Vin fra Vindens Datter – reisebrev fra Pantelleria (artikkel publisert i Vinforum mai 2013)

Foto: Anna Huerta, www.annahuerta.com

Foto: Anna Huerta, http://www.annahuerta.com

Pantelleria ligger 100 kilometer syd for Sicilia og bare 60 kilometer fra Tunis. Vulkanøya på 83 kvadratkilometer og med knapt 8000 fastboende fremstår i dag som velegnet dersom noen skulle finne på å lage en italiensk versjon av «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Historisk ligger imidlertid dette midt i et av de viktigste maritime veikryssene i Europa – mellom Afrika og Europa, og i stredet som adskiller det østlige og det vestlige Middelhav. Listen over øybesittere er derfor lang, og inkluderer blant annet fønikere, romere, arabere, normannere og spanjoler, før Pantelleria endte opp som en kommune under provinsen Trapani på Sicilia.

Pantelleria var et viktig strategisk punkt ved de alliertes invasjon av Sicilia i 1943, da mesteparten av førkrigsbebyggelsen ble bombet bort. Sammenlignet med resten av Italia har derfor øya det store fortrinn at besøkende kan nyte livet uten dårlig samvittighet over at man ikke kultiverer seg selv gjennom besøk i lokale ruiner, museer og kirker.

Språklig og ellers er øya blitt en kulturell del av Sicilia. Det innebærer at kjøkkenet stort sett er likt som på vestkysten av Sicilia; fisk, blekksprut, friske grønnsaker og pasta er sentrale ingredienser. Det arabiske henger imidlertid igjen i stedsnavnene – herunder navnet på selve øya som er avledet av «Bent El Riah» – vindens datter. Navnet skyldes den sterke havbrisen som nesten kontinuerlig stryker over øya, og gjør sommerklimaet mindre bakende enn på selve Sicilia. Arven etter araberne synes også i de flate steinhusene kalt dammusi som de fleste innbyggerne bor i, og som beskytter både mot sol og vind.

Vinproduksjonen på øya sies å være innført av fønikerne, og legenden vil ha det til at metoden for å lage passito av tørkede druer skal ha blitt funnet opp av Magone, en av offiserene til general Hannibal. Og ifølge gresk mytologi skulle den føniske gudinnen Tanit ha forført Apollo ved å erstatte gudenektaren ambrosia i kruset hans med passito fra Pantelleria. Den lille øya har altså vært viden berømt for sin søtvin i over 2000 år.

Pantelleria består gjennomgående av svarte vulkanske klipper, og det er flere steder geotermisk aktivitet i form av varme kilder. Jordsmonnet gir stor frodighet, og vinranker finnes overalt på øya; også langt oppover fjellene som strekker seg over 800 meter. På grunn av det kuperte landskapet og mangel på automatisert vanning er vindyrking ekstremt arbeidsintensiv, og produksjonen er derfor i dag bare en liten brøkdel av hva den var noen tiår tilbake. Nå står mange av vinrankene igjen som villvekster som aldri høstes. Den resterende kommersielle vinproduksjonen er imidlertid av gjennomgående svært høyt kvalitetsnivå. Flere vinhus fra det sentrale Sicilia har stiftet filialer på Pantelleria, herunder Donnafugata og marsalafamiliene Pellegrino og De Bartoli. Dessuten finnes en rekke helt lokale vinmakere som Abraxas, Ferrandes og Salvatore Murana. En kuriositet er den utmerkede passitoen Sangue d’Oro produsert av James Bond-piken (fra For Your Eyes Only) med det vinøse navnet Carole Bouquet.

Zibbibo er den eneste druen som er godkjent for DOC-produksjon av søtvin på Pantelleria. I arabisk tid ble druesorten brukt til å dyrke rosiner. Derav navnet, som er avledet av det arabiske ordet for rosin (zibibb). Et annet av mange navn på druesorten er Muscat fra Alexandria. Arten er av eldgammelt nordafrikansk opphav, og det sistnevnte navnet skyldes at druen er kjent fra vinproduksjon i det gamle Egypt. Dronning Kleopatra skal visstnok ha foretrukket vin fra denne druesorten dyrket på Samos, der den fortsatt produseres. Druesorten er viktig i søtvinsproduksjon i Spania og Portugal, der den selges under forskjellige versjoner av navnet Moscatel.

Rundt 1990 introduserte De Bartoli en tørr utgave av zibbibo, og etter hvert har også flere andre produsenter fulgt etter. I tørr utgave har zibbibo en slående likhet med gewürztraminer, med sterkt parfymert duft av roser og lav syre. Den tørre utgaven av zibibbo kunne nok være en fin match til thaimat, men er malplassert i det enerådende middelhavskjøkkenet på Pantelleria. Det var ingen av vinmakerne vi snakket med som hadde store ambisjoner på vegne av tørr zibibbovin, og den fremsto mest om et biprodukt basert på mottoet om at «man tager hvad man haver«. Og i det følgende skal vi fokusere på Pantellerias søtviner, som spiller den definitive hovedrollen.

