalt derved også selskapenes profitt. Kanskje var domsresultatet likevel greit, men at alminnelige bileiere blir belastet de økte utgiftene ble i liten grad synliggjort i dommen eller i medieomtalen av saken.

Misbruk av kort.

Sterkt urimelig blir det også når kundefellesskapet pålegges å betale for direkte idioti og uærlighet hos enkeltkunder. Dette er tilfelle etter finansavtalelovens regler om kundens ansvar for andres misbruk av kundens betalingskort. At loven har en generell ansvarsgrense på 800 kr. for unnskyldelige feil, fremstår som fornuftig, jf. tanken om tapspulverisering. Det er imidlertid uforståelig at det også er en ansvarsgrense på 8000 kr. for kunder som opptrer grovt uaktsomt. Dette medfører f.eks. at man kan tillate seg å låne ut sitt kort til en ukjent person man møter på gaten, og når personen forsvinner med kortet, kan man la banken og derigjennom andre kunder dekke store tap. Et annet problem er at de lovbestemte krav til kundeinformasjon til dels er blitt så overdrevne at det virker mot sin hensikt. Som forsikrings- eller bankkunde overdynges man i dag med lovpålagt informasjon om alle tenkelig detaljer, slik at det er vanskelig å få med seg essensen i tilbudet eller å sammenligne ulike tilbud.

Svekket konkurranse.

En ytterligere konsekvens av et tungt og til dels særnorsk regelverk er at dette vanskeliggjør nyetableringer i markedet, følgelig svekkes konkurransen. Spørsmålet er om politikerne etter hvert vil forstå at ut fra dagens regelverk, vil ofte den beste måten å bedre forbrukernes tilgang på varer og tjenester på være å svekke det rettslige forbrukervernet. Inntil det skjer, er undertegnede takknemlig for den indirekte statlige subsidiering av meg selv og andre advokater som ligger i å stille stadig strengere og mer rigide krav overfor våre næringsdrivende klienter.

Om eirik vinje

Denne bloggen inneholder tekster opprinnelig publisert andre steder om jus, vin og og alt mulig annet bloggeren finner interessant.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Misforstått forbrukervern (Kronikk fra Aftenposten 19. september 2006)

  1. eirik vinje sier:

    Tilsvar til kronikken fra direktøren i Forbrukerrådet, Erik Lund-Isaksen:

    http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Forbrukervern-for-de-svake-6417505.html

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s