Kan vi lære noe av Mandela? (kronikk i Aftenposten 27. desember)

545x550

Har vi lære noe av Mandela?

De siste ukene har politikere og mediekommentatorer kjempet med nebb og klør for størst mulig moralsk eierandel i Nelson Mandela. Budskapet som blir repetert til kjedsommelighet er at Mandela er et forbilde for oss alle. Det ubesvarte spørsmålet er hva vi konkret skal lære av ham.

Med dette spørsmålet mener jeg på ingen måte underkjenne Mandela og hans livsverk. Han beholdt integriteten som motstandsmann gjennom 27 års innesperring for deretter overta som demokratisk valgt president i en prosess helt uten vold og hevn. Det viser en enorm psykisk styrke, strategisk klokskap, samt evne til å skape tillit hos apartheidstyret, som til slutt ga fra seg makten frivillig.

Nelson Mandela begynte med et mål om å styrte det hvite minoritetsstyret ved vold og etablere en sovjetvennlig kommuniststat, men endte opp som forkjemper for ikke-vold, frihet og toleranse. Strategisk og ideologisk er han sterkt inspirert av Mahatma Gandhi som gjennom passiv motstand kjempet for Indias frigjøring fra britisk kolonivelde.

Det er imidlertid vanskelig å se at Gandhis og Mandelas metode har veldig bred nytteverdi.

Overfor den helt hensynsløse overgriper er ikke-voldelig motstandskamp hensiktsløst. F.eks. ville det vært umulig å bekjempe Hitler eller Djengis Kahn gjennom passiv protest. En sultestreik i Auschwitz ville bare spart bødlene for arbeid. Gandhi og Mandela vant frem fordi deres respektive motstandere hadde en viss grad av anstendighet og at de brydde seg omverdenens oppfatning.

Det britiske imperiet var allerede under utfasing da Gandhi kom på banen. Etter første verdenskrig ble det innført allmenn stemmerett i Storbritannia. Og fra da av ble stadig vanskeligere å forsvare at innbyggerne i koloniene ikke skulle ha samme selvbestemmelsesrett. Og etter andre verdenskrigs rasistiske ragnarok ble det moralsk umulig å opprettholde besittelser i tredje verden basert på et prinsipp om europeisk overlegenhet. Avkoloniseringen skyldtes ikke primært at de innfødtes motstandskamp var så suksessfull, men hovedsakelig britenes manglende vilje til å fortsette. Gandhis metode var basert på å synliggjøre urettferdigheten for britene. Ikke-voldelig motstandskamp har primært effekt dersom overgriperen får samvittighetskvaler og/eller frykt for dårlig omdømme fordi offerets passivitet tydeliggjør hans egen ugjerning. Hadde noen prøvd seg på Gandhis metode 100 år tidligere ville motstanden brutalt ha blitt slått tilbake av et selvsikkert og herdet Storbritannia på høyden av sitt imperium. Og britene hadde uansett forlatt India, men kanskje fremskyndet Gandhi prosessen litt.

Avviklingen av apartheid har mange likhetstrekk med oppløsningen av koloniene. Til tross for rasismen hadde apartheidregimet humane trekk. Blant den hvite minoriteten var det et fritt demokrati, og raseskillet ble stadig mer internt omstridt. Sør-Afrika var på sett og vis en rettsstat og statens undertrykkelse svarte flertallet ble – med noen grove unntak – utøvet med en viss moderasjon. I hvertfall hvis vi sammenligner med de verste regimer i det tyvende århundre. Jeg skriver ikke dette for å forsvare apartheid, men for vise grunnlaget for at Mandela vant frem. Han kjempet mot motstandere som anså seg selv som en del av det vestlige kulturfellesskap, og som lot seg prege av verdens oppfatning. Uten denne forutsetningen ville Mandelas strategi basert på ikke-vold og forsoning vært nytteløs.

Poenget tydeliggjøres om vi sammenligner med Dalai Lama, en frihetskjemper som til dels følger samme metode som Gandhi/Mandela. Kinesernes fremferd i Tibet er vel så ille som apartheidpolitikken i Sør-Afrika. Et fredelig fjellfolk blir utsatt for en brutal okkupasjon og påtvunget kulturell assimilasjon med Kina. Men Dalai Lamas ikke-voldelige innstilling og vilje til kompromiss og forsoning ser ut til å være uten effekt. Tibetanernes lidelse biter overhodet ikke på et nasjonalistisk diktatur med stigende selvtillit i takt med verdens økende avhengighet av Kinas økonomi. Den vestlige støtten til Dalai Lama er sviktende og stadig mer symbolsk. Vesten boikottet Sør-Afrika fordi den hadde råd til det. Dessuten passet boikotten av rasister av europeisk opprinnelse utmerket inn i det rådende selvpiskingsnarrativet i vestlig intelligensia. Derfor får Dalai Lama får bare lunken støtte fra europeiske aktivister, som er dyktige til å økonomisere med solidariteten og forargelsen når undertrykkerne har en annen hudfarge enn dem selv. Dessuten vil også aktivister nødig gi avkall på billige kinesiske joggesko og flatskjermer. Det meste tyder på at Dalai Lamas passive motstandsstrategi mislykkes kapitalt – fordi han har en helt annen kamp og motstander enn Gandhi og Mandela.