Moscato de Pantelleria fikk DOC-klassifisering i 1971. Søtvinen finnes i to graderinger: ordinær Moscato de Pantelleria og Passito de Pantelleria. Sistnevnte er den mest eksklusive, og lages ved at druematerialet tørkes i varierende grad. De fleste produsenter tørker på tradisjonelt vis, ved å legge druene ut i solen i ca. tre uker, mens enkelte av de større produsentene visstnok bruker innendørs tørkerom. En særregen, ganske sjelden versjon er Passito Liquoroso med spritforsterkning.

Regelverket krever at passito har minst 14% alkohol. Normalt har vinen dertil over 100 gram restsukker per liter. På grunn av klimaet oppnår man i praksis alltid full modningsgrad på druene. Derfor er det liten naturlig årgangsvariasjon. Et risikomoment er imidlertid at værforholdene kan ødelegge tørkingen.

Foto: Anna Huerta (www. annahuerta.com)

Foto: Anna Huerta (www. annahuerta.com)

Passito er normalt svært søt med lav syre og ravaktig farge. De vanlige aromaassosiasjonene er rosin, aprikos, sitrus og orientalske krydder. De fleste produsentene lagrer vinene 4–6 år før salg. Vinen er svært holdbar, men på grunn av den lave syren er det lite å vinne på ytterligere lagring. På Pantelleria drikkes normalt passito som meditasjonsvin etter måltidet. Den matcher også utmerket lokale cannoli og andre småkaker, samt blåmuggost.

Sommeren 2012 hadde vi gleden av å møte tre av Pantellerias dyktigste vinmakere, men som for øvrig hadde svært så forskjellig personlighet og vinfilosofi.

Salvatore Murana er antagelig den mest anerkjente av Pantellerias vinmakere. Han er fjerde generasjons vinmaker, men den første som selger vin under eget navn. Siden 70-tallet, da han tok over, har han også utvidet arealene betydelig. Han lager et bredt spekter av vin, herunder tørr hvit- og rødvin, samt olivenolje av god kvalitet. Men hans renomé skyldes passito. Murana er – så vidt vites – den eneste på Pantelleria som produserer flere enkeltmarkspassitioer; nemlig Mueggen og Khamma fra østsiden, og Martignana fra sydøst. Sistnevnte regnes av mange som øyas ypperste vin, og er i mange årganger blitt premiert med tre glass i Gambero Rosso. Og også i vår smakning skilte martignana seg ut som den mest konsentrerte og karakterfulle av de tre. De tre enkeltmarkspassitoene utgjør en årlig produksjon på 35 000 halvlitersflasker. I tillegg lages en moscato kalt Turbe i 20 000 flasker.

Salvatore Murana og undertegnede (foto. Anna Huerta, www.annahuerta.com)

Salvatore Murana og undertegnede (foto. Anna Huerta, http://www.annahuerta.com)

Murana fremstår nesten som en tegneseriekarikatur av en italiener: korpulent, gestikulerende og med et dramatisk sinnelag. Innledningsvis spør jeg ham om han dyrker økologisk. For undertegnede er ikke dette avgjørende; men av erfaring vet jeg at dette er et nyttig innledende spørsmål. De fleste vinmakere i dag har en engasjert mening om økologisk eller biodynamisk dyrking, og det vil ofte gi god veiledning i hvordan de selv lager vin. Muranas svar er at «alt her kommer fra Gud» mens han med gravalvorlig mine stikker pekefinger rett opp i været. Senere kommer det imidlertid diskret frem at det er nødvendig å gi Vårherre en liten hjelpende hånd med sprøytemiddelflasken.

Murana omtaler poetisk passito som en varmevin (vino de calore); i motsetning til de han omtaler som lysviner (vini de luce), som omfatter sauternes og eiswein. Han innrømmer at sistnevnte kategori kan ha mer kompleksitet og subtilitet, mens poenget med passito ligger i kraften og varmen.

Salvatore Ferrandes står i skarp kontrast til sin navnebror Murana. Han har en mildt tilbakeholden, nesten skandinavisk væremåte, og en nøktern, ingeniøraktig innstilling til vindyrking. Ferrandes produserer kun én passito på forskjellige parseller i Mueggen, som utgjør til sammen 2 hektar. Den økologiske produksjonen utgjør bare 3000 halvflasker årlig. Ferrandes fremhever at både klimaet og druesorten gjør det utfordrende å få tilstrekkelig syre i vinen. Hans løsning er tidlig høsting av de varmeste parsellene i lavlandet, mens de siste druene øverst i åssidene høstes sist, og tørkes minst. Resultatet er en relativt delikat og frisk passito.

Salvatore Ferrandes (Foto: Anna Huerta, www.annahuerta.com)

Salvatore Ferrandes (Foto: Anna Huerta, http://www.annahuerta.com)

På en liten høyslette midt på øya kalt Bukkuram (arabisk for «vingårdens far«) driver marsalafamilien De Bartoli sin filial. Marco De Bartoli døde i 2011, og i dag er det sønnene Renato og Sebastiano som driver verket videre, med Sebastiano som hovedansvarlig på Pantelleria. Sistnevnte har en alvorlig og ambisiøs væremåte, som til tider vipper over i arroganse. Det siste er dog tilgivelig siden både han selv og familiebedriften uten tvil tilhører Italias mest kompetente og nyskapende vinmakere.

