Et evig problem for oss alle er valget mellom en lange rekke gode formål å bruke begrenset tid og ressurser på. Man vil gjøre karriere, dyrke familie og vennskap, trene frem en sexy kropp, nyte mat og drikke, reise jorda rundt osv. Men alt kan ikke realiseres maksimalt, og da må det prioriteres. Dette vet alle åndsfriske individer fra de er ca. fem år.

Den jernharde prioriteringsloven gjelder selvsagt også i samfunnet som helhet. Men politikere later ofte som samtlige gode formål kan tilgodeses maksimalt samtidig. Alle driver med dette, men norsk venstreside er spesielt realitetsfornektende. For dem foregår den politiske kampen på en rett akse mellom godt og ondt. Slik sett har venstresiden pussig nok et verdensbilde som ligner hollywoodfilmene de elsker å hate.

La oss ta et sentralt eksempel. De rødgrønne har som to av sine fremste mål å kjempe mot fattigdom og for miljøet. De hevder at det omtrent er samme sak som kan løses med same tiltak. Derfor ble Erik Solheim i sin tid utpekt til minister både for miljø og utvikling. Et eksempel på hvordan fattigdom og miljø kobles sammen er at staten bruker en del av CO2-avgiften på flyreiser til vaksiner og medisiner i U-land.

Men er dette samme sak?

Klimakrisen har selvsagt komplekse årsaker. Men fundamentalt sett er problemet stigende befolkning og økt ressursforbruk per person. Jo større totalforbruk, jo verre for miljøet. Alle typer forbruk er selvsagt ikke like ille, men generelt er forbruk mer eller mindre negativt. Å gjøre en person mindre fattig betyr nærmest per definisjon å øke forbruket, noe som altså skader miljøet. For å sette det på spissen: At folk dør av enkelt kurerbare sykdommer er grusomt, men det er en gevinst for klimaet. Og å bekjempe epidemier i Afrika øker faktisk utslippet av klimagasser.

Særlig miljøskadelig er det når fattigdom bekjempes ved omfordeling fra rike til fattige. Grunnen er at det såkalte marginalforbruket synker med økt rikdom. Gir man 100 kr til de 10 % rikeste i samfunnet, vil de kanskje bruke 80, og spare 20 kr. Gir du derimot 100 kroner til de 10 % fattigste, bruker de 100 kr, ganske enkelt fordi de trenger hver krone. I tillegg kommer at luksusforbruk målt i verdi ofte forurenser mindre enn nødvendig forbruk. Å bruke 2 millioner på en ferrari er mye mindre klimabelastende enn å bruke beløpet på 400 mopeder til bønder i Bangladesh. Og det er mer miljøvennlig om Kjell Inge Røkke kjøper en ny yacht enn om han sprer pengene på titusenvis av ansatte i Aker, som deretter bruker lønnen på sydenturer og nye biler. Et samfunn med en liten styrtrik elite og en stor underklasse er faktisk best for miljøet. Og den største trusselen mot klimaet i dag er fremveksten av en stor kjøpesterk middelklasse i utviklingsland. Selvsagt fortjener denne velstand like mye som oss i Vesten; det benektes ikke at fattigdom normalt er urettferdig. Men rettferdighet og miljøvern er ikke synonymer. Et ekstremt eksempel på det er de to verdenskrigene. Begge medførte enorme menneskelige lidelser, samtidig har krigene bremset global oppvarming på grunn av mindre befolkning, forurensende infrastruktur og forbruk.

Menneskerettigheter er blitt en sekulær helligdom, som den norske staten misjonerer for med patos til alle som orker å høre. Slike rettigheter er vel og bra, men kan konflikt med andre hensyn. Som eksempel kan nevnes den indiske befolkningseksplosjonen som truer både miljø, velferd og fred. Etterhvert kan det bli helt nødvendig for indiske myndigheter å bruke metoder som krenker individets rettigheter. Kina har allerede spart kloden for 300 millioner innbyggere med sin brutale ettbarnspolitikk. For norske politikere er imidlertid menneskerettigheter utelukkende et gode – i hvertfall i utlandet. Og miljøvernminister Solhjell snakker aldri om befolkningsbegrensing. Han predikerer i stedet at klimakrisen skal løses på grünerløkkahipt vis gjennom svært synlige, men ineffektive, eller skadelige tiltak som kildesortering, vindmøller, el-biler og økologisk mat. Slikt er miljøestetikk, ikke miljøpolitikk. SV er også varm tilhenger av innvandring fra tredje verden, noe som medfører en ekstrem forbruksvekst for innvandrerne. Samtidig driver venstresiden demonisering av etniske europeere som årsaken til alle miljøproblemer. Og europeisk forbruk er selvsagt en stor belastning. På den annen side synker antallet etniske europeere. Og mange europeiske land – som Norge – er tynt befolket. Dersom man måler i karbonutslipp per arealenhet har faktisk Pakistan 70 % høyere utslipp enn Norge. Gjennom innvandring kombineres imidlertid europeisk forbruksnivå med asiatisk fertilitetsnivå, noe som kan bli katastrofalt.

Hva er så poenget med dette? Mest mulig fattigdom, avvikling av menneskerettigheter og folkemord som miljøpolitiske virkemiddel? Overhodet ikke. Poenget er at det er politikernes jobb å gjøre ærlige og tydelige prioriteringer mellom motstridende gode formål. Det betyr at Regjeringen må velge om den vil prioritere miljø eller kampen mot fattigdom, eventuelt kan den gjøre litt av begge deler. Og Regjeringen må gjerne vaksinere barn i Afrika. Bare kutt ut pratet om at slike velgjerninger også redder klimaet – for det gjør det ikke.