Gandhis og Mandelas motstandsmetode fungerer heller ikke i et åpent demokrati. Under en slik styreform har alle parter prinsipielt sett samme moralske legitimitet, og politikken utformes gjennom saklig argumentasjon og pragmatiske kompromisser. Demokratiet er ingen arena for feilfrie helter. En resultatorientert politiker med makt vil nødvendigvis begå feil eller foreta etisk tvilsomme beslutninger. Når Mandela fremstår som moralsk feilfri skyldes det at hans motstand var basert på passivitet. Han satt isolert på Robben Island uten å kunne handle, dermed kunne ha heller ikke begå feil. Slik sett var det paradoksalt sett apartheidstyret som skapte Mandela til et nesten kristusaktig ikon. En Mandela i frihet ville ikke hatt den samme auraen av edelt offer, og han ville nødvendigvis måtte tatt aktive valg, som ville gjort ham mer omdiskutert. Nelson Mandela fikk derfor en krevende overgang fra tilbedt motstandshelt til valgt president i land med enorme utfordringer, og skyhøye forventninger fra det svarte flertallet. Muligens gjorde det ham litt overordnet og passiv i praktiske politisk arbeid. Han innrømmet betydelige feilgrep, f.eks. i håndteringen av aidsepidemien. Og han ytret selv ønske om å trekke seg ut av politikken «mens det fortsatt er et eller to mennesker som beundrer meg».

Lignende utfordringer møter Aung San Suu Kyi i et demokratisk Burma. I likhet med Mandela har Suu Kyi blitt frigjøringshelt gjennom passiv motstand under langvarig innesperring. Statusen som samlende nasjonalsymbol kan imidlertid bli umulig å kombinere med praktisk politikk i et land med store etniske og religiøse spenninger. Alternativene hennes kan bli å miste kredibilitet i folket eller å trekke seg tilbake som en slags symbolsk monark.

I Norge er Gandhis ikke-voldslære blitt predikert med religiøs patos av blant andre Arne Næss og Johan Galtung, som ser den som et moralsk og strategisk overlegent verktøy i enhver konflikt. Og disse tankene har fått dypt fotfeste i akademia og hos venstresideaktivister. I det moderne Norge er det imidlertid vanskelig å se hvordan Gandhi, Mandela og Suu Kyi kan tjene som praktiske forbilder. De kjempet i en kamp der de hadde rettferdigheten fullstendig på sin side. Slike kamper er sjeldne i dagens Norge. Faren med å bruke Mandela og Gandhi som idol er at det kan gi tro på egen ufeilbarlighet, og at man stempler meningsmotstanderen som umoralske og slutter å lytte til dem. Brennende idealisme er faktisk ikke et udelt gode; ser vi på de siste hundre års europeisk historie er de uselviske idealistene et minst like stort problem som de prinsippløse egoistene. Kanskje skyldes den selvgode moralismen som til dels preger norsk venstreaktivister at de tror de kjemper en sammenlignbar kamp som Mandela og lignende frigjøringshelter. Ytre venstre prøver hvertfall stadig å skape en illusjon av at de representerer det undertrykkede folket. Det slutter aldri å forundre meg at tungt universitetsutdannede mennesker synes det er en hensiktsmessig kommunikasjonsform å skrive slagord på en plakat og innta gaten i flokk, når mediene og politiske fora står til fri disposisjon for alle som gidder å mene noe.

Nordmenn bør altså vurdere mer relevante idealer enn demokratiseringshelter fra den tredje verden. For vi har faktisk behov for politiske forbilder i et land der de tre foregående statsministrene ikke har hatt noe hatt noe annet mål enn å bli statsminister. På facebooksiden sin har Jens Stoltenberg nå drevet hemningsløs mandelahylling 14 dager i strekk. Det blir noe tomt og litt trist over hyllesten. Stoltenberg har tapt et valg etter å ha styrt landet åtte år uten noe prosjekt eller retning. Det virker som om han vil fylle det politiske tomrommet med å klistre seg på en frigjøringshelt han egentlig har lite til felles med. Burde ikke Jens i stedet finne forbilde som kan vise hvordan man skal gjennomføre praktisk politikk i Norge i dag? Gro Harlem Brundtland kunne f.eks. være et godt forslag.

Om eirik vinje

Denne bloggen inneholder tekster opprinnelig publisert andre steder om jus, vin og og alt mulig annet bloggeren finner interessant.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s