De Bartolis «Bukkuram» skiller seg markant fra øvrig passito ved at den er mørkere, tyngre og mer oksidert. Stilen kan minne om spansk moscatel. Sebastiano De Bartoli forklarer at de som en av svært få produsenter fortsatt lager passito på den tradisjonelle måten. Metoden består i å foreta to druehøstinger med 3–4 ukers mellomrom. Den første høstningen tørkes inn. Den neste druehøsten av spesielt selekterte druer gjæres i fersk form til moscato, som kan nå opp mot 16 % alkohol. Deretter tilsettes mosten av de tørkede druene som en ren sukkertilsetning, som altså ikke gjæres. Vinen lagres deretter på ståltank, og deretter i flere år på gamle eikefat. I skrivende stund er dette den eneste av vinene i denne artikkelen som er tilgjengelig i pollisten (2006-årgangen er å få til kr 479,90 for 50cl, varenr. 9407802)

Hos De Bartoli ble vi raust traktert med en rekke innovative viner i markant kontrast til tradisjonsbæreren Bukkuram. En lys oransjevin på zibibbo under navnet «Integer» må vel kanskje betegnes som mer som interessant enn direkte god. Derimot imponerte rekken av viner produsert i Marsala på den tradisjonelle druesorten grillo, som i hendene til De Bartoli-familien viser sitt enorme potensiale. Huset baserer seg på moderne fransk metodikk – noe som er høyst smakbart. Den tørre Grappoli de Grillo kunne minne om en kraftig pinot gris fra Alsace, mens Terzavia, Blanc du Blancs 2009 på en varm kveld, etter mye søtvin, fremsto som den beste musserende undertegnede har smakt utenom champagne. Sistnevnte vin selges under navnet til Marco De Bartolis andre sønn, Renato. Dertil fikk vi smake flere tradisjonelle marsalaviner, herunder den raffinerte og relativt tørre Vecchio Samperi laget på solerametoden. Vår vert fortalte oss at huset De Bartoli har vin tilsvarende 1 million flasker marsalavin på lager, men at vinen er vanskelig å få solgt . Et trist eksempel på at markedet ikke alltid har rett.

Kan det så anbefales å reise på Pantelleria?

For den rendyrkede vinturist er det nok begrenset å hente. Det er stort sett bare passito som har kvalitativ interesse, og restsukkeret gjør at behagelig konsum begrenses naturlig til et lite glass eller to om dagen. Dette er en av flere grunner til at jeg tillater å stille meg kritisk til påstanden om at guden Apollo ble skjenket til sengs på passito; for den kyndige forfører finnes det utvilsomt langt bedre alternativer. Og etter en hel dag med passitosmakning følte man seg omtrent like sukkersprengt som en seksåring etter en juletrefest.

Pantelleria har heller ingen stjernerestauranter. Men det finnes en rekke sjarmerende trattoriaer med rustikke retter av lokale råvarer. På en varm dag ved Middelhavet er det lite som slår grillet fisk og en enkel rosévin. Et hjertesukk med relevans for mesteparten av Middelhavet er at den lokale fisken på grunn av overfiske er blitt en dyr fornøyelse. Etter avskjær må man regne med restaurantpriser på opp mot 1000 kr per kg for fersk småfisk. Men som nordmann er det jo hyggelig å registrere at hvertfall én vare er rimeligere hjemme.

Pantelleria har fått rykte som feriested for de rike og berømte; herunder Giorgio Armani, Sting og Madonna. Øya er imidlertid velsignet fri for platinablonde russere og andre vulgære eksesser som har fratatt f.eks. den franske rivieraen all sin sjarm. Det som trekker disse celebritetene til Pantelleria er nok primært muligheten til å nyte fred, ro og kontemplasjon ved havet; aktiviteter som også vi vanlige dødelige kan ha stort utbytte av. Og vil man likevel ha selskap er det lett å sosialisere seg med lokalbefolkningen. Derfor bør man droppe øyas relativt få hoteller, og isteden leie en privat dammusi. Mange utleiere tilbyr velsmakende hel- eller halvpensjon, ofte basert på selvdyrking og egenfiske. Et alternativ er å bo hos vinhuset Abraxas som tilbyr såkalt agroturisme på sin gård. Og for øvrig er de fleste vinhusene åpne for smaksinteresserte.

Foto: Anna Huerta, www.annahuerta.com

Foto: Anna Huerta, http://www.annahuerta.com

Foto: Anna Huerta, www.annahuerta.com

Foto: Anna Huerta, http://www.annahuerta.com

Om eirik vinje

Denne bloggen inneholder tekster opprinnelig publisert andre steder om jus, vin og og alt mulig annet bloggeren finner interessant.
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s